SK13: Publisering og politikk i bibliotek-Norge

Tre tidsskrifter

Norge har i dag tre nasjonale bibliotektidsskrifter: Bok og bibliotek, Bibliotekforum og Bibliotekaren. Vi har nylig mistet to : Synopsis og Norsk tidsskrift for bibliotekforskning. ABM-utvikling har foreslått å opprette et aksjeselskap - ABM media - for å gi ut BoB og andre tidsskrifter i ABM-feltet, som Museumsnytt. Motivet er todelt: BoB har en frisk og uavhengig redaksjon - og går dessuten med et betydelig underskudd.

ABM har invitert utgiverne av de to andre tidsskriftene, altså Norsk bibliotekforening og Bibliotekarforbundet, til å delta i aksjeselskapet. Begge har takket nei. Både NBF og BF legger vekt på tidsskriftenes rolle i profilering og synliggjøring av organisasjonene. Ønsket om profilering er også til stede i direktoratet, som har startet sitt eget nyhetsblad: ABM (rett og slett). Sett utenfra virker situasjonen fastlåst.

Da kan det være fornuftig å spørre: hvilke interesser har partene? Det norske markedet for nasjonale bibliotektidsskrifter er ganske lite. Bibliotek-Norge omfatter kanskje fire-fem tusen personer. Utgiverne har i hvert fall tre typer interesser - knyttet til økonomi, identitet og faglighet. De faglige interessene - i en bred, sterk og levende publisering - er felles. Når det gjelder økonomi og identitet kan utgiverne lett trekke i ulik retning. For å komme videre, tror jeg partene må føre en åpen diskusjon om penger og profilering. Det er ikke sikkert de blir enige - men bildet av situasjonen kan i det minste bli klarere.

Fra papir til web

Vi som er tidsskriftlesere og forfattere har først og fremst faglige interesser. Og det store spørsmålet er: når skal vi ta webpubliseringen på alvor i forhold til vår egen faglige publisering? Hva er framtidas behov? Hvilke scenarier har vi for bibliotektidsskriftene?

De faglige publiseringssystemene vi er vant med, bygger på papir. Siden redigering, trykking og distribusjon på papir er kostbart og tidkrevende, lønnet det seg å utgi få, men store faglige dokumenter: bøker, tidsskrifthefter, årbøker, konferanserapporter og avhandlinger.

Disse gikk tradisjonelt gjennom en ganske streng kvalitetskontroll. Etter at kopimaskinen gjorde sitt inntog, fikk vi også en underskog av mer tilfeldig lokal publisering, av svært vekslende kvalitet. Den grå litteraturen omfatter bl.a. arbeidsnotater, rapporter, datagrunnlag, statistikk, utredninger og ulike typer studentarbeider.

I det digitale feltet forsvinner skillet mellom tradisjonelle trykkerier, på dene siden, og moderne kopimaskiner og hustrykkerier, på den andre. Digitale dokumenter kan skrives, redigeres og gis en grafisk form på enhver rimelig kraftig PC. Den offentlige tilgjengeliggjøringen skjer ved filoverføring til en internettserver. Det er ikke lenger noen teknisk grunn til å samle tekstene i store dokumenter.

Så lenge hver enkelt tekst har en kjent lokalisering på nettet, kan organiseringen av ulike tekster i forhold til hverandre gjøres på flere ulike måter: etter kronologi, etter tema, etter forfatter, etter produksjonssted, etter språk, etter målgruppe, etter sjanger, osv.

Dette betyr at de faglige publiseringssystemene er utsatt for sterke endringskrefter. Vi vet ikke i dag hvilken form publiseringsuniverset vil få om tjue eller tretti år. Men vi kan i det minste peke på noen oppgaver som bør løses med det første - for å utnytte de nye digitale mulighetene.

Teknisk sett betyr internett at alle faglige publikasjoner kan gjøres tilgjengelige for alle interesserte på enkle og billige måter. Dette forutsetter imidlertid at organisasjonene gir slipp på papirets kategorier og rutiner og velger å tenke og handle digitalt.

Første ledd er digital lagring og tilgjengeliggjøring av alle åpne faglige dokumenter i greie filformater (HTML). På ett eller annet tidspunkt må nettet aksepteres som vår primære kanal for publisering. Bibliotek-Norge kan profilere seg selv ved å være i forkant av denne utviklingen. Jeg ser ingen grunn til å vente i ennå flere år på en beslutning som vi vet er uunngåelig.

Annet ledd er å bygge opp en nasjonal kvalitetssikringsmekanisme for enkeltartikler på bibliotek-, eller på hele ABM-området. Faglige forfattere trenger tilbakemeldinger fra uavhengige fagfeller og redaktører. Alle skribenter trenger en kombinasjon av oppmuntring og motstand for å bli bedre. Vi som er lærere, ivaretar denne oppgaven i forhold til våre studenter. Gode tidsskriftredaksjoner gjør det samme i forhold til sine innsendere. Men veilederoppgaven er krevende, og mange tidsskrifter sluntrer unna. Veiledningstid stjeler forskningstid.

Tradisjonell fagfellevurdering er noe erfarne fagfolk yter gratis, som en gave til sitt eget fagmiljø. Denne ordningen forutsetter at fagfolkene føler ansvar for miljøet som helhet. I et akademisk perspektiv er bibliotekmiljøet og ABM-miljøet, i Norden som i Norge, ganske unge fag. En solidarisk akademisk kultur oppstår ikke av seg selv - den må støttes og oppmuntres av de organisasjonene som ønsker større faglig tyngde i våre miljøer.

Alle universiteter og høgskoler blir nå oppfordret til å publisere i tunge internasjonale tidsskrifter. Men veien dit er lang og krevende. Forfatterne trenger en mellomstasjon - en trappeavsats der de kan skrive solide faglige artikler på norsk. Vi må også ivareta våre norske lesere - og opprettholde norsk som et europeisk fagspråk. Her er både de tre bransjetidsskriftene - og tidsskrifter som kan ivareta tyngre faglige artikler på norsk - viktige.

Jeg mener ikke at alle fagområder - fra gresk prosodi til superstrengteori - må ha et velutviklet norsk fagspråk. Et språkfellesskap med fem millioner mennesker kan ikke opprettholde samme terminologiske bredde som engelsk - som blir forstått av tusen millioner. Men ABM-fagene er praktiske fag med sterk lokal forankring. De bør kombinere brede globale perspektiver med lokal tilhørighet.

Hvis det ikke finnes kanaler for å publisere vitenskapelige artikler på norsk, mister vi en viktig mellomstasjon. En mulighet for å kvalitetsvurdere frittstående bibliotek- og ABM-artikler på norsk ville være et viktig bidrag til den lokale forankringen. Det ligger i kortene at den redaksjonelle vurderingen måtte tilfredstille myndighetenes krav til uavhengighet, slik at godkjente artikler også gir økonomisk uttelling for forfatterens institusjon.

Tredje ledd er å sørge for raske, enkle og oversiktlige gjenfinningsmekanismer for godkjente bidrag. Jeg går ut fra at alle godkjente artikler måtte lagres "under segl", slik at de ikke kan endres i ettertid.

I hvilken grad slike tekster bør oppbevares på en sentral server, eller i distribuert form ved institusjonene selv ("institutional repositories"), har jeg ingen formening om. Det viktige for brukerne er å ha rask adgang til alle vesentlige norsk fagtekster som handler om bibliotek- eller ABM-fag.

Moralen er: dagens tautrekking om tidsskrifter avspeiler en dyp endring i all faglig publisering. Det er bare med dette som utgangspunkt vi kan finne løsninger som holder 10-15 år framover.

(Lett språkredigert 2. mai 2005)