SK22: Bibliotekets vesen

Hva er et bibliotek?

Verden er bevegelse. Folkebiblioteket år 2000 er åpenbart forskjellig fra folkebiblioteket år 1900. Den gang var bøkene gjemt bort og bevoktet av myndige kvinner og menn. Nå står de på åpne hyller, omgitt av dataskjermer, musikkanlegg og kosebamser. Men disse forandringene skjedde så langsomt at det var lett å tilpasse seg. Biblioteket forble en kjent størrelse. Fagets innhold og institusjonens nødvendighet var gitt.

Da jeg vokste opp i femtiårene spurte jeg aldri: hvorfor bibliotek? Det var som å spørre: hvorfor 17. mai? Hvorfor duskelue og akademisk borgerbrev? Biblioteket, nasjonaldagen og det snodige hodeplagget bare var der, som biter av grunnfjellet. Etablerte tradisjoner trengte ingen argumenter. Norge var Norge.

I dag er både Norge og bibliotekene kommet i rask og rumlende drift. Norge globaliseres og bibliotekene havner i digitaliseringskverna. Da er det ikke bare legitimt, men også nødvendig, å spørre: Hva er et bibliotek? Hva er en bibliotekar?

Biblioteket som begrep

I bibliotekmiljøet fører diskusjoner om fagets kjerne raskt til uro - for mange ser sine faglige og personlige interesser truet. Dersom noe vektlegges mer, kan det føre til at noe annet vektlegges mindre. I historiefaget er det legitimt å peke på hjelpevitenskaper som epigrafikk, diplomatikk, heraldikk og kronologi. I bibliotekmiljøet er det mindre populært å skille mellom periferi og sentrum.

Den enkleste løsningen er å gå utenom hele debatten. Da kan man si noe slikt:

Bibliotekfaget omfatter alle typer faglig virksomhet som er nødvendige for å drive et bibliotek. Ingen ting er viktigere enn noe annet. Alt er like sentralt.

Dette er tilslørende. Så lenge biblioteket som institusjon holder stand, kan slørdansen fungere. Men når politikerne begynner å tvile på folkebibliotekets berettigelse, trenger vi bedre svar.

Hva er så spesielt med bibliotek og bibliotekfag i et samfunn som gjennomsyres av kunnskap og kunnskapsproduksjon? Hva skal vi med fysiske samlinger når bredbåndstilbudet vokser over alle grenser? Hvorfor må kommunene betale for tjenester som Google tilbyr gratis?

Bibliotekfagets kjerne

Bibliotekene er fleksible kunnskapsinstitusjoner. De har et åpent og bredt mandat. De kan engasjere seg i forskningsformidling og lesetrening, ressursbasert læring og aktiv kunnskapsproduksjon. Og mye annet. Men har biblioteket en kjerne? Kirken forkynner, skolen underviser, koret synger og apoteket selger hostesaft. Hva gjør biblioteket?

I forrige århundre var svaret enkelt: biblioteket lånte ut bøker. I dag vil jeg si:

• Det som kjennetegner bibliotekfaget som profesjonsfag er kombinasjonen av tekstformidling og dokumentteknologi.
• Det som opprettholder biblioteket som institusjon, innenfor samfunnets kollektive arbeidsdeling, er behovet for gjenbruk av allment tilgjengelige dokumenter.
• Bibliotekfaget er hverken rent teknisk eller rent sosialt. Faget og institusjonen eksisterer i skjæringspunktet mellom tekniske systemer, lagrede tekster og brukerrettet formidling.
• Bibliotekarer må fortsatt være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens og kulturens tekster.
• Biblioteket trenger bibliotekarer for å overleve. I en kunnskapsøkonomi er imidlertid bibliotekarenes fagfelt like relevant utenfor som innenfor bibliotekets fire vegger.

Den grunnleggende bibliotekariske oppgaven blir ikke forandret av IKT. Men dersom profesjonen ikke klarer å videreføre sine spesielle ferdigheter i det nye digitale feltet, vil den gradvis miste sin faglighet. Dersom gjenbruksfunksjonen overtas av andre aktører, vil biblioteket som institusjon forsvinne - selv om bibliotekarene og bibliotekfaget lever videre.

Første og annen fase

Det tradisjonelle biblioteket, slik jeg kjente det fra årene før 1965, var først og fremst en boksamling og en katalog. Mellom 1965 og 1995 ble katalogene digitalisert, men bøkene pranger fortsatt på hyllene. Bibliotekets fysiske form er som før - ispedd en håndfull dataterminaler.

Digitaliseringens første fase ga oss bibliografiske databaser og databaserte kataloger. For bibliotekmiljøet var dette en spennende og krevende utvikling. Det tok atskillige år før nyvinningene var integrert i bibliotekundervisningen og i bibliotekarenes selvforståelse.

Digitaliseringens andre fase startet i midten av nittiårene, da WWW slo igjennom som et nytt medium for publisering og interaksjon. I dag, bare ti år senere, har nettet etablert seg som et usedvanlig kraftfullt verktøy for alle typer mediert kommunikasjon.

I 1995 framsto nettet som en arena for fritidssysler og de spesielt interesserte. I dag forlanger staten at alle norske skolefag skal integrere IKT. Den lange marsjen gjennom institusjonene har begynt. Banker og flyselskaper, Likningsvesenet og Samordna opptak, NRK og Aftenposten har kommet langt. Undervisnings-Norge, helse-Norge, kommune-Norge og forlags-Norge er i startfasen.

Bibliotek-Norge beveger seg også framover, men i spredt og uryddig formasjon. Den første digitaliseringsfasen var enklere å håndtere. Katalogene og databasene beholdt sin grunnleggende struktur - de ble bare lettere tilgjengelige i digital form.

Men bibliotekets sentrale objekt - Boka - ble ikke berørt. Selve biblioteket var fortsatt et rom fylt av bøker - samlet, pleiet og pyntet av kyndige bibliotekarer. Vesenet var seg selv lik.

Den nye digitaliseringen innebærer

• at bokobjektet transformeres til et digitalt dokument
• at dette digitale dokumentet blir gjort tilgjengelig over nettet

Det som gjelder for boka, gjelder like mye de andre dokumentformene bibliotekene håndterer: tidsskrifter, aviser, offentlige dokumenter, lydbøker, audiogrammer, videogrammer, dataspill, osv. Tekstenes framtid er digital.

Den teknologiske utviklingen forandrer selve kjernen av bibliotekets virksomhet. Overgangen fra fasttelefon til mobiltelefon kan illustrere endringene. Framtidas brukere vil, som en selvfølge, forlange øyeblikkelig tilgang til alle dokumenter de har bruk for, der de selv befinner seg - 24 timer om dagen, 7 dager i uka, 365 dager i året. Fordi teknologien tillater det. Det er bare på skuddårsdagen hvert fjerde år at de kobler seg fra nettet og hviler ut.

Dette regner jeg som sikkert. Det vil bli mange hindringer og drakamper underveis. Striden om "MP3-loven" er bare en forpostfekting. Men den digitale teknologien har en så massiv kraft at jeg ikke kan se noen institusjoner som i lengden kan hindre en slik utvikling. Dette er det sømløse bibliotek - i annen potens.

Drivkraften skyldes et samspill av tekniske og sosiale krefter. Denne typen innovasjon drives ovenfra og nedenfra samtidig. De store teknologibedriftene pøser penger inn i sine utviklingsavdelinger. En spraglet skare neofile nerder higer etter det nyeste nye. Straks produktene foreligger, blir de kjøpt inn, vist fram og berømmet. Snart følger andre grupper etter.

Det skjedde i antikken, med rav fra Østersjøen og silke fra Kina. Det skjedde i middelalderen, med nellik fra Zanzibar og sverdklinger fra Damaskus. Etter 1450 spredde boktrykkernes svarte kunst seg raskt gjennom hele Europa - på en bølge av etterspørsel.

Tre hundre år senere ble den industrielle revolusjon drevet fram av ettertraktede varer. Det var kundenes vilje til å kjøpe de nye industriproduktene som knuste den nitide reguleringen av priser og lønninger, handel og produksjon, under l`ancien regime.

Det virtuelle biblioteket

Jeg regner med at det fortsatt vil finnes fysiske bibliotek, med bøker og blader på hyllene, om tredve år. Biblioteket som sted har en framtid. Men biblioteket kan ikke overleve ved å låne ut bøker. Det fysiske bibliotek med sine egne lokaler (lokalbiblioteket) bør utvikle en lang rekke andre tjenester for å forsvare sin eksistens.

Det sier seg selv at dette må være tjenester som bygger på det fysiske nærværet, ansikt til ansikt, av brukere og bibliotekarer. Det lokale biblioteket vil kreve høy sosial kompetanse - på områder som formidling, veiledning, opplæring, gruppeprosesser og sosial mobilisering.

Her kan jeg ikke følge denne tråden videre, selv om emnet er stort og viktig. For det er likevel digitaliseringen som stiller biblioteket overfor de største kravene til omstilling. Det er de digitale dokumentene og den nettbaserte kommunikasjonen som på nytt gjør det nødvendig å spørre: Hva er et bibliotek? Hva er en bibliotekar?

For å klargjøre situasjonen, tar jeg utgangspunkt i et rent digitalt bibliotek - altså et bibliotek som bare arbeider med skjermtekster og som leverer alle sine tjenester over internett.

Alle moderne samfunn forutsetter en høyt utviklet arbeidsdeling mellom ulike institusjoner. Jeg går ut fra at bibliotekets hovedoppgave - innenfor den kollektive arbeidsdeling - fortsatt vil være å ivareta samfunnets behov for gjenbruk av publiserte dokumenter. Spørsmålet blir: hvilken form får denne oppgaven innenfor et digitalt system for produksjon og formidling av tekster?

Bibliotekets sentrale arbeidsoppgaver kan kort oppsummeres slik:

1. Systemutvikling - altså planlegging, konstruksjon og tilpassing av systemer for oppbevaring og beskrivelse av dokumenter.
2. Samlingsutvikling - altså innhenting (aksesjon) av relevante dokumenter, kombinert med kassasjon av dokumenter som har mistet sin bruksverdi.
3. Vurdering og koding av dokumenter som skal inkluderes i samlingen.
4. Veiledning og formidling - altså kommunikasjon med brukerne om deres ønsker og behov, på den ene siden, og om bibliotekets mulighet til å bistå brukerne med egnet materiell.
5. Dokumentlevering

Alle disse beholder sin betydning i det virtuelle biblioteket. Men de konkrete arbeidsoperasjonene skifter karakter.

Systemutvikling

De tradisjonelle biblioteksystemene ble utviklet for å organisere store mengder av bøker, tidsskrifter og tidsskriftartikler. Samlingene var oppstilt på hyller, mens katalogene besto av kartotekkort. I dagens bibliotek er papirdokumentene fortsatt viktige, mens katalogen har blitt en strukturert database.

I det virtuelle biblioteket består dokumentene av digitale filer. Noen digitale objekter har samme tekstlige form som kjente dokumenttyper fra papirets verden. Andre representerer nye sjangre og objekttyper: nettsider, nettsteder, blogger, animasjoner, avatarer, programvare, ....

I det nye mediet forsvinner de skarpe skillene mellom trykte medier, audio-visuelle medier og etermedier. Et virtuelt bibliotek må derfor være forberedt på å håndtere alle former for mediert kommunikasjon.

Dersom bibliotekene fortsatt skal drive systemutvikling, må de være i stand til å planlegge, konstruere og tilpasse systemer for oppbevaring og beskrivelse av alle typer digitale dokumenter. I dag skjer svært mye av dette arbeidet i miljøer utenfor bibliotekene.

Samlingsutvikling

Anskaffelse av digitale dokumenter kan i hovedsak foregå på tre måter:

1. Biblioteket blir oppmerksom på et relevant digitalt dokument på en ekstern server, og inkorporerer dokumentet i sin samling ved å registrere lenken ("lenkesamling")
2. Biblioteket publiserer et foreliggende digitalt dokument på sin egen server
3. Biblioteket digitaliserer et papirdokument og publiserer det på sin egen server

Kassasjon skjer dels ved at lenkesamlingen blir gjennomgått og revurdert, dels ved at digitale dokumenter slettes fra bibliotekets server.

Alle som slentrer rundt på nettet vil se at lenkesamlinger florerer - i og utenfor bibliotekene. De aller fleste samlinger - også på bibliotekene - har svært ujevn kvalitet. Systematisk registrering av lenker kan være en nyttig del av samlingsutviklingen - men krever nok mer trening og en større løpende innsats enn det som er vanlig i dag.

Når det gjelder digitalisering og publisering, er det svært stor forskjell mellom bibliotekene. Noen miljøer, som Nasjonalbiblioteket, UBO, Deichman og Høgskolen i Vestfold, har kommet ganske langt. Andre har knapt tenkt tanken. Det finnes også de som er mentalt forberedt og innstilt på å starte, men som mangler ressurser til å sette i gang.

Vurdering og koding

Bibliotekarenes kjernedisiplin kalles kunnskapsorganisering. Konkret dreier dette fagfeltet seg om beskrivelse eller koding av dokumenter - i samsvar med store internasjonale regelverk (DDC, MARC, ...). Hvert dokument utstyres med et sett metadata, som skal gjøre det rimelig lett å finne fram til dokumentet - dersom det skulle være relevant for en bibliotekbruker på et senere tidspunkt.

Manuell katalogisering, klassifisering og indeksering er krevende tekniske operasjoner. De tar mye tid og koster mye penger. De er derfor utsatt for et sterkt økonomisk press. De fleste trykte dokumenter havner i en lang rekke bibliotek. Da er det rasjonelt å sentralisere kodingen, ved ordninger som felles katalogdata fra Biblioteksentralen, fra BIBSYS og fra forlagene (Cataloguing in publication).

I det virtuelle biblioteket foreligger dokumentene som digitale filer. Det åpner helt nye muligheter - og skaper helt nye problemer - for koding og gjenfinning. Det nye fagfeltet er langt mer omfattende og langt mer dynamisk enn klassisk kunnskapsorganisering.

Nettet er fortsatt dominert av HTML-dokumenter. Disse er i utgangspunktet dypere kodet enn papirdokumenter, med egne tagger for ulike tekstkomponenter. I tillegg er de tilgjengelige for fulltekstsøking.

Kombinasjonen av raske datamaskiner og avansert språkteknologi genererer stadig nye former for automatisk indeksering av tekst, og for mønstergjenkjenning av visuell og akustisk informasjon. Etter hvert som de digitale objektene blir rikere, øker behovet for mer sofistikert koding enn et "universalsystem" som HTML tillater. Den viktigste trenden er knyttet til spesifikke kodespråk - basert på XML-standarden - for ulike anvendelsesområder: matematikk, kjemi, nyheter, dokumentbeskrivelse.

Det norske bibliotekmiljøet er i kontakt med utviklingsmiljøene, men fagmiljøet har ikke definert dette som et sentralt område for bibliotekfagets egen utvikling. Vi har et "ytre" og ikke et "indre" forhold til faglige prosesser som, etter min mening, burde knyttes til bibliotekfagets egen kjerne.

Veiledning og formidling

Den jevne bibliotekbruker opplever det fysiske biblioteket på tre måter: som et utlånssted; som et sted å være; og som et sted å få hjelp med konkrete spørsmål og oppgaver. Den tredje funksjonen innebærer tettere kontakt mellom brukerne og de ansatte enn utlån og innlevering (som jo kan automatiseres).

I den virtuelle verden blir brukerne langt mer selvhjulpne enn tidligere. En tredobbelt utvikling er på gang. For det første utvikles det stadig bedre ressurser på nettet. For det andre blir befolkningen stadig mer vant med å søke. For det tredje blir søkeverktøyene stadig mer intelligente og "hjelpsomme".

De fleste ungdommer tar Google og andre søkemaskiner som en selvfølge. De overvurderer som oftest sin egen kompetanse. Men i skolesammenheng finner de nok til å krype over målstreken. Hvis de - og deres lærere - hadde lært litt mer om nettbasert søking, ville resultatene blitt langt bedre. Men etter hvert kommer både de digitale læringsressursene og brukerkompetansen på plass.

Den nettbaserte søkingen gjør mye tradisjonelt referansearbeid overflødig. Det gjelder både folkebibliotek og fagbibliotek. Spørsmål som tidligere krevde bibliotekarens spesielle ekspertise kan nå besvares av mannen i gata eller kvinnen på kontoret.

Kvaliteten er kanskje ikke helt optimal - men Google krever hverken tid eller penger. Det ser ut til at datamaskiner med hell kan overta mange bibliotekoppgaver. Det er mange år siden Herbert A. Simon slo fast at mennesker ikke er optimizers, men satisficers. Vi slurer oss i gjennom - går det så går det.

En dyktig referansebibliotekar kan gi bedre svar - men de virtuelle brukerne har sjelden tid til å vente. Skal bibliotekene konkurrere med Google, må de etablere seg innenfor det virtuelle feltet. De må være like tilgjengelige, like raske og like billige i bruk.

Nå er det ikke sikkert at bibliotekene skal konkurrerere med Google - eller med Googles digitale konkurrenter (som Vivisimo). Automatisk søking har blitt en arena for markedsorienterte tungvektsboksere. Men er det noe annet bibliotekene kan satse på når det gjelder virtuell veiledning og formidling?

Jeg tror svaret er ja. I kontaktene med brukerne er det mange områder som krever personlig nærvær og kompetanse. Jeg nevner i fleng: dyptpløyende referanseintervjuing; pedagogiske referansetjenester - tilpasset alder, fag og læringsbehov; lesestimulering; veiledning i bruk av søkeverktøy; personlige råd om bøker, artikler, dataspill. Og så videre.

Det som kjennetegner alle disse arbeidsoppgavene, er nærkontakt. Bibliotekaren går dypere inn i brukerens situasjon og benytter sine spesialkunnskaper om tekster og systemer til å peke ut muylige veier framover. Alt dette egner seg godt for det fysiske biblioteket.

Oppgavene kan også, vil jeg tro, løses virtuelt - i en verden der enhver datamaskin er utstyrt for videokonferanser. Biblioteksvar er et første skritt i retning av det personlige, virtuelle biblioteket.

Dokumentlevering

Det siste leddet av bibliotekets virksomhet gir brukeren adgang til dokumentene. For et virtuelt bibliotek betyr det å gi tilgang via brukerens eget data-anlegg - det være seg PC, leseplate eller mobiltelefon - uansett hvor hun måtte befinne seg.

Vi har definert bibliotekets samling som en kombinasjon av lenker til eksterne servere og et antall digitale objekter lagret på bibliotekets egne servere. Teknisk sett blir altså dokumentleveringen ganske enkel: brukeren får tilsendt en utvalgt lenkesamling og kan laste ned de dokumentene hun vil ha på noen få sekunder.

Penger og problemer

I denne artikkelen har jeg forsøkt å beskrive de tekniske sidene ved et gjennomført digitalt bibliotek. Jeg går ikke inn på prissetting og copyright. Vi vet at rettighetsspørsmål kan stå i veien for effektiv gjenbruk. NRKs rike arkivmateriale er nesten utilgjengelig utenfor organisasjonen selv.

Dagens bibliotek skjermer i all hovedsak sluttbruker mot betaling for enkelttjenester. Forfattere og forlag får betalt av staten eller institusjonene som eier bibliotekene. Andre ordninger er tenkelige - men kan fort viske ut forskjellen mellom institusjonstyper.

Etter hvert som de digitale tekstene blir viktigere, vil dette problemet øke. I årene som kommer vil fordelingen av rettigheter og plikter i det digitale feltet være omstridt. Teknologien og dens anvendelser vil stadig forandre rammene - både for hva som er mulig å tilby og for hva det kan innebære i rede penger. Det er vanskelig å bli enige når man ikke overskuer konsekvensene av en avtale.

Bibliotekets omverden er altså i bevegelse - og jeg håper bibliotekene selv vil bidra med bevegelighet.