SK18: Agenda, forum og debatt: offentlighetens vilkår i en digital verden

En fragmentert offentlighet

Norsk bibliotekforening har startet en organisasjonsdebatt. Det er nyttig. Men jo mer jeg tenker etter, jo mer krevende synes jeg det blir å gå i gang.

For førti år siden var det lett å delta. Oslo var verdens navle og alle tenkende mennesker leste Dagbladet. Dovrehallen - der Studentersamfundet holdt hus - dirret av politisk potens: replikkene satt "som spyd i veggene". Mimre, mimre, ....

Men årene fram til 1975 var slutten på en epoke. Den borgerlige offentlighet forutsetter et felles offentlig rom, der de som har noe vesentlig å si snakker med hverandre. I dag er de offentlige diskusjonene spredt utover en mangfoldighet av kanaler og medier. Det er ikke et forfall jeg beskriver, men en fragmentering.

De sterkeste mediene, altså radioen og fjernsynet, gir lite rom for den reflekterte samtale. Det skapes ikke en stor, men mange små debatter. Vi kan delta hvor vi vil - og det spiller egentlig ingen rolle.

Den borgerlige offentlighet fra opplysningstiden og til i dag var meningsfull fordi den - i siste instans - hadde politiske konsekvenser. Når debatten mister sin kopling til reell utøvelse av makt, mister den glød og nerve.

Det skrives, vil jeg tro, både mer og vektigere om samfunnsspørsmål nå enn i seksti- og syttiåra. Da var leserne mange og magistrene få. I dag har Norge hundrevis av skribenter med solid intellektuell bagasje. De seriøse avisene og de store allmenndannende tidsskriftene som Nytt norsk tidsskrift og Samtiden har stoff nok. Det er ingen mangel på ord og kunnskap.

Men debatten blir flat og kjedelig fordi politikken er kjedelig og flat. Jeg klager ikke over norsk debatt, men over norsk politikk. De politiske aktørene lever fortsatt på ideene fra etterkrigstida. De vil ikke, tør ikke eller kan ikke (?) akseptere at den norske framtida blir vesentlig forskjellig fra årene før 2000.

Vi har forlengst startet på veien til en global, markedsorientert kunnskapsøkonomi. Norge er ikke formelt medlem av EU - men for to uker siden ble jeg stoppet av passkontrollen i Romania da jeg valgte køen for "all other countries". Jeg skulle gå gjennom skranken for EU-land.

I praksis er Norge allerede 95 % medlem av EU. Politikk i dag dreier seg ikke om å delta eller ikke i Europa - men om ulike måter å møte verdenssamfunnet på. Da må dette samfunnet beskrives, tolkes og projiseres fram i tid ... slik fremtidsbildene fra ABM og ECON prøver å gjøre.

Og det er fa`li det ...

Bibliotekenes agenda

Bibliotek-Norge utgjør en bitte liten del - kanskje et par promille - av det norske samfunnet. Det er cirka fire-fem tusen mennesker som jobber på bibliotek, eller i nærskyldte organisasjoner, eller med bibliotekfag utenfor bibliotekmiljøet. Men vi har mye å snakke om.

Bibliotekmiljøets interne debatter er også en offentlighet - en av de mange små faglige offentligheter som preger kunnskapssamfunnet. Hver eneste bransje, profesjon og sosial institusjon har sin egen offentlige samtalearena, der aktørene fører løpende samtaler om faglige og fagpolitiske spørsmål.

Ordet agenda betyr dagsorden - altså en liste over det vi skal diskutere. Til enhver tid er det ubegrenset mange spørsmål som kunne vært tatt opp. For å få en meningsfull debatt - altså en samtale med en viss indre sammenheng - må diskusjonen styres.

På møter bruker man ordstyrer. I pressen bruker man redaktører. På biblioteknorge håper man på deltakernes egen visdom og takt.

Vår kollektive agenda er nå usedvanlig tettpakket. Det er satt i gang tre større bibliotekdebatter:

1. rundt bibliotekutredningen
2. rundt kampanjen "fr@ ditt bibliotek" - årets tema er "folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet" (Fokus 2005)
3. rundt NBFs organisering - med debattheftet "Visjon og virkelighet ..."

Den første debatten er startet av ABM-utvikling, og er akkurat nå konsentrert om bibliotekscenarier. NBF har fulgt opp med en serie store seminarer - de to siste går til høsten - og med egne nettsider om scenariene.

Den andre debatten er startet av Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk, med sterk støtte fra NBF sentralt. Den tredje er nettopp lansert på NBFs nettsted, og styringsgruppen som står bak har lovt å delta aktivt i tida framover.

Bibliotekenes fora

Alle debattene er viktige. Alle har stor betydning for framtida. Og Bibliotek-Norge er i og for seg stort nok til at alle tre debattene kan løpe parallelt. I et større perspektiv dreier alle tre seg om samme sak: hvordan skal vi håndtere utfordringen bibliotekene møter i overgangen fra et nasjonalt industrisamfunn til et globalt kunnskapssamfunn. For meg er de tråder i samme tau.

Frode Bakken har kalt NBF en organisasjon av aktivister. Hvis jeg er litt mer forsiktig - og sier at to prosent av bibliotek-Norges innbyggere vil engasjere seg i debattene - utgjør dette kanskje åtti til hundre mennesker. Altså mer enn nok til sinte innspill, glade utspill, raske angrep og en og annen beinkrok i straffefeltet.

Men vi har et problem. Overgangen til kunnskapssamfunnet har allerede endret debattens praktiske vilkår. Den velsignede IKT-en - som er en teknologi for enklere og billigere kommunikasjon - har ansvaret. Vi må finne samtaleformer som fungerer i en digital verden. Papirets rytmer blir for langsomme når vi til daglig arbeider med digitale medier.

Den åpne scenariedebatten er tilrettelagt for nettet. ABM-utvikling har gjort de viktigste dokumentene tilgjengelige - men i filformater som egner seg bedre for papir enn for skjerm. NBF har en mer gjennomført digital strategi.

Men hvordan kan vi involvere de berørte? Bare de som selv tråkler seg fram til dokumentene, kan i praksis delta. Innlegg på postlister blir hyppigere lest - inntil listen blir overbelastet.

Når det gjelder folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet, har SFP og NBF lagt opp til en kombinert strategi: både nettsteder, postlister og tidsskrifter tas i bruk. Når det gjelder organisasjonsdebatten, har jeg oppfordret styringsgruppen til å tenke gjennom virkemidler for å motivere til debatt.

Tidsskriftene er fortsatt gode kanaler for litt lengre artikler. De blir også lest grundigere enn de digitale tekstene. Men det er åpenbart at de digitale kanalene allerede har etablert seg som viktige medier for vår faglige offentlighet. I mitt personlige perspektiv er Dagbladet fra sekstiåra erstattet av biblioteknorge. Det er her vi kan ta miljøet på pulsen.

Men dobbeltpubliseringen på papir og skjerm, og det voksende antallet digitale kanaler, gjør det vanskelig å samle ytringene. En debatt er ikke en sammenrasket kvisthaug av personlige meninger. En debatt er en kontinuerlig og kollektiv samtale, der både mennesker og institusjoner deltar.

Formen er fri og åpen - i tråd med Grunnlovens paragraf 100: "Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte." At vi har rett til å ytre oss, er en selvfølge. Men para 100 inviterer til noe mer - nemlig frimodighet. Et utmerket begrep fra opplysningstiden.

Meningsfulle debatter om bibliotek forutsetter at vi har en felles agenda og et felles forum for våre offentlige samtaler. Dette problemet kan ingen enkelt person håndtere - det må løses gjennom et samarbeid mellom de sentrale organisasjonene som har interesse av levende debatter om fag og politikk.

For å få de debattene vi ønsker - i en digital verden - må vi altså kombinere de frimodige ytringer med en praktisk koordinering av kanalene for kommunikasjon.

Ask, 1. mai 2005
Tord Høivik

(lett revidert 2. mai)

***

Artikkelen følger opp tre tidligere nyhetsbrev:

• SK13: Politikk og publisering
• SK14: Data og debatt
• SK15: Klikker og kanaler

En stor takk til Magnus Enger, som har kommentert disse brevene på sin egen blogg. Se også Nulla dies sine linea - som handler om å komme i gang med å skrive.