SK 24: Dype eller brede bibliotekarer? Profesjonsutvikling og strategiske veivalg

Denne teksten bygger på Bibliotekets vesen (SK nr. 22, 2005),

og enkelte avsnitt er lånt derfra etter avtale med forfatteren.

Hva er en bibliotekar?

- Bibliotekaren er som en potet, sa en av mine kolleger forleden, da vi snakket om bibliotekfagets kjerne. - Brukandes til alt.

På sett og vis kan dette stemme. Profesjonen har mange og varierte oppgaver. Bibliotekaren opptrer som kunnnskapsveileder og prosjektutvikler, katalogisator og innkjøpsagent, kulturarbeider og kommunal masekopp. Hun og han (fire mot en) er skrankevakt om morgenen, kurspedagog om formiddagen, PC-doktor om ettermiddagen og trøtt som en vaskefille om kvelden.

Men dette forklarer ikke det vesentlige. Hva er det som skiller bibliotekyrket fra andre yrker? Har bibliotekfaget en kjerne, noe særegent og unikt, noe som kan gi selvfølelse innad og slagkraft utad? Eller det nok å være potet?

Biblioteket som institusjon

Gjenbruk av åpne dokumenter

Faget og institusjonen er ikke sammenfallende størrelser. I dagens Danmark får en fjerdedel av de nyutdannede bibliotekarene arbeid utenfor de offentlige bibliotekene. Men faget er fortsatt sterkt preget av institusjonen.

For å si noe fornuftig om fagets utvikling, må vi også si noe om institusjonens framtid. Men hva er nå dette dyret som vi kaller bibliotek? Biblioteket er kjent som en gammel og ærverdig institusjon. Journalister og festtalere trekker gjerne fram to historiske og to moderne eksempler når de skal hylle biblioteket:

- biblioteket i Alexandria - all verdens kunnskap ...
- klosterbibliotekene i middelalderen - da foliantene var lenket til bordene ...
- Nasjonalbiblioteket - nasjonens hukommelse ...
- det moderne folkebiblioteket - "da jeg var gutt/pike ..."

Alle disse er fysiske bibliotek. Organiseringen, arbeidsrutinene, bruksmåten og begrepene er knyttet til fysiske gjenstander: papyrusrullen, kodeksen, boka, tidsskriftheftet. Dersom framtidas bibliotek har en digital basis - noe jeg tar for gitt - må rutinene, bruken og begrepene være forankret i en digital praksis og en digital forståelse.

Denne prosessen har begynt, men har ikke kommet særlig langt. Derfor er det ofte vanskelig å diskuterte framtidas bibliotek. Papirets venner og de digitale praktikere lever i ulike erfaringsverdener.

Det går likevel an å si noe om bibliotek som favner begge grupper: Det som opprettholder biblioteket som institusjon, innenfor samfunnets kollektive arbeidsdeling, er behovet for gjenbruk av allment tilgjengelige dokumenter.

Masseutdanning

Den digitale utviklingen er en nøkkelfaktor i overgangen til kunnskapssamfunnet. Denne overgangen betyr at gamle skillelinjer utviskes. Universitets- og høgskolebibliotekene erobres av nye, store studentkull. En kunnskapsbasert økonomi forutsetter masseutdanning av kunnskapsarbeidere.

Bibliotekets arbeidsoppgaver endrer dermed karakter. Forskningsbibliotek blir studiebibliotek. Universitetsbibliotekene forpupper seg og gjenoppstår som læringssentre. Denne utviklingen går ennå raskere i høgskolene, som ikke var like preget av en forskningstradisjon. Bibliotekene koples tett til læringsprosessene i høyere utdanning.

Faglig publisering

Vi kan regne med at mesteparten av vår vitenskapelige publisering vil foregå digitalt om 10-15 år. I neste fase kan universitets- og høgskolebibliotekene derfor få oppgaver knyttet til faglig publisering og lagring av digitale dokumenter. Dersom de store kommersielle utgiverne beholder sine posisjoner, vil bibliotekene først og fremst opptre som kunder - slik de gjør det i dag.

Men dersom de ikke-kommersielle miljøene i Akademia og bibliotekverdenen klarer å bryte ned monopolene, kan bibliotekene få helt sentrale roller i det nye faglige publiseringssystemet.
Se forøvrig SPARC Europe - The Scholarly Publishing and Academic Research Coalition - som er en

- alliance of European research libraries, library organizations, and research institutions. We advocate change in the scholarly communications market, support competition, and encourage new publishing models (in particular, open access models) that better serve the international researcher community.

Kunnskapens sosiale kretsløp

Tilsvarende endringer ser vi i offentlige og private virksomheter med egne bibliotek (spesialbibliotek). Bibliotekets arbeidsoppgaver settes mer og mer i sammenheng med andre typer dokumentarbeid: nettpublisering og annen utadrettet informasjonsvirksomhet, løpende dokumenthåndtering (arbeidsflyt, gruppevare) og systematisk arkivering.

Den sterke kulturelle forankringen som preget folkebibliotekene mot slutten av 1900-tallet blir svakere. Folkebibliotekene blir mer lik læringsbibliotekene. Begge typer bibliotek blir tettere knyttet til læring og produksjon - altså til kunnskapens sosiale kretsløp.

Papir og nett

De ordningene som fungerte rimelig bra for informasjon på papir i det 20. århundre kan ikke videreføres automatisk til nettbasert kommunikasjon i det tjueførste. Når den grunnleggende teknologien forandrer seg, skjer det også endringer i maktforhold, interesser, vaner og verdier.
De aller fleste bibliotek tilbyr to slags tjenester:

• adgang til materiale og veiledning i bibliotekets egne lokaler (leseplass, referanse)
• utlån av materiale til bruk hjemme eller på arbeidsplassen

Overgangen fra papirbaserte til nettbaserte dokumenter har store konsekvenser for begge typer tilbud.

Som digital bruker ønsker jeg fortsatt bred og gratis adgang til materiale og veiledning. Men jeg har langt mindre behov for å oppsøke biblioteket. De digitale dokumentene er jo like tilgjengelige på min arbeids-PC, på min hjemme-PC og på min reise-PC. Mitt selvsagte krav er altså: tilgang overalt - tjuefire timer i døgnet, sju dager i uka, 365 dager i året. Brukerne vil også ønske seg en lang rekke nye nettbaserte tilbud, altså tjenester som bare er mulige i en digital verden.

Virtualbibliotek og lokalbibliotek

Det betyr ikke at det fysiske biblioteket er dømt til undergang. Men det må redefinere sine oppgaver. Mange tradisjonelle bibliotektjenester vil forflytte seg til nettet. I stedet må det fysiske biblioteket utvikle tilbud og arbeidsformer som forutsetter at folk er til stede. Brukerne kan ikke på sikt tvinges til å oppsøke biblioteket. Besøket må ha en mening.

Den teknologiske utviklingen betyr at framtidas bibliotek får to hovedformer: et fysisk lokale på den ene siden og et nettbasert knippe av digitale tjenester på den andre: Lokalbiblioteket finner vi der vi bor, der vi studerer eller der vi arbeider. Virtualbiblioteket er tilgjengelig over alt der en dataskjerm kan krype og gå.

Bibliotekaren som profesjon

En faglig kjerne

Bak alle variasjonene mellom bibliotektyper og enkeltbibliotek finnes en faglig kjerne. Den grunnleggende bibliotekariske fagkunnskapen blir ikke forandret av IKT. Det går faktisk en rød tråd fra den alexandrinske bibliotekkatalogen Pinakes til systemer som Dewey og AACR2. Samlinger er samlinger, og metadata er metadata.

Også digitale bibliotekarer bør være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens og kulturens medier. Men nå i digital form.

Bibliotekfagets digitalisering

Det er den digitale overgangen - bibliotekfagets digitalisering - som er problemet. Det tradisjonelle bibliotekfaget, slik det ble formidlet mot slutten av 1900-tallet, hadde utviklet seg jevnt og trutt over mer enn hundre år. Faget var bærer av en rik og avansert praksistradisjon. Men bibliotekkunnskapen var i utgangspunktet et håndverksfag, ikke en akademisk disiplin.

Kunnskapsutviklingen hadde først og fremst skjedd i den engelskspråklige verden. De norske bibliotekmiljøene ble lenge dominert av personer som hadde fått både sin ferdighetstrening og sin faglige sosialisering i USA. Men etter annen verdenskrig var dette historie.

Bibliotekfaget fikk sin egen etablerte utdanning i Oslo. Fagutvikling og faglig sosialisering skjedde deretter innenfor et relativt lite miljø - Norge er på størrelse med en gjennomsnittlig amerikansk delstat. En slik monopolstilling kan lett bli selvbekreftende og stå i veien for organisatorisk læring. Det er gjerne spenningen og debattene mellom ulike synspunkter som driver utviklingen framover.

Debattmiljøet

Jeg kom inn i dette miljøet så pass seint - i 1992 - at jeg ikke kan uttale meg om de første tiårene i bibliotekutdanningens historie. Men jeg kan i hvert fall rapportere at den kulturelle overgangen fra et vanlig universitetsmiljø var markant. Akademikerens selvsagte frihet til å mene hva hun måtte ville, om alle slags faglige og fagpolitiske spørsmål, var ikke like akseptert i en praksispreget utdanning.

I dag er debattens vilkår annerledes. Vi er alle akademikere og prinsippielle forkjempere for den akademiske frihet. Høgskolens lederverdier er oppsummert i fem ord: nytenkning, mot, respekt, lojalitet og raushet. Taket er høyt og porten vid. Dette er utvilsomt en fordel når den digitale revolusjonen banker på døra. For bibliotekfaget stiller det digitale miljøet nye, sterke og langt mer allmenne krav til praktisk mestring og teoretisk forståelse.

Den digitale utviklingen gjør det også langt lettere å føre en levende debatt. På SFPs nettsted har jeg har laget en liten oversikt over debattfora i bibliotek-Norge. I tillegg er det også lagt til rette for kommentarer til nyheter - og i en viss grad for debatt - på nettstedet til Høgskolen i Oslo.

Et digitalt bibliotekfag

Det som kjennetegner bibliotekfaget som praksisfag er kombinasjonen av tekstformidling og dokumentteknologi. Bibliotekfaget er hverken rent teknisk eller rent sosialt. Faget og institusjonen eksisterer i skjæringspunktet mellom tekniske systemer, lagrede tekster og brukerrettet formidling.

Dersom profesjonen ikke klarer å videreføre sine spesielle ferdigheter i det nye digitale feltet, vil den gradvis miste sin faglighet. Dersom gjenbruksfunksjonen overtas av andre aktører (Google, Questia, digitale tidsskriftleverandører), vil biblioteket som institusjon forsvinne - selv om bibliotekarene og bibliotekfaget lever videre.

Bibliotekets sentrale arbeidsoppgaver kan kort oppsummeres slik

- Systemutvikling - altså planlegging, konstruksjon og tilpassing av systemer for oppbevaring og beskrivelse av dokumenter.
- Samlingsutvikling - altså vurdering og innhenting av relevante dokumenter (aksesjon) , kombinert med kassasjon av dokumenter som har mistet sin bruksverdi.
- Koding av dokumenter som skal inngå i samlingen.
- Veiledning og formidling - altså kommunikasjon med brukerne. Biblioteket må gjøre seg kjent med brukernes ønsker og behov - brukerne må bli orientert om bibliotekets mulighet til å bistå brukerne med egnet materiell.
- Dokumentlevering - altså fysisk eller virtuell overlevering av tekster i et egnet medium

Dagens bibliotek arbeider med disse oppgavene innenfor to ulike medier: papir og nett. Papirets rolle er synkende (selv om det fortsatt er et praktisk leseformat). Nettets rolle er stigende.

Den mest utbredte bibliotekforståelsen er fortsatt knyttet til papiret. Nettet oppleves som et supplement, ikke som konstituerende for selve bibliotekets begrep.

Jeg vil ikke påstå at alle bibliotek kommer til å være nettsentrerte. Men jeg tror det er lettere å tegne framtida dersom vi tar det virtuelle - altså det skjermbaserte - biblioteket som utgangspunkt. Det virtuelle biblioteket arbeider altså med systemutvikling, samlingsutvikling, vurdering og koding, veiledning og formidling - og til sist dokumentlevering - over nettet.

En gjennomført digital bibliotekutdanning har det virtuelle biblioteket som utgangspunkt og retter hele læringsløpet inn mot nettbaserte oppgaver.

Dype og brede profesjoner

Profesjoner er spesialiserte yrkesgrupper. Vanligvis brukes begrepet profesjon om yrker som forutsetter teoretisk kunnskap og formelle studier innenfor et fagområde. De tradisjonelle håndverkene - smed, baker, snekker, rørlegger, osv. - regnes ikke som profesjoner, selv om de krever spesielle kunnskaper og ferdigheter. Teorien er for lite utbygd.

En definisjon fra nettet:

- An occupation, the practice of which directly influences human well-being and requires mastery of a complex body of knowledge and specialized skills, requiring both formal education and practical experience.

I profesjonssosiologien legges det dessuten vekt på at fullt utviklede profesjoner har fått enerett på visse typer stillinger. En profesjon er en kollektiv status som er offisielt anerkjent av samfunnet. Det betyr at publikum i mange sammenhenger er nødt til å bruke profesjonens medlemmer. Som en motytelse er profesjonene forpliktet til å sørge for faglig kompetanse og etisk framferd.

En yrkesgruppe kan altså ikke utrope seg selv til profesjon og kreve monopol på bestemte arbeidsoppgaver. Det å bli anerkjent som en egen profesjon krever vanligvis et møysommelig arbeid over mange år. Profesjoner er heller ikke definert en gang for alle. En profesjonsstatus kan styrkes og utvides over tid - men den kan også svekkes og gå i oppløsning. Dette gir grunnlag for profesjonskamper, der ulike yrkesgrupper slåss om hvordan arbeidsoppgavene innenfor et fagfelt skal fordeles og belønnes.

Helsevesenet har mange profesjoner - og de tre største trekker stadig tau om hvem som kan gjøre hva. De tjue tusen norske legene har ikke lenger monopol på lederstillinger. De nitti tusen sykepleierne bygger opp sin egen sykepleievitenskap og erobrer gradvis mer "medisinske" oppgaver. Når sykepleierne rykker opp, følger hjelpepleierne etter. Det er nitti tusen av dem også - en ganske ny yrkesgruppe innenfor helse- og sosialvesenet.

Bibliotekaryrket er ikke en fullt utviklet profesjon i sosiologisk forstand. Bibliotekartittelen er ikke beskyttet. Det eneste sted fagutdannede bibliotekarer har monopol, er i stillingen som kommunal biblioteksjef. Også denne posisjonen, som ble oppnådd i 1985, er under stadig politisk press. Bibliotekorganisasjonene har heller ikke lagt stor vekt på å definere felles faglige krav til oppdaterte kunnskaper og til en profesjonell yrkesetikk.

Dersom norske bibliotekarer ønsker å utvikle yrket til en offentlig anerkjent profesjon, må de antagelig satse tyngre og mer langsiktig på faglig profilering og profesjonsbygging.

Hittil har utdanningsstrategien og målsettingene på arbeidsmarkedet vært mer preget av bredde enn av dybde. Den treårige utdanningen bruker halve tida de to første årene på spesialiserte bibliotekfag (kunnskapsorganisering) - og resten av tida på mer allmenne fag knyttet til organisasjon, samfunn, tekster og formidling.

Masterutdanningen har også blitt utvidet i bredden - fra en konsentrasjon om digitale fag rundt 1990, til å inkludere valgmuligheter innenfor samfunn og litteratur i de senere årene. Den største fagforeningen (Bibliotekarforbundet) anbefaler medlemmene å søke på små deltidsstillinger - og å kombinere dem med andre kommunale oppgaver innenfor kultur, oppvekst og læring.

Dette er en strategi i bredden. Den maksimerer bibliotekarenes anvendbarhet innenfor mindre lokalsamfunn og organisasjoner. Samtidig gjør den bibliotekarene mindre spesialiserte og mindre konkurransedyktige når det gjelder den krevende organiseringen av digitale tekster. En breddestrategi gir også svakere argumenter i profesjonsbyggingen. Det er bare de særegne som kan kreve særbehandling.

Jeg kan ikke si at den ene strategien er bedre enn den andre. Det er ikke slik at den brede vei leder til Fortapelsen og den dype til Himmelrikets port. Hver av strategiene har sine gode og sine mindre behagelige sider. Mitt poeng er heller: bibliotekarene har et valg. Overgangen fra papirbasert til nettbasert tekstproduksjon vil - etter alt å dømme - gjøre valgsituasjonen tydeligere.

Nettet stiller større krav til teknisk kompetanse. Og det er den tekniske kompetansen i forhold til biblioteksystemene som definerer bibliotekarene som en særegen yrkesgruppe. Dersom den digitale kompetansen skal brukes som profesjonsmarkør, må den styrkes i forhold til de andre gruppene som nå peiler seg inn på digital tekstproduksjon - blant annet ved Høgskolen i Oslo.