mandag, juni 20, 2005

SK 25: Lastet med kunnskap?

Tynt befolket

Biblioteksektoren er liten, men uvanlig mangesidig. Det finnes folkebibliotek i alle kommuner, fagbibliotek innenfor alle større fagområder, skolebibliotek ved de fleste skoler. I tillegg havner bibliotekarer i mange slags jobber utenfor bibliotekene. Og hva gjør de der?

En dansk undersøkelse blant privatansatte bibliotekarer viser ... at systematiseringsarbejde suppleret med delfunktioner i retning af indsamling af information og/ eller distribution synes at udgøre en central del af arbejdet blandt en meget stor andel af respondenterne.

Bibliotekarene er, med andre ord, smurt tynt utover samfunnets store brødskive. I et folketomt land som Norge opptrer de ennå mer spredt. Vår nærmeste nabo i yrkeshierarkiet er trolig lærerne. Men lærerne opptrer i flokker og grupper - de fleste skoler har godt over ti lærere i staben Svært mange bibliotekarer jobber alene eller i svært små fagmiljøer.

Denne spredningen gjør det vanskelig å tolke utviklingen innenfor biblioteksektoren. Kommuner, skoler, læresteder og kunnskapsbedrifter utvikler seg ikke parallelt. Ingen tendenser er entydige. Alle eksempler kan møtes med moteksempler. Dermed blir det også vanskelig å lage bærekraftige strategier for bibliotekutdanning. Ønskene og kravene fra verden utenfor synes å stritte i alle retninger.

Danmark og Norge

Slik har det vært lenge. Men budskapet utenfra har blitt tydeligere i det siste. Onsdag 15. juni arrangerte NBFs utdannings- og forskningsutvalg et dags seminar om bibliotekutdanning. Hovedinnleder var rektor Leif Lørring fra Danmarks biblioteksskole. Oslo og København har valgt ulike utdanningsmodeller. Derfot var det spennende å høre Lørring. Den norske er bred og tverrfaglig, mens den danske er dypere og smalere.

En rekke andre personer fra bibliotekmiljøet - pluss en informasjonsarkitekt - kom med ønsker, krav og vurderinger. Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk var representert i panelet ved biblioteksjefen i Ålesund - Mariann Schjeide. En annen paneldeltaker lyste opp med kampanjens T-skjorte: Lastet med kunnskap - fr@ ditt bibliotek!

Jeg skal ikke summere opp møtet. Foredragene vil bli publisert på NBF-nettet, der det allerede ligger en kort rapport. Jeg vil heller si noe om hvorfor den norske utdanningen har havnet i rampelyset.

La oss starte med noen fakta som trenger tolkning. I Danmark:

  1. er "bibliotekar" en beskyttet tittel.
  2. slås de minste folkebibliotekene sammen, for å styrke de faglige miljøene. I nær framtid vil selv det minste danske folkebibliotek ha ti-tolv ansatte.
  3. tar stadig flere bibliotekarer en femårig utdannelse i stedet for en treårig. Ifølge Lørring har nå en tredjedel av de ferdige kandidatene en utdannelse på masternivå.
  4. går halvparten av de nyutdannede bibliotekarene ut i næringslivet.

I Norge

  1. har søkningen til bibliotekstudiet blitt halvert siden midten av nittiårene. Det betyr at mange kommer inn på studiet med svake karakterer fra videregående skole.
  2. har Høgskolen i Oslo kuttet opptaket med 20 plasser - fra 130 til 110. Begrunnelsen var: dårlige utsikter på arbeidsmarkedet
  3. økte arbeidsløsheten blant bibliotekarer med 50% fra 2003 til 2004. I oktober 2003 hadde Aetaten registrert ca. 60 arbeidsløse bibliotekarer. Året etter var tallet gått opp til 90. Det utlyses svært få ledige bibliotekarstillinger på heltid.
  4. har avdeling JBI startet flere nye utdanninger - i arkivfag, museumsfag og digitale medier. Her er etterspørselen bedre enn ved bibliotekstudiet.

startet høsten 2005. Mange av disse tar studiet i halv fart

En felles ramme

Er det noen sammenheng mellom disse tendensene? Kan de tolkes innenfor en felles ramme?

Jeg synes det er lettest å forstå det som skjer ved å se på overgangen fra et industrisamfunn til et kunnskapssamfunn. Den viktigste drivkraften er ny teknologi. I dag er det IKT som dominerer - i morgen er det kanskje bio- eller nanoteknologi. Når teknologien kombineres med en økende faglig kompetanse , får vi en sterk og vedvarende produktivitetsvekst. Vi produserer stadig flere - eller bedre - varer og tjenester per arbeidstime.

Arbeidsløsheten blant norske bibliotekarer er knyttet til en generell innstramning i offentlig sektor, der de aller fleste norske bibliotekarer er ansatt. Det er langt lettere å øke produktiviteten i privat enn i offentlig sektor. Oppgaver innenfor undervisning, helse, sosialomsorg og forvaltning kan ikke forenkles og rasjonaliseres like greit som vareproduksjon og nye medier.

Markedsorienterte politikere og velgere opplever de tunge offentlige sektorene som bremseklosser - og går inn med mottiltak. Også offentlige tjenester må øke produktiviteten. Styringsindikatorer (KOSTRA), resultatbasert finansiering (kvalitetsreformen i høyere utdanning) og konkurranseutsetting er rasjonaliseringstiltak.

KOSTRA skaper nye rammebetingelser for folkebibliotekene, mens endringene i høyere utdanning blir styrende for universitets- og høgskolebibliotekene - og for bibliotekutdanningen. Pengene kommer ikke lenger automatisk: de bestemmes av antall studenter vi loser gjennom studiet. I neste runde teller også vår forskningsinnsats - og først og fremst artikler publisert i anerkjente tidsskrifter med fagfellevurdering.

Arbeidsmarkedet

Den tradisjonelle bibliotekutdanningen er tett knyttet til bibliotekene som institusjon. Selv om samfunnets etterspørsel etter kunnskapsorganisering og -formidling er økende, har ikke bachelorbibliotekarene fått særlig innpass på de nye markedene. I stedet utvikles det nye, konkurrerende studier. Disse er foreløpig populære blant studentene - men vi vet ennå ikke hvor godt de er tilpasset arbeidsmarkedet.

I Norge finnes det ca. ett tusen bibliotekarer i fagbibliotekene, ca. ett tusen i folkebibliotekene, ca. to hundre i videregående skole, ca. ett hundre i fylkesbibliotekene og noen få i grunnskolen. Hvor mange med bibliotekarutdannelse som arbeider utenfor bibliotek har jeg ingen oversikt over. Men tallet er ikke veldig stort. Vi kan altså regne med at det finnes omtrent 2.500 yrkesaktive bibliotekarer i Norge.

I dag utdanner Høgskolen i Oslo omtrent nitti nye (treårige) bibliotekarer hvert år. Universitetet i Tromsø leverer kanskje ti-femten stykker i året. Bare en håndfull kommer fra andre læresteder - i og utenfor Norge.

Folkebibliotekene

Den norske bibliotekdebatten - og utdanningene i Oslo og Tromsø - er sterkt preget av folkebibliotekene. Hovedregelen er: alle folkebibliotek - uansett størrelse - skal ha fagutdannet biblioteksjef. Kravet ble innført i 1985. For de noe større folkebibliotekene er dette kravet lett å oppfylle. Norge har 132 kommuner med mer enn 7.500 innbyggere. Omtrent alle har sjef med fagutdanning i full stilling.

Norge har 143 "mellomsmå" kommuner, med rundt 5.000 innbyggere (3 - 7.5 tusen). Av disse har 65 prosent sjef på heltid og 72 prosent sjef med fagutdanning (2003). Her er det rimelig realistisk å gå inn for heltidsstilling fylt av en fagutdannet sjef i alle kommuner.

Dette ville gi førti nye stillinger for bibliotekarer med godkjent fagutdanning. Hvis folk i gjennomsnitt sitter ti år i stillingen (det reelle tallet kjenner jeg ikke), snakker vi om et tilskudd på fire utlysninger i året.

Norge har dessuten 160 småkommuner med mindre enn tre tusen innbyggere. Bare 20 prosent av disse har sjef på heltid, og bare en tredjdel har sjef med fagutdanning. Nå har det gått tjue år siden kravet om fagutdannet sjef ble innført. Det har også blitt gitt en rekke utdanningstilbud til biblioteksjefer med midlertidig dispensasjon fra kravet.

Finnes det noen empirisk analyse av hva som har skjedd på disse tjue årene? Jeg vet ikke. Men jeg har en mistanke om at drømmen om fagutdannede biblioteksjefer i alle norske småkommuner ikke lar seg oppfylle innenfor dagens måte å organisere bibliotekene på.

Loven krever fagutdannelse, men de reelt eksisterende små bibliotekene får i praksis dispensasjon. Problemet løses ikke ved å utdanne flere bibliotekarer. Det hjelper ikke at arbeidsmarkedet for bibliotekarer er stramt - de arbeidsløse kandidatene er lite interessert i brøkdels-stillinger ute i distriktene.

Dersom småkommunene skal være en del av arbeidsmarkedet for fagutdannede, trengs det organisatoriske grep - som:

  1. Kombinerte institusjoner: bibliotek + skole + kulturhus ...
  2. Kombinerte stillinger: biblioteksjef + fritidskonsulent + vikarlærer ...
  3. Kommunalt biblioteksamarbeid - mellom småkommuner (Nøtterøy har tjue og Tønsberg 36 tusen innbyggere)

Men dette blir aldri noe stort marked. Bare 7 % av befolkningen bor i disse kommunene - noe som betyr at de kanskje har 150 bibliotekansatte i alt. Hvis halvparten av disse har fagutdanning, snakker vi om 50 nye stillinger. Hvis folk i gjennomsnitt sitter ti år i stillingen, snakker vi om fem utlysninger i året.

Skolebibliotekene

Markedet for fagutdannede bibliotekarer ved skolebibliotekene henger tett sammen med markedet for lærere. Svært mange av bibliotekoppgavene ivaretas av lærere - med eller uten tilleggsutdanning i bibliotekfag.

Skal bibliotekarene stå sterkt i denne konkurransen, må de antagelig spesialisere seg dypt nok- på relevante områder - til at lærerne ikke "kan følge med". Det er ikke nok å løfte et begrep som "informasjonskompetanse" høyt i været. Mange bibliotekarer har laget lange lister over hva elever og lærere burde kunne. Men disse listene er ofte skrivebordsprodukter.

Det er slett ikke gitt at elevene trenger så mye IK for å gjøre sine vanlige skoleoppgaver. De ferdighetene som kreves, må stå i forhold til en meningsfull pedagogisk praksis. I så fall må lærere og bibliotekarer samarbeide. Først da vil det vise seg om bibliotekarene besitter kunnskaper som både er spesielle og nyttige - utenfor lærernes normale rekkevidde.

Studiebibliotekene

Arbeidsmarkedet ved universitets- og høgskolebibliotekene vet jeg lite om. Kvalitetsreformen og digitaliseringen stiller nye krav til kompetanse og arbeidsformer. Mye endringsarbeid er på gang. Men jeg har ikke inntrykk av at antall stillinger øker. Universitetsbiblioteket i Oslo har omtrent ikke ansatt nye folk de siste årene - på tross av en ganske høy gjennomsnittsalder.

Norsk bibliotekforenings utvalg for bibliotekutdanning og forskning har utarbeidet en rapport som bl.a. ser på det kvantitative behovet for bibliotekfaglig utdannet arbeidskraft fram mot 2010.

Rapporten er forsiktig mht. konklusjoner, men det er gjort beregninger av gjennomsnittsalderen i biblioteksektoren. For fag- og forskningsbibliotek tyder ... data ... på en gj.snittsalder i underkant av 50 og for folkebibliotek i underkant av 45. Kilde

Næringslivet

I Danmark har det private markedet hatt stor betydning i 15-20 år, og ca. halvparten av de nyutdannede bibliotekarene finner nå jobber i denne sektoren. I Norge ligger tallene trolig mye lavere. Men dersom etterspørselen etter nye bibliotekarer skal holdes oppe eller heves, er det trolig privat sektor som gir de beste mulighetene for reell vekst.

.. de privatansattes arbejdsfunktion synes at blive oplevet som integreret i virksomhedens hverdag. Dette gælder ... også mere specifikt i forbindelsen med funktionens ”nærhed” til virksomhedens IT-udvikling.

I det private markedet er selvsagt konkurransen om de attraktive stillingene sterk. En solid faglig kompetanse er selvsagt. Moderne kunnskapsbedrifter legger også stor vekt på initiativ, egendynamikk og sosial tilpassing. Du må sette deg selv i bevegelse - samtidig som du spiller på lag med resten av organisasjonen.

- Mange af stillingsbetegnelserne, som respondenter opgiver, er individuelle.
Der anvendes ord som advisory support specialist, billedkonsulent,
datakonsulent, implementeringskonsulent, medieovervåger, patent librarian,
presales systemkonsulent, produktchef, servicekonsulent, strategisk planner,
usability specialist og meget mere.

Dette er stillinger som personer med ulik bakgrunn vil kjempe om. Dersom utdanningene og organisasjonene vil markedsføre profesjonen i forhold til næringslivet, kreves det nok noen sterkere grep enn de vi ser i dag. Men selve begrepet bibliotekar er ikke utgått på dato - det er det faglige innholdet og de personlige kvalitetene bak betegnelsen som blir avgjørende:

- Som sagt er der dog en ganske stor andel, der - eventuelt sammen med andet
- benytter ordet bibliotekar (43 %).

Bibliotekarenes plass i tekstøkonomien

For åtte år siden ble en nordisk ekspertgruppe bedt om å vurdere bibliotekutdanningen i Oslo. Gruppen inkluderte Ole Harbo, som da ledet den danske utdanningen. Rapporten anbefalte at studiet burde legge mye større vekt på kjernefagene - det vil si kunnskapsorganisering og gjenfinning - og generelt styrke fagenes internasjonale, teoretiske og akademiske forankring.

Det mest omstridte forslaget gjaldt litteraturfagene, som gruppen foreslo å fjerne fra det regulære studiet. De som ønsket slike fag i sin utdanning, ble henvist til universitetet. Også samfunnsfagene burde reduseres i omfang og betydning. De burde inngå i en forberedende eksamen facultatum - ikke i hovedstudiet.

Evalueringsrapporten møtte sterk intern motstand og ble avvist av høgskolens styre. Lørrings budskap i 2005 var imidlertid det samme som Harbos i 1998: konsentrasjon, fordypning, spesialisering. Han voktet seg vel for å gi direkte råd. Han presenterte bare den veien det danske utdanningsmiljøet hadde valgt. Der nede i Danmark skjedde dette valget sikkert enstemmig og uten konflikt - danskene er jo så hyggelige ....

Kunnskapssamfunnet forutsetter en kunnskapsbasert økonomi. Det innebærer at de fleste yrkesaktive er kunnskapsarbeidere - altså ivaretar oppgaver som krever flere års høyere utdanning. Det innebærer dessuten at vår kompetanse ikke er gitt en gang for alle, men stadig må fornyes.

Man er hverken bibliotekar eller biblioteklærer for livet. Uten jevnlig oppdatering synker kvaliteten og produktiviteten i forhold til brukernes og studentenes krav.

I bibliotekene skaper dette et løpende behov for faglige utviklingsprosjekter og for individuell etter- og videreutdanning. Jeg har ikke prøvd å kartlegge dette (en jobb for fagforeningene?), men har inntrykk av at kurstilbudet (til lave priser) har skrumpet inn de siste årene.

Mastergradene i Oslo og Tromsø kan bare delvis motvirke dette. Innenfor utdanningene skjer oppdateringen gjennom formelle kvalifiseringstiltak som doktorgradsprogrammer og HiOs førstelektorprogram - og gjennom eget FoU-arbeid.

Her har det vært satset kraftig de siste ti årene - men det er bare å fortsette. Utdanningene i Danmark, Sverige og Finland beveger seg raskt framover. De faglige debattene ligger ofte på høyt nivå. Vi får lære av sjåførene i Roma: den som nøler, er fortapt!

Kunnskapsøkonomien setter sitt preg på alle produktive sektorer. Endringskreftene er sterkest i det vi kan kalle tekstøkonomien, altså den delen av produksjonslivet som produserer og distribuerer tekster - i vid forstand: bøker og aviser, lyd og grafikk, MicroSoft og Amazon, @ your library og Trivial Pursuit. Det er her den digitale teknologien slår sterkest inn. Gamle bransjer omformes i sin kjerne - og nye produkttyper (Google, mobiltelefon, iPod) skaper nye omgangsformer og begrepsmodeller.

Biblioteksektoren har havnet midt i brennpunktet. Overgangen fra papirbaserte til digitale tekster forandrer kjernen i bibliotekenes virksomhet. Samtidig får brukerne stadig bedre utdanning. En bred, treårig bibliotekarutdanning gir ikke all verdens trygghet vis-a-vis brukere med treårig eller femårig fagutdanning.

Et vanskelig valg

I denne situasjonen stilles både utdanningene og bibliotekmiljøet som helhet overfor et vanskelig valg: hvordan skal profesjonen formes, utvikles og - ikke minst - presenteres for verden utenfor bibliotekene? I Dype eller brede bibliotekarer? har jeg beskrev dette som et valg mellom et høyt spesialisert og et bredt sammensatt yrke.

Begge veier er mulige - men de leder selvsagt i ulike retninger. Det er umulig å si at den egentlige bibliotekaren er dyp eller bred. Spørsmålet er heller: hvilken bibliotekartype vil ha de beste mulighetene på framtidas arbeidsmarked?

Den brede utdanningen egner seg godt for de mindre folkebibliotekene. En dypere utdanning gir trolig større muligheter på det åpne arbeidsmarkedet, der bibliotekarene må konkurrere med andre yrkesgrupper.

Skal framtidas bibliotekarer måle seg i kampen om de nye, spennende arbeidsplassene i tekstøkonomien, trenger de spesialiserte praktiske ferdigheter og solid teoretisk innsikt. Når bibliotekfagets kjerne - kunnskapsorganiseringen - blir digitalisert, må innholdet mestres på en annen måte og på et høyere nivå enn tidligere.

Den dype bibliotekaren profilerer seg som faglig spesialist, med hovedkompetanse innenfor digital kunnskapsorganisering. Hun konkurrerer med nettdesignere og dataingeniører om profilerte jobber i informasjonsarkitektur, dokumentsystemer, brukergrensesnitt og webdesign - i og utenfor biblioteket som institusjon. Hun har forutsetninger for å gjennomføre et krevende studium med avansert teori og kompliserte praktiske oppgaver. Hun lønnes deretter.

Den brede bibliotekaren er en allrounder, med mangesidig kunnskap i praktisk bibliotekvirksomhet. Han mangler ikke digitale ferdigheter, men overlater teknisk komplekse oppgaver i systemutvikling, databaseutforming, nettprogrammering og multimedia til spesialister med andre yrkestitler.

I forhold til de tunge informasjonssystemene opptrer han mer som avansert bruker enn som teoretiker, planlegger og designer. Til gjengjeld kan han en god del om ledelse og økonomi, om litteratur og pedagogikk, om bibliotekhistorie og samfunnsvitenskapelig metode. Han er høyst anvendbar i mange sammenhenger, men han er sjelden uunnværlig - og han lønnes deretter.

Profesjoner er prosjekter

Innholdet i bibliotekaryrket er ikke gitt en gang for alle. En bærekraftig utdanningsmodell for bibliotekarer må forankres i det som skjer på arbeidsmarkedet. Men også markedet må vurderes og tolkes.

Alle profesjonelle utdanninger - som bibliotekarer, lærere og journalister - må av og til stoppe opp og ta stilling til yrkets og fagets framtidige plass i arbeidsdelingen. Det finnes ingen fasit for hva en norsk bibliotekutdanning må være. Utdanninger er utkast, prosjekter og eksperimenter - rettet inn mot en sosial virkelighet vi aldri har full oversikt over.

I 2005 har vi beveget oss så pass langt inn i den nye digitale tekstøkonomien at en ny vurdering av situasjonen - for faget, utdanningen og profesjonen - presser seg på.

1 Comments:

Anonymous Nils Ph said...

Dette var en veldig interessant analyse, Tord. Jeg er enig i at det ligger et stort potensielt arbeidsmarkedet utenfor den tradisjonelle biblioteksektoren og at studiene bør orientere seg i retning av å utdanne flere "dype bibliotekarer".

10:04 a.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home