SK 27: Kan vi mestre kunnskapsøkonomien?

Utfordringen kommer utenfra. I de første par tiårene etter år 2000 står norske bibliotek og norske bibliotekarer overfor en oppgave vi gjerne kan kalle historisk: vi må mestre overgangen fra en industribasert velferdsstat til en kunnskapsbasert markedsøkonomi. Eller helt kort: vi må mestre kunnskapsøkonomien.

Denne oppgaven er ikke spesiell for bibliotekene. Den gjelder alle norske institusjoner. Den gjelder også hele Europa, hele Nord-Amerika og hele den industrielle verden forøvrig. Det å bygge det nye kunnskapssamfunnet er vår tids politiske prosjekt.

Vi er i samme båt som Bok-Norge, Skole-Norge, Storby-Norge og Utkant-Norge. Men ingen sektorer opplever konsekvensene av kunnskapssamfunnet på samme måte. Bibliotek-Norge må finne sin måte å møte utfordringen på.

Velferdsstaten

I Norge og de andre nordiske landene var etterkrigstida velferdsstatens epoke. Næringslivet og arbeiderbevegelsen hadde en felles forståelse av framtida. Etter 1945 var revolusjonen definitivt fjernet fra den politiske dagsorden. Industriproduksjonen økte jevnt, samtidig som sosialdemokratiet sikret alle samfunnslag adgang til utdanning, helsetjenester og en grunnleggende økonomisk trygghet.

Veksten foregikk innenfor nasjonalstatens rammer. Skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, og mellom nasjonal og internasjonal økonomi, var fortsatt vesentlig. Norge stoppet ved grensene.

Fra velferdsstat til kunnskapsøkonomi

Den nye kunnskapsøkonomien opphever ikke velferdsstaten, men den setter nye rammer for økonomisk og politisk virksomhet. Tradisjonell industriproduksjon erstattes av kunnskapsbasert virksomhet: kunst og kultur; tekstproduksjon og opplevelsesindustri; høyteknologiske varer og tjenester.

Industriarbeiderne avløses av kunnskapsarbeidere. Vi overøses med kunstnere og designere; med ingeniører og journalister; med pedagoger og prosesskonsulenter. Kunnskapskapitalen oppdateres og fornyes gjennom undervisning, utviklingsarbeid og forskning.

- Innovation, once rare and precious, is becoming a commodity.
(Bruce Sterling, Wired, juni 2005, s. 110).

Den politiske alliansen som skapte velferdsstaten har gått i oppløsning. Alle politiske partier strever med å finne en platform som kan gi dem mening og slagkraft under de nye betingelsene.

Skillet mellom venstreside og høyreside - eller Arbeid og Kapital - er mindre selvsagt enn tidligere. Den viktigste kapitalen måles ikke lenger i kroner. Den sitter mellom ørene. Da må både Høyre og Venstre tenke nytt.

Skillet mellom gammel og ny tenkemåte splitter alle politiske partier. Den splitter bibliotek-Norge - og den bryter opp den trauste norske alliansen mellom forlag, forfattere og bibliotek. Det bokelskende fellesskap går i oppløsning. Diskusjonen om opphavsrett våren 2005 var første runde. Det kommer mange flere. Hele det litterære systemet må jo også tilpasses kunnskapsøkonomiens rammer.

Kunnskapsbasert produksjon bygger på avansert teknologi - med IKT i sentrum. Den forutsetter høyt skolert arbeidskraft - helst med høyere utdanning. Den er mest lønnsom i stor skala - og søker derfor internasjonale markeder.

Den norske kunnskapsøkonomien kan bare forstås i en europeisk ramme. Norge står formelt utenfor EU. Men i praksis er vi nitti prosent innenfor.

Det globale systemet

Europa er heller ingen festning, lukket mot resten av verden. Kunnskapsøkonomien danner et globalt system, der Europa i særlig grad må forholde seg til USA, til Kina og Japan og til India. I et politisk perspektiv er forholdet til nabostatene i Nord-Afrika, Midt-Østen og det oppløste Sovjetimperiet viktig.

Tenker vi kulturelt, må vi også ta hensyn til strømmen av mennesker fra det fattige Syd til det rike Nord. Innvandringen kan begrenses, men ikke stoppes. Sluttresultatet er gitt: et flerkulturelt Norge - i et flerkulturelt Europa - i en flerkulturell verden.

Det å mestre overgangen til kunnskapsøkonomien har altså flere dimensjoner. Vi må håndtere den nye teknologien - i første rekke IKT. Vi må fungere innenfor et høyt utdannet samfunn. Vi må møte de vedvarende kravene til økt produktivitet. Og vi må mestre nye globale rammer for arbeid og samfunnsliv:

• sterke internasjonale markeder
• høy geografisk mobilitet
• økende etnisk mangfold

Når vi beveger oss inn i kunnskapssamfunnet, tar vi også de første skrittene mot en verdensomspennende sivilisasjon. Ethvert feriehus i Spania er en del av denne utviklingen.

Alle sosiale sektorer opplever kunnskapsøkonomien på sin unike måte. De sentrale prosessene kan beskrives ved de samme stikkordene: digitalisering, profesjonalisering, effektivisering, globalisering.

Men hva ordene konkret betyr for den enkelte sektor eller institusjon kan bare avgjøres ved å studere sektoren eller institusjonen i dybden. Vår verden myntes ut på nytt. De som vil prege framtida, må ta den på alvor. Dette krever refleksjon og nytenking - og bibliotek-Norge må ta sin del av den intellektuelle dugnaden.

Bibliotekenes utgangspunkt

I forrige århundre var bibliotekenes plass i samfunnet identisk med deres plass i velferdssamfunnet. Spesialbliotekene hadde sine selvsagte oppgaver innenfor offentlig forvaltning - og en håndfull private bedrifter. Bibliotekene i høyere utdanning forsynte studentene med lesesalsplasser og pensumbøker - og lærerne med forskningsdokumenter.

Folkebibliotekene ivaretok demokrati og kulturell likestilling - ved å gi alle borgere tilgang til god og nyttig litteratur. Gjennom innkjøpsordningen ble de også redskaper for en aktiv statlig litteraturpolitikk.

Den svakest forankrede biblioteksektoren var skolebibliotekene. De ble innført ved lov ved alle skoler. Men det var i praksis opp til skolene selv å bestemme bruken og ambisjonsnivået. I den tradisjonelle norske enhetsskolen, med standardiserte læringsløp og felles pensumlitteratur, hadde ikke skolebibliotekene noen klar pedagogisk posisjon.

I praksis ble de ofte brukt som utlånssteder for fritidslesning. Siden bemanningen var lav, fungerte de som supplementer til folkebibliotekenes barne- og ungdomsavdelinger - med mindre faglig støtte.

Reform og revolusjon

Den nye datateknologien påvirket bibliotekene i to omganger. Den første runden (1965-1995) gjaldt katalogene. Den andre (1995-2025) gjelder dokumentene. Den første var lett å håndtere. Den andre stiller store krav til faglig innovasjon.

Industrisamfunnets bibliotek formidlet papir. Den moderne boka er et papirobjekt. Selv om katalogene etter hvert ble automatisert, forble bibliotekenes arbeidsformer uforandret. De tradisjonelle kortkatalogene var strukturert som databaser - og ga bibliotekarene en "flying start" inn i den nye digitale virkeligheten.

Men de færreste grep sjansen til å tenke gjennom betydningen av IKT på lengre sikt. De fleste bibliotekmiljøer fortsatte som før. De definerte data som et nyttig verktøy - ikke som en faglig revolusjon.

Det store konseptuelle bruddet kommer først når bibliotekarenes sentrale objekt - dokumentet - blir digitalt. Det betyr at selve kjernen i faget forandrer seg. I stedet for å bearbeide sammenlimte bunker av papir må framtidas bibliotekarer tilrettelegge og formidle samlinger av digitale filer.

Tenkemåten i tradisjonell kunnskapsorganisering er rettet mot papirmediet. For å mestre de digitale tekstene, må faget "dekonstrueres og rekonstrueres" - altså tas fra hverandre og bygges opp på nytt - med det digitale mediet som grunnlag.

Digitalisering først

For bibliotekene og bibliotekarene er dette den største og mest krevende oppgaven kunnskapsøkonomien stiller. Det er digitaliseringen som setter faget og institusjonen på prøve.
Det betyr ikke at de øvrige prosessene - profesjonalisering, effektivisering og globalisering - er uviktige. Alle sentrale bibliotekaktører trenger også strategier:

1. for å styrke bibliotekprofesjonen innenfor et høyt utdannet samfunn
2. for å møte kravene til produktivitet og effektivitet
3. for å fungere i et internasjonalt miljø
4. for å ivareta en kulturell mangfoldighet av brukere

Men en helhetlig strategi må gi den digitale utfordringen første prioritet. De andre prosessene har en langsommere og mer kontinuerlig karakter.

Digitaliseringen av bibliotekfeltet innebærer et brudd: en dyp teknologisk transformasjon av fagets kjerne. Dette stiller langt større krav til omstilling og omskolering enn de sosiale, økonomiske og kulturelle prosessene som løper parallelt med digitaliseringen.

I disse årene beveger datateknologien seg langt raskere framover enn datakompetansen. Vi mottar mer enn vi klarer å fordøye. Produksjonen overvelder evnen til resepsjon.

De tekniske forutsetningene for bruk av IKT, i form av programvare, dataterminaler og raske nettverk, er stort sett på plass. Det krevende faglige arbeidet i forhold til digitaliseringen gjelder folks ferdigheter og forståelse.

Skal bibliotekfaget følge med, må det utvikle adekvate begreper, modeller og teorier for digital organisering av kunnskap. Siden faget er praktisk, forutsetter dette solid erfaringsbasert innsikt. Du blir ikke svømmedyktig ved å lese om svømming. Du kan ikke forstå det digitale mediet uten å praktisere digital produksjon.

Lærende organisasjoner

Utfordringen kommer utenfra. Men svaret må komme innenfra. Bibliotekene er en liten økonomisk sektor. Vårt bidrag til nasjonalproduktet ligger på et par milliarder kroner i året - eller en femtedels prosent av Norges samlede BNP.

Bibliotekarprofesjonen er tilsvarende liten -kanskje en tusendedel (en promille) av hele arbeidsstokken. De aller fleste bibliotek har under ti ansatte. Alt i alt snakker vi om et miljø på rundt fire tusen mennesker, fordelt på mange hundre organisasjonsenheter.

Vi kan ikke vente at politikere, forskningsinstitutter, konsulentfirmaer eller store organisasjoner av egen drift setter i gang storstilte analyser og utviklingsprosesser innenfor bibliotekfeltet. Det er sektorens egne aktører som må gripe oppgaven med å undersøke, diskutere, presentere - og investere i nye strategier.

Det burde være greit. Siden bibliotekene alltid har lagt vekt på bringe opplysning, kunnskap og læring ut til folket, er miljøet selvsagt innstilt på å gå inn i en dyp læringsprosess - når faget selv blir utfordret ....

***

Denne artikkelen dreier seg om de strategiske utfordringene til biblioteksektoren i sin alminnelighet. Jeg har tenkt å skrive mer om utfordringene for de viktigste norske bibliotekaktørene i de nærmeste ukene.