SK 28: En styrket profesjon? Bibliotekarer og bibliotekfag i kunnskapssamfunnet

I de nærmeste årene - la oss si fra 2005 til 2015 - vil de teknologiske, økonomiske og politiske betingelsene for bibliotekenes virksomhet være i usedvanlig rask endring. Behovet for strategisk tenkning, faglig debatt og bevisst politisk handling er derfor økende. Verden presser seg på og forlanger svar.

Mye tyder på at bibliotekarprofesjonen nå begynner å frigjøre seg fra bibliotekinstitusjonen. Den gamle symbiosen mellom bibliotekar og bibliotek er ikke lenger så selvsagt. Forrige nummer av Søndag kveld - Kan vi mestre kunnskapsøkonomien? - handlet om de nye rammebetingelsene. Dette nummeret handler om konsekvensene for profesjonen. Neste uke går jeg løs på institusjonene.

Analysene tar utgangspunkt i de sentrale norske bibliotekaktørene. Faglige strategier oppstår i samspillet mellom faglige og politiske aktører. Jeg har foreslått en liste på ti tunge aktører. Det er først og fremst disse som kan velge - eller unnlate - å handle.

Effektive tiltak i større skala vil ofte forutsette politisk eller økonomisk støtte fra de politiske miljøene utenfor bibliotek-Norge. Men initiativet må komme innenfra.

Profesjonsaktørene

Jeg regner Bibliotekarforbundet (BF) og Avdeling JBI ved Høgskolen i Oslo som de viktigste profesjonsaktørene.

- BF har eget sekretariat som medlemmene kan ta kontakt med. Her jobber forbundsleder og organisasjonssekretær på full tid. ... Sekretariatet ... arrangerer faglige kurs og konferanser, ... Det blir arrangert jobbsøkerkurs for avgangsstudentene ved bibliotekutdanningene i Oslo og Tromsø.

JBI har trolig det nest største forsknings- og utviklingsmiljøet i Norge. Bare Nasjonalbiblioteket er større. Avdelingen satser betydelige ressurser på bibliotekfaglig FoU - ved siden av å undervise bibliotekstudenter på bachelor- og masternivå.

Når jeg sier JBI heller enn Bibliotek- og informasjonsutdanningen (BIBIN), skyldes det høgskolens organisering. BIBIN ledes av en studieleder, men har ikke noe eget beslutningsorgan. Det er avdelingsstyret ved JBI som har det strategiske ansvaret for langsiktig planlegging av utdanning, forskning og formidling.

I samsvar med høgskolens krav, skal minst 25 prosent av lærernes tid brukes til forskning og utvikling. Dette tilsvarer 7-8 FoU-årsverk hvert år. Mer om dette i artikkelen Forskning, formidling og folkebibliotek.

I tillegg leverer avgangsstudentene på begge nivåer oppgaver med innslag av FoU (se Hovedoppgaver: Bibliotek- og informasjonsfag og Liste over masteroppgaver). Fagmiljøet er stort nok og solid nok til å kunne forberede kandidatene på de nye kravene til bibliotek og bibliotekarer. Avdeling JBI har derfor et betydelig strategisk potensiale.

Også NBF bør nevnes. Selv om Norsk bibliotekforening konsentrerer seg om biblioteket som institusjon, har foreningen også engasjert seg i spørsmål knyttet til profesjonen og til faget. Foreningen har blant annet et Utdannings- og forskningsutvalg og en Arbeidsgruppe for oppfølging av bibliotekassistentutdanningen. (se Komiteer og utvalg for navn på medlemmene). NBF har derfor mulighet til å ta nyttige initiativer. Foreningen kan reise problemstillinger - men ansvaret for å gjøre noe med dem må nok ligge hos de to hovedaktørene.

Profesjonsstrategier

For å mestre kunnskapsøkonomien - er mitt utgangspunkt - må profesjonsaktørene utvikle strategier for:

1. god rekruttering til studiet
2. sterke faglige utdanningsopplegg
3. profilering og synliggjøring på arbeidsmarkedet
4. systematisk etter- og videreutdanning (livslang læring)
5. bibliotekarenes forhold til andre yrker og profesjoner

For å ha bærekraft, må disse strategiene være langsiktige. Det betyr å tenke minst fem år framover. Kortsiktige strategier kan kanskje løse noen akutte problemer, men kunnskapsøkonomien krever først og fremst en analyse av de nye rammebetingelsene for bibliotekarenes virksomhet.

Jeg har nevnt fire prosesser som innebærer dyp og langsiktig endringer i profesjonens nærmiljø: digitalisering, profesjonalisering, effektivisering og globalisering. Alle fire påvirker samspillet mellom bibliotekarene og brukerne - og forholdet til andre profesjoner.

Digitalisering

Framtidas brukere vil ha langt bedre IKT-ferdigheter enn i dag. Skoleverket må nå sørge for en omfattende integrasjon av IKT i alle fag. Det betyr at gjennomsnittseleven etter hvert vil ha en bred IKT-bakgrunn.

Da har profesjonen åpenbart et valg. Bør bibliotekarene som mål å ligge på omtrent samme IKT-nivå som skoleungdommen i 2015? Litt høyere? Vesentlig høyere?

Da internett først slo gjennom, oppsto en sterk etterspørsel etter folk med ferdigheter i nettpublisering. Det var nok å beherske HTML for å få jobb. Denne perioden er for lengst forbi. Etter hvert som digitale yrker blir en normal del av arbeidslivet, trenger du avanserte eller spesialiserte kunnskaper for å skille deg ut.

Den nye digitale etterspørselen gjelder mennesker og miljøer med dyp innsikt i samspillet mellom IKT og spesifikke anvendelsesområder: utdanning, journalistikk, markedsføring og salg (e-business), nettbasert formidling (informasjonsarkitektur), osv.

Dersom bibliotekarene ønsker å profilere seg med en særegen IKT-kompetanse, må de også bestemme seg for innholdet i denne kompetansen. Bibliotekarene kan ikke konkurrerere med informatikerne - som utelukkende studerer IKT.

Finnes det digitale kunnskapsfelt som profesjonen kan utnytte til sin egen fordel? Eller er konkurransen fra andre spesialister - som systemutviklere, digitale designere og informasjonsarkitekter - for sterk?

Jeg har nylig telt opp antall hovedoppgaver med digital vinkling ved utdanningen i Oslo. Fra slutten av nittiårene til i dag har prosentandelen blitt halvert. Også masterutdanningen har mistet mye av sin digitale tyngde. I Oslo er i alt fem hovedoppgaver gjort tilgjengelige i digital form siden år 2000. I Borås ble 60 % av oppgavene pblisert i PDF så tidlig som i 2001.

Den tunge tekniske kompetansen - som kunne gi bibliotekarene et fortrinn i forhold til andre kunnskapsmedieprofesjoner - forvitrer. Den erstattes av andre fag - med større vekt på språk og kommunikasjon.

Innholdet i bibliotekstudiet og forståelsen av faget kan begrepsfestes på ulike måter. Den sosiale virkeligheten er en konstruksjon. Profesjonsstrategier er prosjekter - ikke valg mellom noe som er riktig og noe som er galt. Men ulike valg kan likevel ha ulike konsekvenser. Dersom arbeidsmarkedet ønsker noe annet enn det utdanningen går inn for, er det liten tvil om hvem som får det siste ordet.

Profesjonalisering

Bibliotekaryrket er mangesidig. IKT er bare ett av flere kompetansefelt. I en profesjonalisert verden kan bibliotekarenes fagprofil bli utfordret på flere områder. I hverdagen vil den enkelte bibliotekar møte mange brukere med høy faglig kompetanse. På samme måte vil bibliotekarprofesjonen være omgitt av andre profesjoner med likeverdig eller høyere kompetanse.

Dersom profesjonen vil vektlegge litteraturformidling, veiledningspedagogikk eller kunnskapsforvaltning (knowledge mangement), må den samtidig spørre: hva må til for å hevde seg i konkurransen om denne typen oppgaver på det norske arbeidsmarkedet?

Individuelle utfordringer

Profesjonaliseringsprosessen er både individuell og kollektiv. Stadig flere mennesker skaffer seg høyere utdanning. Det som gjenstår av ufaglærte eller upopulære jobber overtas av ungdom i en overgangsfase, av innvandrere - eller flyttes til utlandet. De ferdigutdannede er aldri ferdig utdannet: de må sørge for å oppdatere sin kompetanse resten av livet.

Bibliotekutdanningen i Oslo har blitt tvunget til å redusere sine kurstilbud de siste par årene (Kurskatalog 2005). Andre steder i landet har det vært vanskelig å rekruttere deltakere til kompetansegivende betalingskurs. Korte - og gjerne subsidierte - kurs over en eller to dager er det lettere å gjennomføre. Men totalt sett er tilbudet magert.

Bibliotekmiljøet mangler strategier for livslang læring. Dersom profesjonsaktørene ikke engasjerer seg tungt i dette problemet, vil bibliotekarenes muligheter for mobilitet, stillings- og lønnsopprykk gradvis svekkes. Deres CV-er blir for tynne.

Kollektive utfordringer

På det kollektive planet blir hvert enkelt yrke profesjonalisert. Praksisrettede yrker får formelle utdanninger, kunnskapskrav og sertifikater - slik det skjedde med bibliotekyrket i forrige århundre. I neste fase får de en akademisk overbygning, med doktorgrader, professorater og fagfellevurderte tidsskrifter.

Sykepleierne var tidlig ute - det første norske professorat i sykepleievitenskap ble opprettet ved Universitetet i Bergen i 1979. (Se 25-års jubileum for sykepleievitenskap, På høyden, nettavis for Universitetet i Bergen, 17.04.2004). Praksisfagene akademiseres.

I kunnskapsøkonomien er utdanning en forutsetning for økonomisk vekst. Over hele Europa blir utdanningssystemene standardisert og effektivisert. Den norske kvalitetsreformen dreier seg om å gjøre kunnskapsproduksjonen mere strømlinjet - ikke om å realisere etiske eller kulturelle verdier i og for seg.

Dette gjelder også Europa. Hele Bolognaprosessen tar sikte på å styrke kontinentets økonomiske og kulturelle slagkraft innenfor det globale systemet. Det er disse utviklingsprosessene bibliotekprofesjonen - som alle andre fag og profesjoner - må forholde seg til. Vi kan velge mellom en energisk og proaktiv, eller en forsiktig og reaktiv tilpassing. Men vi kan ikke melde oss ut av prosessen.

Rett før IFLA møtes femti europeiske bibliotekskolefolk i København for å diskutere bibliotekutdanning i lys av Bolognaprosessen. Og som de selv sier:

The apparent disparate nature of LIS educational programmes in Europe
constitutes a barrier to increased co-operation in the field.

There is a marked need for joint discussions of the structure and contents of LIS school curricula and for identifying and discussing possible common curricular elements both for the purpose of enhancing the quality of individual LIS educational programmes and for the sake of increased collaboration between European LIS school programmes.

Akademisering og anerkjennelse

Bibliotekarenes utgangspunkt er slett ikke dårlig. Bibliotekfaget har deltatt aktivt i akademiseringen. Et dusin doktorgrader er avsluttet eller midt i løpet. Vi har professorer i Oslo og i Tromsø. Forskningsinnsatsen har økt vesentlig på ti år. Pensum og arbeidsformer har blitt oppdatert.

Men vi ser samtidig at konkurransen om studenter og faglig anerkjennelse mellom kunnskapsprofesjonene øker. I forhold til kravene utenfra er mye ugjort. Hittil har ikke våre profesjonsaktører laget noen overbevisende analyser av student- og arbeidsmarkedet. Jeg savner de skarpe omverdensanalysene og de langsiktige strategiske grepene.

Profesjonenes kamp for sosial status krever mer enn akademisk legitimitet. I USA har bibliotekfaget lenge vært et universitetsfag. Men faget ligger helt på bunnen av den akademiske rangstigen. Library and information science har ikke noe stort navn i den akademiske verden. Sammenliknet med anerkjente universitetsfag har forskningen og de vitenskapelige artiklene vært for svake.

Innenfor praksisfagene har ikke forskning noen egenverdi. Det er ikke nok å være akademisk. Skal bibliotekforskningen ha noen hensikt, må den påvirke - og lære av - bibliotekenes og bibliotekarenes praksis. Dette er vanskeligere enn man skulle tro.

Forskning og praksis kan sove i samme seng - men det står et nakent sverd mellom dem. Det tette og levende samspillet mangler. Noli me tangere ...

Faglig mobilisering

Internasjonalt har store deler av LIS-faget vært for lite reflektert, for lite systematisk og for lite innstilt på utfordrende faglige debatter. Dette var en hovedgrunn til at hver fjerde bibliotekutdanning i USA ble nedlagt i løpet av nittiårene. De sto, kan vi gjerne si, faglig til for hogg.

Utdanningen i Oslo risikerer ikke å bli nedlagt. Vår markedsposisjon er for solid. Det er også lettere å markere seg faglig innenfor en høgskole som bare driver med profesjonsutdanning enn på et universitet fylt av selvsikre akademikere. Men det finnes andre farer.

Det største trusselen mot profesjonen er en gradvis marginalisering. Hvis søkertallet fortsetter å synke og hvis bibliotekarene først og fremst satser på Biblioteket som arbeidsplass, vil andre informasjonsyrker stikker av med de nye og spennende jobbene. Da bør profesjonsaktørene brette opp ermene og mobilisere langt sterkere enn de hittil har gjort.

Effektivisering

I Norge er vi vant til en jevnt stigende levestandard. Det krever en jevnt økende produktivitet. De som arbeider må i gjennomsnitt produsere mer - kvantitativt eller kvalitativt - per arbeidstime. Det betyr ikke at arbeidet blir tyngre - for vi får stadig bedre hjelpemidler til å utføre våre arbeidsoppgaver. Men arbeidet skifter stadig innhold og form. Økt produktivitet krever vedvarende utvikling og omstilling.

Mye effektivisering skyldes IKT. I bibliotekene har databaserte kataloger forenklet katalogiseringsarbeidet. Bibliografiske databaser - og deretter internett - har revolusjonert søkearbeidet.

Epost, chat og SMS gjør referansetjenestene lett tilgjengelige, samtidig som det blir enklere å drive systematisk kvalitetssikring av svarene. Utlånsautomater og innleveringsautomater reduserer behovet for arbeidskraft i skranken.

Bibliotekenes eiere - kommunene, skolene, lærestedene, statsinstitusjonene, bedriftene - har ikke tenkt å ta noen endringspause med det det første. De er selv under press - fra staten, fra hverandre, fra innbyggerne, fra teknologien, fra Europa, fra USA, Kina og India ... Produktiviteten kan og skal økes.

I bibliotekene bidrar dette til en samling om færre og større enheter (tas opp neste uke) og til en mest mulig effektiv bruk av den dyre, høykompetente arbeidskraften. Hovedreglene gir seg selv:

1. Du skal ikke bruke bibliotekarer, der du kan bruke assistenter.
2. Du skal ikke bruke mennesker, der du kan bruke maskiner.
3. Du skal ikke bruke Norge, der du kan bruke Øst-Europa (eller Asia)

Den gamle tanken om å bruke bibliotekarer overalt - for det kunne jo komme et vanskelig spørsmål - er passé. På Deichmanske bibliotek sitter det ingen bibliotekarer i utlånsskrankene. Faglig arbeidskraft reserveres for faglig krevende oppgaver.

I store deler av Norge har denne prosessen bare så vidt begynt. Den stiller profesjonsaktørene overfor et valg: skal vi satse på få og godt betalte - eller på mange og dårlig betalte - bibliotekarer?

Skal bibliotekprofesajonen bygges ut i bredden - mot gulvet? Eller skal den satse på å gå i høyden? Altså rykke oppover i yrkeshierarket - og samtidig gi rom for kvalifisert støttepersonale (bibliotekassistenter, "para-professionals) på grunnplanet?

Det store idealet: mange jobber som er godt betalt, er heller ikke utelukket. Men det vil innebære en satsing på nye jobbmarkeder utenfor de etablerte bibliotekene - med deres krav og forventninger.

Globalisering

Globaliseringen har mange fasetter:

1. Norske bibliotek får stadig flere flerkulturelle brukere - som stiller nye krav til tjenestene.
2. Bibliotekprofesjonen trenger langt flere bibliotekarer med flerkulturell bakgrunn
3. Norsk høyere utdanning integreres stadig tettere med Europa (Bolognaprosessen) - og studiebibliotekene (læringssentrene) må følge med.
4. Bibliotekutdanningen møter sterke krav om internasjonalisering - mht. studentrekruttering, utenlandssemestre, pensum og forskningsplatform.
5. De store EU-programmene innenfor forskning, utvikling, formidling og nettverksabygging gir biblioteksektoren nye muligheter til innovasjon og internasjonalt samarbeid
6. Den globale konkurransen på bibliotekens markeder vil fortsette å vokse (Springer, Google, Aleph, ...)

Når det gjelder profesjonsaktørene, får jeg holde meg til utdanningen i Oslo. Det er den jeg kjenner.

Avdeling JBI har lenge hatt internasjonalisering som satsingsområde. Det skjer ikke av seg selv:

• Det er krevende å tilpasse våre stramme undervisningsopplegg - slik at vi kan ta i mot utenlandske studenter og lærere med et fullverdig faglig utbytte.
• Det samme gjelder den andre veien: det er krevende å reise ut som student eller lærer og få et solid faglig utbytte av oppholdet ved en annen profesjonsutdanning.
• Profesjonene er mer "himavla" enn universitetsfagene. Våre - og deres - profesjonsutdanninger er ikke designet for gjestestudenter og -lærere.
• Samtidig vet vi alle at globaliseringen av høyere utdanning fortsetter. EU, den norske regjering og departementet dytter og drar - og det vil de fortsette med. Vi kan velge å utsette arbeidet med å tilpasse våre egne systemer. Men vi kan ikke unngå det i lengden. Apres nous, le d`EU.
• For å få til gode resultater, må vi trolig arbeide i et 5 til 10 års perspektiv. Det tar tid å snu et slagskip, som Liv Sæteren sa om Deichman. Gevinsten kommer over tid.

Det mest vellykkede tiltaket er trolig studentkonferansen BOBCATSSS - et førsteklasses globaliseringsverktøy. Internasjonaliseringstrykket øker pga. Bolognaprosessen; JBI deltar aktivt gjennom bibliotekutdanningsnettverket EUCLID - der Ragnar Audunsson og Tor Henriksen er henholdsvis formann og generalsekretær ... Stå på, kamerater!

Og en riktig bedagelig sommeruke til de øvrige lesere av Søndag Kveld. Den går ut på lørdag pga. datatrøbbel i heimen.