SK 36: Biblioteklandskapet

Kuler og tørrfisk

Hva betyr folkebibliotekene for lokalsamfunnet i dag? Hvilken rolle kan de spille i framtida? Det er umulig å gi et allment svar på dette spørsmålet.

Både Deichmanske bibliotek i Oslo og de 6 folkebibliotekene i Lofoten har tette forhold til lokalsamfunnet. Men biblioteksjefen på Røst og filialsjefen på Grünerløkka lever under ulike forhold:

- Det er bare en knapp uke siden det sist var skyting på Grünerløkka. Ingen personer ble truffet da ukjente gjerningsmenn pepret restauranten Rehmans med kuler. - Kilde

- Det er storhavet, med Golfstraumen, som preger klimaet på Røst. Milde vintre og kjølige somre, kombinert med den ubønnhørlige vinden, skaper nærmest perfekte forhold for produksjon av øyas viktigste eksportvare, tørrfisk. - Kilde

Bibliotekenes muligheter er avhengig av deres omgivelser. Slik bibliotekvesenet er organisert i dag, er kommunens størrelse svært avgjørende. Folkebibliotekene følger kommunekartet: små kommuner har små bibliotek og store kommuner har store bibliotek.

Fire vektklasser

Bør det være slik i framtida? I departementet drømmer sentrale fagfolk om et "sømløst bibliotek". I bibliotekmiljøet er det bred enighet om at alle innbyggere bør ha adgang til gode tjenester.

Dagens ordning gir neppe den beste løsningen. Det er verre å peke ut alternativer - for det som blir bedre for noen, oppleves som truende av andre.

Revolusjonen er ikke noe teselskap, sa Lenin. Omorganisering er heller ingen spøk. Den norske bibliotekbyen består jo for det meste av glasshus.

Men noen geografiske opplysninger må det være lov å legge på bordet. Norgeskartet er det samme for alle. Samtidig sier jeg litt om geografi og læring. Mer rekker jeg ikke - klokkka nærmer seg 22.30 og oppvasken er ennå ikke satt i maskinen.

Bibliotekstørrelsen følger kommunestørrelsen. Et rask datajakt hos Statistisk sentralbyrå viser at Norges befolkning kan deles i fire jevnstore grupper: de som bor i kommuner med

1. inntil ti tusen innbyggere
2. fra ti til tjuefem tusen
3. fra tjuefem til hundre tusen
4. mer enn hundre tusen

Det er 331 kommuner i den første gruppen, 70 i den andre, 28 i den tredje og fem i den fjerde: Bærum, Stavanger, Trondheim, Bergen og Oslo. Tallene ligger i KOSTRA og gjelder 2004.

Små kommuner

En fjerdedel av Norges befolkning bor altså i kommuner med mindre enn ti tusen innbyggere. Omtrent åtti prosent av kommunene hører til denne gruppen. Den aller minste er Utsira (200 innbyggere) - en øy i havgapet som regelmessig slår alle utlånsrekorder. Den største er Holmestrand (9.600).

Det betyr automatisk at åtti prosent av de norske folkebibliotekenhetene må regnes som små bibliotek. I gjennomsnitt har disse bibliotekene 1.6 ansatt. Omtrent ett hundre bibliotek i denne gruppen har under ett årsverk. Selv de største har sjelden mer enn fire-fem ansatte.

Bare fire har (litt) mer enn fem årsverk: Hammerfest, Vadsø og Sør-Varanger. Til sammen står de små bibliotekene for 29 prosent av årsverkene i folkebiblioteksektoren.

Livslang læring

I de aller fleste småkommunene er folkebiblioteket det eneste tilgjengelige biblioteket for voksne. De regionale høgskolene er imidlertid til stede i et titalls småkommuner. De mest kjente er:

1. Sami Allaskuvla i Guovdageaidnu (altså Samisk høgskole i Kautokeino)
2. Høgskolen i Nesna
3. Høgskolen i Volda
4. Høgskolen i Telemark, med hovedcampus i Bø

Det finnes også avdelinger eller desentraliserte studietilbud i Alstahaug (Sandnessjøen), Gloppen (Sandane), Hammerfest, Vinje (Rauland), Saltdal, Steigen, Stor-Elvdal og Åmot.

Men de aller fleste brukere må klare seg med sitt vanlige bibliotek. Konklusjonen er enkel. Norske politikere har for lengst erkjent behovet for livslang læring. Læring uten bibliotek er lite effektivt. Dette gjelder både formell og uformell læring.

De som skal ha studiepoeng og formelle kvalifikasjoner trenger bibliotektjenester. De som skal ha innsikt, utsyn og overblikk trenger også slike tjenester. Og de krever stadig mer. Det er jo derfor vi snakker om kunnskapssamfunn.

Dersom all læring skal skje på campus, må studiebibliotekene rustes opp. Dersom mye læring skal skje på hjemstedet, må studentene få bibliotektjenester der de bor.

I de små kommunene er det i praksis bare folkebiblioteket som kan sørge for dette. Formelt sett er det lærestedet som sitter med ansvaret. Men universitetene og høgskolene har ikke råd til å opprette hundrevis av nye bibliotekavdelinger. Og hvorfor skulle de nå det - når hver eneste lille kommune allerede har et bibliotek med lokaler, samlinger, nettverk og ansatte.

Fjernstudentene strømmer til sitt lokale bibliotek - som er vant til å betjene alle som banker på døra. Studiebibliotekene er glad til. De har mer enn nok å gjøre med studentene på campus.

Hvem tar støyten? Hvem sørger for lokal kompetanseheving i staben? Hvordan håndteres fjernlån til fjernstudenter? Hvem bygger faglige nettverk mellom de minste bibliotekene? Hvor skal regningen sendes?

Her trengs åpenbart en utredning med muskler ...

Mellomsmå kommuner

I neste vektklasse finner vi kommuner med mellom ti og tjuefem tusen innbyggere. Her bor også en fjerdedel av folket. Listen starter med Stokke i Vestfold og Nannestad i Akershus. Den avsluttes - pent og symmetrisk - med Ullensaker i Akershus og Horten i Vestfold.

De sytti bibliotekene i denne gruppen - som jeg herved døper til mellomsmå bibliotek - har gjerne mellom tre og sju årsverk. Til sammen har disse bibliotekene omtrent 20 prosent av årsverkene - de har altså flere innbyggere per årsverk enn de mindre bibliotekene.

Biblioteksamarbeid

Seksten av disse kommunene huser også en eller flere avdelinger fra de regionale høgskolene. Det gjelder: Alta, Elverum, Førde, Grimstad, Harstad, Kongsberg, Kristiansund, Levanger, Skedsmo (Lillestrøm), Vefsn (Mosjøen), Namsos, Narvik, Notodden, Steinkjer, Stjørdal og Stord.

I disse kommunene er grunnlaget for et samarbeid mellom folkebibliotek og studiebibliotek bedre enn i de minste kommunene. De seksten studiestedene stiller med større ressurser. De trenger heller ikke begrense samarbeidet til samme kommune. Også naboene kan trekkes inn.

Høgskolene er regionale institusjoner, og departementet har gitt dem et ansvar for å delta i innovasjon og næringsutvikling på regionalt nivå. Kunnskapsaktører trenger kunnskapspartnere.

Når folkebibliotekene skal drive kunnskapspolitikk, er høgskolene et nærliggende sted å starte. Hvert enkelt bibliotek er lite - så det er sikkert lurt å gjøre et felles framstøt - kanskje med fylkesbiblioteket som pådriver.

Mellomstore kommuner

Den tredje fjerdedelen av Norges befolkning bor i mellomstore kommuner, med mer enn tjuefem og mindre enn hundre tusen innbyggere. De 28 folkebibliotekene i denne gruppen begynner å ruve - de har som oftest mellom ti og tredve ansatte. Til sammen har de nøyaktig 25 prosent av årsverkene.

Det finnes en håndfull landkommuner i denne gruppen, spesielt i nærheten av Oslo: Ski, Lørenskog, Skedsmo, Ringsaker, Ringerike og Asker. I tillegg kommer vestlandskommunen Karmøy.

Men de aller fleste er bykommuner. Fra den minste til den største ser listen slik ut: Lillehammer, Rana, Hamar, Halden, Gjøvik, Moss, Haugesund, Porsgrunn, Tønsberg, Arendal, Ålesund, Larvik, Sandefjord, Bodø, Sarpsborg, Skien, Drammen, Sandnes, Tromsø, Fredrikstad og Kristiansand.

Her finner vi noe større og mer spesialiserte fagmiljøer. Staben er gjerne fordelt 50/50 mellom bibliotekarer og andre yrkesgrupper.

I det norske biblioteklandskapet er disse bibliotekene jevnstore med de fleste høgskole- og fylkesbibliotekene. I alt har Norge mellom 60 og 70 bibliotek i denne klassen - jeg tror det sportslige navnet må bli weltervekt.

Biblioteksamarbeid

De regionale høgskolene har studiesteder - med tilhørende bibliotek - i de fleste av disse byene (uthevet). Høgskolen i Vestfold er lokalisert på Borre, i nærheten av Horten, og på Eik, rett utenfor Tønsberg. Tromsø har selvsagt universitetsbibliotek i tillegg til høgskolebiblioteket

Geografisk ligger alt til rette for faglige folketreff og folkelig fagsamarbeid. Østfold var tidlig ute. Drammen satser stort. Andre grubler i tenkeboksen.

Kommunene er større, men forutsetningene er de samme. For å investere i voksen læring, må vi investere i bibliotekutvikling. I et læringsperspektiv forsvinner skillet mellom folkebibliotek, skolebibliotek og studiebibliotek - altså bør de tenkes under ett.

Vi trenger bedre pedagogiske modeller for å skjønne bibliotekenes bidrag til læring. Hvor viktige - eller uviktige - er de? Enkelte erfarne fagfolk har begynt å tvile.

Hva skal studentene med bibliotekarer? Hvilken faglighet er det behov for? Det er kanskje læringssentre, med dataveiledere og undervisningsassistenter fra sitt eget fagområde, studentene trenger?

Hva er det egentlig som foregår i samspillet mellom studenter og bibliotekstab - etter kvalitetsreformen?

Storbyene

Den siste fjerdedelen bor i storby-Norge, dvs kommuner med over hundre tusen innbyggere. Det dreier seg konkret om Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger - og forstadskommunen Bærum.

Bibliotekstaben matcher folketallet: 25 prosent av årsverkene utføres i de fem største kommunene. Deichmanske bibliotek har over to hundre årsverk. De øvrige ligger mellom 45 og 90. De fire byene har både universitet og høgskoler.

Bærum - akk ja

Inntil ganske nylig gjaldt det samme for Bærum. BI, som tidligere holdt til i Sandvika, har jo status som universitet. De første årene etter 1994 hadde høgskolen i Akershus sitt hovedsete i husstellærerskolen på Stabekk. Dette er gamle trakter: i femtiåra gikk jeg forbi det ærverdige bygget som kneiset over skoleveien hver eneste dag i årevis.

Men selv Bærum er rammet av utflagging: BI har flyttet til Nydalen og HiAk til Kjeller. Gamle Bærum hadde både bønder og arbeidere. Nå forsvinner produksjonen. Handel og husklynger overtar. Den brede bygda døser i all sin velstand. Rett vest for Oslo virker kunnskapsøkonomien som sovemedisin.

I metropolene kan det skapes store og mangfoldige bibliotekmiljøer på kryss og tvers - hvis partene har tid til å jobbe fram noen felles visjoner for bibliotek og læring i storbymiljøet.

Urbis et orbis

Det norske bibliotekmiljøet består av mange små, selvstyrte enheter. Folkebibliotekene speiler kommunestrukturen. Tanken om det sømløse bibliotek bryter grunnleggende med dagens oppdeling. Forsøket på å bygge et Norsk digitalt bibliotek peker i samme retning. Nettet ignorerer både kommunegrenser, fylkesgrenser og landegrenser.

Strukturendringer som vedtas ovenfra, kan møte innbitt motstand. Vi vil selv styre våre liv. Strukturendringer som kommer stille og gradvis, ved at folk endrer sin daglige praksis, er uimotståelige. Når det ikke skal fattes noe vedtak, er det heller ikke mulig å stemme mot. Framtida går på gummisåler.

Jeg tror det norske biblioteklandskapet er mer utsatt for endring nedenfra enn ovenfra. Kunnskap, læring og innovasjon blir gradvis viktigere - helt uten vedtak. Læring stiller nye krav til folkebiblioteket - og oppgavene kan bare løses i et tettere og mer forpliktende fellesskap enn tidligere.

Vi trenger alltids en utredning i ny og ne - for å samle debatten og kvesse argumentene. Men vi trenger ikke vente på utredningen for å handle.

Den nyvalgte IFLA-presidenten Alex Byrne har valgt partnerskap som sitt slagord. Det betyr å ta kontakt med noen mennesker eller organisasjoner litt utenfor sirklene av kjente, vante, trygge aktører.

For folkebiblioteket kan det være en høgskole. For høgskolen kan det være et folkebibliotek.