fredag, august 26, 2005

SK 35: Født som mester?

Mastergrad og valgfrihet

La meg starte med konklusjonen:

For å møte konkurransen fra andre profesjoner bør den norske bibliotekprofesjonen i løpet av 5-10 år ha definert en femårig mastergrad som sitt normale utdanningsnivå. Miljøet bør etablere en ordning for å godkjenne bibliotekfaglige kvalifikasjoner på ulike nivåer, fra halvårsenhet til femårig master.

For å forsvare en særegen faglig identitet, bør godkjennelse på bachelor- og masternivå bygge på en solid kjerne av teknisk krevende bibliotekfag - med kunnskapsorganisering i sentrum. Arbeidsmarkedet trenger å vite hva profesjonelle bibliotekarer kan - som ingen andre kan.

Utover kjernen bør studentene ha stor valgfrihet. Dermed kan de selv velge mellom bredde og dybde, både ut fra sine egne interesser og ut fra situasjonen på arbeidsmarkedet.


Kunnskapsorganisering har et langt videre nedslagsfelt enn bibliotekene.
Profesjonen bibliotekar bør ikke koples alt for tett til institusjonen bibliotek.

Arbeidsmarkedet er tredelt: folkebibliotek, fagbibliotek og kunnskapsbedrifter. For tida ligger de største vekstmulighetene i kunnskapsmarkedet utenfor bibliotekene.

Betegnelsen bibliotekar kan gjerne beholdes som kvalitetssymbol og varemerke. Det er godt etablert og bør ikke forlates, men fordypes.

Den brede strategien

I 2003 skrev Monica Deildok:

Bibliotekarkompetanse i framtida dreier seg ikke om å lære nye verktøy, det er vanskeligere enn som så.

Det dreier seg om å forsøke å finne nye måter å nærme seg faget og yrket på med utgangspunkt i det stadige skiftende, fragmenterte samfunn bibliotekene skal betjene, bidra til å utvikle og være en del av.

Dette i et krysspress av sviktende offentlig økonomi, økede og mer sprikende brukerforventninger og ny, revolusjonerende teknologi.

Jeg er enig i denne diagnosen. Spørsmålet er: hva så? I Norge har vi hittil hatt en bred profesjonsstrategi: en bibliotekar er en person som behersker både økonomi og ledelse, kat & klass, webproduksjon og markedsføring, referansearbeid og litteraturformidling.

Debatten om fagutdannelse har særlig vært knyttet til bibliotekene i små norske kommuner. Loven om godkjent utdanning for biblioteksjefer har vært en fanesak i tjue år. Den norske bibliotekarmodellen har vært en distriktsmodell.

Det er et mindretall av norske bibliotekarer som har denne typen stillinger. Men de utgjør et stort mindretall - og de er svært synlige som gruppe. Åtti prosent av de norske folkebiblioteksjefene - 330 hoder - holder til i kommuner med under ti tusen innbyggere. Dermed preger de også diskusjonen. "Sjefene" svever over bibliotekdebatten som Herrens engler over Bethlehem.

Som nettredaktør for SFP arbeider jeg for denne gruppen. Det vil jeg fortsette med. Men jeg tror profesjonen trenger en høyere og kvassere profil av "den typiske bibliotekar". I kunnskapssamfunnet øker kravene til spesialisert kompetanse. En bred bachelorgrad gir ikke lenger noen særlige fortrinn på arbeidsmarkedet.

Den normale lærer har fire års utdanning - og SV har foreslått at den skal bli femårig. Vi finner samme tendens til oppgradering og fordypning av bibliotekarstudiet i utlandet. Den brede treårige bibliotekaren vil stå langt svakere i lønns- og stillingskampen enn masterbibliotekarer med en unik og spesialisert kjernekompetanse.

Jeg sier ingen ting om bibliotekets eller bibliotekarens vesen. Forslaget springer ut av en praktisk vurdering: hvilken strategi er best egnet til å styrke profesjonen i et kunnskapsintensivt arbeidsmarked? Verden er den samme for alle, sier Heraklit - selv om hver enkelt har sin egen visjon.

Jeg prøver å forstå det som skjer med arbeidsdelingen og arbeidsmarkedet, med teknologi og kunnskapsproduksjon, med regionalisering og globalisering - og tror mer på en dyp enn på en bred strategi. Det er fullt mulig å definere bibliotekprofesjonen på andre måter. Vi kan velge å profilere faget rundt en kjerne - eller knytte det til en mye bredere definisjon. Ulike land har valgt ulike linjer. Jeg følger danskene.

Målsettingen om fagutdannede biblioteksjefer i alle kommuner har ikke latt seg realisere. Norge har 160 kommuner med mindre enn tre tusen innbyggere. Bare en tredjedel av disse har fagutdannede sjefer. Hovedgrunnen er nok at stillingene er for små. De er verken økonomisk eller faglig særlig interessante for nyutdannede bibliotekarer med høy kompetanse.

Bibliotekvesenet har gjennom mange år satset store ressurser på å skaffe kvalifiserte søkere til deltidsstillinger i de mindre kommunene. Uten å lykkes. Lovens hensikt - at alle innbyggere skulle ha adgang til kvalitetssikrede bibliotektjenester - er ikke realisert.

En utadrettet strategi

Kravet til kvalitet skal selvsagt ikke fjernes. Det bør opprettholdes, presiseres og styrkes - gjerne etter finsk modell. Men vi trenger andre midler, med større slagkraft. Den vedvarende kampen om de minste bibliotekene gjør oss nærsynte.

Nå tror jeg det er på tide å rette blikket mot hele Norge. Bibliotekenes framtid blir ikke avgjort av geriljabevegelsen på Ytre Senja. Profesjonens utfordringer kommer i dag like mye fra det urbane Norge som fra periferien.

Bibliotekarene er en liten profesjon i et turbulent profesjonsmarked. Jeg tar det for gitt at bibliotekfaget er et interessant, spennende og høyst relevant fag innenfor kunnskapsøkonomien.

Men status og innflytelse deles ikke ut ved dørene. Det er mange om beinet - og det finnes mange dyktige strateger i andre profesjonsmiljøer. Hvis bibliotekarene som gruppe skal hevde seg i framtida, må de utforme en profesjonsstrategi som er rettet mot verden utenfor slik den faktisk fungerer.

Jeg er enig i alt det positive som sies om bibliotekarer. Jeg er også enig i mye av det negative. Men hva du eller jeg - innenfor miljøet - måtte mene om profesjonens sterke og svake sider er helt uvesentlig.

Det er ikke bibliotek-Norge, men bibliotekenes brukere - i kommune-Norge, utdannings-Norge, forsknings-Norge og nærings-Norge - som i siste hånd bestemmer over bibliotekenes framtid.

Dette er arenaen. Det er her KOSTRA kutter tilbudene. Det er her Google sanker tilhengere. Det er her profesjonene kjemper om brukernes eller kundenes gunst. Det er her de møysommelig klatrer oppover samfunnsstigen - eller langsomt skyves til side.

Kompetanseslitasje

For den enkelte betyr overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn betyr først og fremst at yrkeslivet stiller større krav til kompetanse. De fleste ønsker seg spennende, meningsfulle og godt betalte jobber. For å lykkes i dette, må vi både skaffe oss en solid utdanning som grunnlag - og sørge for jevnlig oppdatering og utvikling av våre kunnskaper gjennom hele yrkeskarrieren.

Også den livslange læringen tar tid. Når den faglige utviklingen skjer raskt, kan det være tungt å holde seg oppdatert på egen hånd. Det er langt lettere å skaffe seg nye kunnskaper og ferdigheter dersom arbeidsstedet har en bevisst kunnskapspolitikk og legger forholdene til rette for systematisk kompetanseheving.

Innenfor bibliotekfaget er endringstakten høy. Store og tunge samfunnsprosesser forandrer rammene for bibliotekenes virksomhet. Endringene er knyttet til ny teknologi, til konkurranse fra nettbaserte tjenester, til mer varierte og kunnskapsrike brukere og til nye arbeidsformer i skoleverket, i høyere utdanning og i det kunnskapsbaserte arbeidslivet.

Den etablerte faglige kompetansen brukes gradvis opp. Et bibliotek som står stille, beveger seg i praksis bakover.

Arbeidsmarkedet

Vi ser klare tegn på at det tradisjonelle arbeidsmarkedet for bibliotekarer - altså de offentlige bibliotekene og de videregående skolene - stagnerer. I land som Danmark og Storbritannia tar mange fagutdannede bibliotekarer jobber i næringslivet. I England sier utredningen Framework for the Future (2003, s. 11) at bibliotekene:


face intense competition in recruiting and retaining staff. Graduate librarians are attracted by private sector salaries.

There has been little turnover of the workforce at senior level, promotion opportunities are limited and there is an urgent need to develop a new generation of library leaders

Vi vet svært lite om det private markedet i Norge. Vi vet også lite om "migrasjonen" fra bibliotekariske til andre typer oppgaver.

Jeg tror at vektleggingen av mediekunnskap, praktisk IKT og formidlingsferdigheter gjør utdanningen anvendbar i mange ulike sammenhenger. Men her trengs mer systematisk innsamling av fortellinger og data.

Inn i kjøleskapet?

Diskusjonene om drivhuseffekten er vanskelige fordi signalene er uklare. Fagfolkene er aldri hundre prosent enige om hvordan observasjonene skal tolkes. Slik er det også i bibliotek-Norge. Er det bare tilfeldige politiske variasjoner vi er vitne til - i Oslo, Vestfold, Tromsø - eller blir vårt klima gradvis kaldere?

Relevant statistikk og profesjonsforskning er viktig for å gi et bredere datagrunnlag. Men til syvende og sist er det modellen, virkelighetsforståelsen, paradigmet som teller. Ingen lar seg overbevise av tall alene - det har Thomas Kuhn for lengst demonstrert. Spredte observasjoner gir bare mening innenfor en modell - altså en måte å forstå helheten på.

Jeg tror på en overgangsmodell. Vi har et bibliotekvesen som er tilpasset industrisamfunnet - og må skape en bibliotekmodell som kan hevde seg i kunnskapssamfunnet. Den nødvendige omstillingen går i dag for sakte: bibliotekarene sakker akterut i forhold til mer pågående profesjoner og institusjoner. Se også: Kan vi mestre kunnskapsøkonomien?

Statistikk, forskning, internasjonal bibliotekdebatt og personlige samtaler med bibliotekarer peker i samme retning. Kjøleskapseffekten er reell.

Alternative strategier

Bibliotek-Norge kan møte disse utfordringene på ulike måter. Det er uenighet om strategien. Dette er utfordrende spørsmål. Uenigheten kan lett føre til taushet.

Men det er jo ingen som ønsker å nedlegge faget. Jeg tror vi trenger en dyptpløyende debatt om utdanningsveier og -muligheter. Da må vi også godta uenigheten. Den som tier, står stille.

For å bidra til en tydelig diskusjon har jeg presentert et forslag med en klar profil. For å bli ennå tydeligere - hvordan kunne en fullt godkjent, autorisert og registrert, skumvasket og nypolert bibliotekar se ut i en mastermodell?
Hvert år gir 60 studiepong. Innenfor dagens standard med treårig bachelor og toårig master kan vi, som universitetet, kreve minimum 80 studiepoeng i det sentrale faget - altså kunnskapsorganisering - på første nivå.

Masternivå omfatter 120 studiepoeng. Hvis halvparten brukes til korg-fag, vil arbeidsgiverne vite at kandidatene - etter fem års studier - i hvert fall har hatt 80 + 60 = 140 studiepoeng innenfor dette fagområdet. Det bør være nok til å gi bibliotekarene en spesifikk profil i konkurransen mellom profesjonene.

Fem år tilsvarer 300 studiepoeng. Det vil altså være rikelig med muligheter til fordypelse i samfunnsfag, litteraturfag, datafag - og mer kunnskapsorganisering for de som ønsker det.
Dette er uansett en illustrasjon, ikke noen fasit. Det vi trenger er prinsippdebatt, ikke diskusjon om detaljer i dette eller hint forslag.

Utdanningene

Det er ingen nødvendig sammenheng mellom studieopplegg og godkjenning. I dag er det ABM-utvikling, ikke bibliotekutdanningene i Oslo og Tromsø, som bestemmer utdanningskravene for folkebiblioteksjefene. I Storbritannia er det CILIP - The Chartered Institute of Library and Information Professions - som vurderer og godkjenner.

Men de norske utdanningenne vil sikkert være sentrale i en slik diskusjon. Norge har to bibliotekutdanninger av en viss størrelse - ved Universitetet i Tromsø (sju ansatte) og ved Høgskolen i Oslo (ca. tredve). Både Tromsø og Oslo er vinklet inn mot folkebibliotek.

Oslo er fortsatt preget av sin historiske tilknytning til anglo-amerikansk bibliotekvesen og til "public library"-bevegelsen fra årene rundt 1900. Tromsø har et særegent dokumentasjonsvitenskapelig perspektiv, med en sterk kontinental og historiefaglig forankring.

Også miljøene rundt Ingeborg Sølvberg ved NTNU i Trondheim, Tove Pemmer Sætre ved Høgskolen i Bergen og Elisabeth Tallaksen Rafste ved Høgskolen i Agder hører med i helhetsbildet. Utdanningene er ikke store, men de ulike faglige vinklingene er viktige. Selv om Vigelandsparken ligger i Oslo, bør vi ikke tenke monolittisk.

Kjernekompetanse

Skal bibliotekarene bli anerkjent som profesjon, med fortrinnsrett til noen stillinger, må de (mener jeg) vise til særegne kunnskaper og ferdigheter som skiller dem ut fra andre yrkesgrupper. En rekke bibliotekarforeninger har laget slike oversikter.

IFLAs Education and Training Section nevner the Institute of Information Science (UK), the Library Association (UK), the Special Libraries Association (US), the Medical Library Association (US), the Association of Library Service to Children (US), the Australian Library and Information Association.

Seksjonen presenterer også en liste over core elements, som jeg har forsøkt å gjengi på norsk:
  1. Informasjonsmiljøet i samfunnet, informasjonspolitikk og -etikk, feltets historie
  2. Produksjon, formidling og bruk av informasjon
  3. Vurdering av informasjonsbehov. Utforming av brukertilpassede tjenester.
  4. Informasjonsoverføring som prosess
  5. Organisering, gjenfinning, lagring og bevaring av informasjon
  6. Forskning på, analyse og tolkning av informasjon
  7. Bruk av IKT i bibliotek- og informasjonsprodukter og -tjenester
  8. Informasjonsressursforvaltning. Kunnskapsforvaltning.
  9. Administrasjon og ledelse av informasjonsbedrifter og -virksomheter
  10. Kvantitative og kvalitative vurderinger av bibliotek- og informasjonsbrukernes utbytte av tjenestene?
Dette dokumentet ble godkjent av IFLAs Professional Board i desember 2000.

I mine øyne er teksten alt for dominert av det diffuse begrepet "informasjon" - som forekommer i alle ti punktene. Jeg vil heller sentrere faget rundt bibliotekenes og bibliotekarenes spesifikke oppgaver innenfor kunnskapsøkonomien.

Hva skiller bibliotekfaget fra journalistfaget og bokhandlerfaget? Det er mange som arbeider med formidling og informasjon: markedsanalytikere og kulturkonsulenter, leseombud og kundeveiledere; lærere, prester og informasjonsdirektører. Hva er bibliotekarens fortrinn?

Nøkkelkompetanse

Strategisk tror jeg det er riktig å forankre bibliotek og bibliotekar i "det femte bud": organisering, gjenfinning, lagring og bevaring av informasjon. Det kan gjerne spisses mer i retning av dokumentbeskrivelse, samlingsforvaltning, søkestrategier og vurdering av søkesresultater.

Bibliotekarer arbeider ikke med informasjon i og for seg, men med tilrettelagte samlinger av mediert informasjon (dokumenter). Mer om dette i artikkelen Bibliotekets vesen.

Her er jeg vel på linje med danske Leif Lørring. Innenfor den nasjonale arbeidsdelingen er biblioteksektorens nøkkelkompetanse:
Informationssøgning, -formidling, strukturering af viden, design af informations-systemer, websites og databaser i almene, kulturelle og videnskabelige domæner

Design av informasjonssystemer må ikke forstås som en datateknisk spesialitet, men som en videreføring av bibliotekkataloger og fagbibliografi i en digital verden.

Bibliotekarene trenger dyp innsikt i brukerorientert utforming av system- og informasjonsarkitektur for almenne, kulturelle og vitenskapelige kunnskapsdomener.

Tidligere ble dette arbeidet håndtert på papir. I dag er det digitalt. Men de grunnleggende prinsippene er de samme: fra Pinakes i Alexandria til BUBL i Bath.

Bibliotekfaget kan utvilsomt tøyes og strekkes i mange ulike retninger. Men hvis det svekker sin tilknytning til denne tekniske kjernen, mister det - frykter jeg - både sin indre fasthet og sin spesielle salgbarhet på framtidas arbeidsmarked.

Det er nøkkelkompetansen som er nøkkelen - til formell og reell status - for profesjonen og for den enkelte. For å rekruttere gode studenter, bør faget være en bro til nye stillinger og spennende karrierer i Norge og internasjonalt.

For å bli verdsatt som viktig kunnskapspolitisk aktør, må profesjonen si høyt og tydelig hva den har å bidra med: - mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer ...

Det er ikke bare bibliotekene som er under press. Også yrket, faget og profesjonen er utsatt for slitasje. I kunnskapsøkonomien er det mange yrkesgrupper som vil fram og opp. De bruker ulike strategier for å hevde seg.

IFLA utnevnte Oslo-konferansen til a voyage of discovery. Da må kanskje seilene heises til topps: Hva er enestående ved dette faget? Og hvordan kan vi bevise det?

Ressurser

  1. Deildok, Monica. Lederen har ordet (PDF). Bibliotekaren nr. 10, 2003.
  2. Høivik, Tord. Kampen om jobbene.
  3. Plinius. Ressurser om bibliotekutdanning: en samleside

Kartet fra Finland er gjengitt med tillatelse fra Helsinki University Library.

3 Comments:

Blogger Rocke-D said...

Fem års utdannelse for å jobbe i bibliotek? Vi utdanner oss i hjel her i landet...

12:24 p.m.  
Blogger Vidar Lund said...

Godt poeng...ein må kikke på innhaldet i utdanninga før lengda trur eg. Det må gå an å spisse utdanninga meir enn det blir gjort i dag utan å måtta ta ein mastergrad. Er det verkeleg slik at alle må lære bibliotekleiing? Og for å banne i kyrkja: må alle ha teori og analyse eller tekststudiar? Eg vil tru at det framleis er slik at dei aller fleste som tek bibliotekstudet er eldre enn 19 når dei byrjar, og difor veit mykje om kva dei vil og ynskjer. Difor er eg heller ikkje samd med Tord, som openbert går inn for å spisse sjølve bibliotekarkompetansen meir mot kunnskapsorganiseringa. Eg vil heller seie at bibliotekarar trengst i så mange ulike samanhengar, så lat heller bibliotekarane spisse seg i ulike retningar, ikkje sjølve tittelen.

4:48 p.m.  
Blogger Tord Hoivik said...

Takk for kommentarer!

Mitt utgangspunkt er ikke: hva er det nyttig for en bibliotekar å vite? Det er så mangt ..

Men heller: hvilken profesjonsstrategi bør bibliotekarene som gruppe velge - for å hevde seg i konkurransen med andre profesjoner?

Dette er en litt annen debatt ... tror jeg.

9:51 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home