SK 33: Globalt og digitalt

Profesjonene i kunnskapssamfunnet

Det moderne kunnskapssamfunnet er gjennomsyret av profesjoner. Det ligger i sakens natur. Kunnskap krever spesialisering: den samlede kunnskap må deles opp i passe store biter og fordeles på ulike yrker.

I de gode, gamle dager var de fleste yrker praktiske: bonde, fisker, smed og snekker. Bare en håndfull arbeidsoppgaver krevde teoretisk kunnskap og langvarige studier. Legen, presten, juristen og apotekeren hørte til den sosiale eliten.

I dag tar flertallet av ungdomskullene høyere utdanning. Nye profesjoner dukker opp som paddehatter. Alle ønsker rang og anerkjennelse. Alle bygger ut sitt eget praksisfelt. Alle vil være viktige.

Og alle er viktige. Kunnskapsøkonomien er produktiv fordi den er kompleks. I et komplekst samfunn, må mange ting fungere for at helheten skal fungere. Alle profesjoner bidrar med nødvendige kunnskaper og ferdigheter.

Samtidig mister profesjonene sin elitestatus. Når de fleste arbeidstakere har høyere utdanning, skiller de seg ikke ut fra folk flest. Eliter trenger underklasser de kan overgå.

Når kunnskapsarbeiderne er i flertall, blir deres arbeidssituasjon og levekår normen og ikke unntaket. Etter den store klassereisen reiser jo de fleste på første klasse. Da er den ikke lenger fullt så eksklusiv.
Vi kan også si det slik: profesjonene er unike, men ikke spesielle. Hver profesjon har sine særegne kunnskaper, men ingen av dem kan kreve spesialbehandling.

Hver profesjon utvikler gjerne en diskurs der akkurat deres fag plasseres i samfunnets sentrum. Læreren former Norges framtid. Arkitekten styrer miljøet. Legen hersker over liv og død. Arkivaren ivaretar evigheten.

Men i utgangspunktet er alle like viktige. Leger og lærere, arkitekter og arkivarer, bioingeniører og bibliotekarer er nødvendige deler av den norske samfunnsformasjonen.

Et nytt mandat?

Overfarten går fra industri til kunnskap. Bibliotekarene er unike. men ikke spesielle. Vi er alle i samme båt. Bibliotekarenes oppgave er å mestre en krevende reise over havet.

De store utfordringene er de samme for alle profesjoner. Vi kan lære mye av å se på hva som skjer i arkivene, museene, skolene, bokhandlene og forlagene. Og i mange andre praksisfelt. Tidsskrifter som First Monday og Wired* kan gi oss bredere horisonter. Men de konkrete svarene må springe ut av bibliotekfeltets særegne oppgaver innenfor arbeidsdelingen.

* Wired startet som spenstig kommentar- og livsstilsmagasin for digitale nerder, prøvde seg et par år som korrekt og kjedelig teknokommersiell glossy for folk med jakke og slips, men er nå tilbake i sitt gamle spor. Bruce Sterling er fast spaltist - og det var her Negroponte skrev Being digital.

Mange spør etter et nytt samfunnsmandat. Hva ønsker det norske samfunn at bibliotekene skal bidra med i kunnskapssamfunnet? Noen vil ha en forlengelse av dagens mandat - andre ber om et nytt og spennende oppdrag. Selvsagt med de grunnleggende verdiene i behold.

Men hvor skal innholdet i mandatet komme fra? Hvilke verdier er grunnleggende og hvilke trenger fornyelse? Hvem vet nok om bibliotek og samfunnsutvikling til å formulere det nye oppdraget? Hvor skjer den strategiske nytenkningen? Hvordan blir resultatene formidlet til bibliotekmiljøet?

Jeg tror at endringene i praksisfeltet er i ferd med å bli så store at bibliotekfaget - og forståelsen av biblioteket som institusjon - må belyses fra bunnen av. Det er bibliotek-Norge som må utforme det mandatet vi ønsker å følge. Da trenger vi først og fremst åpne og dristige samtaler om bibliotekenes framtid.

Prøveballonger og taktiske utspill har ingen hensikt. Jeg tror mer på å snakke rett ut om viktige og vanskelige spørsmål. Det betyr å ta ytringsfriheten på alvor - ved å ta den i bruk.

Samtidig må debatten organiseres. Miljøet er preget av mange kanaler for innspill - dels på papir og dels digitalt. For at den offentlige samtalen skal fungere, må partene lese og diskutere med hverandre.

En god debatt er som en retorte, der ulike synspunkter syder og koker i tett innbyrdes kontakt. Hvis karet er åpent, fylles rommet med røyk og damp og duft av svovel. Men hvis retorten er lukket, sier alkjemistene, og vi koker lenge nok, da begynner stoffene å reagere med hverandre.

Mystiske prosesser finner sted. Kanskje oppstår det pure gull. Eller kvintessensen - quinta essentia - det femte element!

Vi trenger altså regissører som kan sette meninger og innlegg i sammenheng. Blir retorten gloheit, må den kjøles litt ned. Blir temperaturen for lav, gjelder det å skru opp gassen.

Globale innspill

Siden det er IFLA-tid, kan vi jo se på hva IFLA-miljøet har å legge i retorten. Jeg tar mine eksempler fra Bergen, der tre sterke IFLA-seksjoner - Management & Marketing, Public Libraries og Library Theory and Research - arrangerte et satellittmøte 9.-11. august.

Temaet var høyst jordnært: Management, marketing, evaluation and promotion of library services, based on statistics, analyses and evaluation in your own library. Hensikten var (min oversettelse):

• å samle praktikere fra ulike typer bibliotek, forskere og biblioteklærere - for å diskutere forskningsmetoder, -strategier, datainnsamling, evaluering, resultatmåling og "beste praksis"-strategier
• å forbedre metodene for evaluering og analyse av bibliotekvirksomhet i ulike typer bibliotek
• å oppmuntre til stadig forbedring av bibliotekenes tjenester, ved å bruke analyse, resultatmåling, beste praksis, osv. for å lede og profilere bibliotekenes tjenester
• å utveksle internasjonale erfaringer om disse spørsmålene

Trine Kolderup Flaten, Ragnar Audunson og Torny Kjekstad var de hovedansvarlige fra norsk side. Konferansen samlet godt over femti deltakere som presenterte nærmere 40 papers. En rekke av disse ga solide bidrag til problemstillingene ovenfor.

Geografiske informasjonssystemer

En viktig ny trend er fysisk kartlegging av bibliotekbruk, ofte med kopling til geografiske informasjonssystemer (GIS) . Det mest avanserte systemet kom fra Florida State University, der prosjektet GeoLib tilbyr et geografisk orientert analyseverktøy.

Public Library Geographic Database (PLGDB) inneholder koordinatene til alle 16 tusen folkebibliotek i USA, sammen med demografiske variable fra folketellinger (US Census) og data om bibliotekbruk fra National Center for Educational Statistics (NCES). Hele prosjektet er støttet av det amerikanske "ABM": Institute of Museum and Library Services. Prosjektlederen Christie Koontz er en ressursperson det er verdt å merke seg.

GeoLib er heller ingen ensom svale. Folkebiblioteket i Fresnes utenfor Paris bygger opp et geografisk informasjonssystem - s’inspirant des voies ouvertes par Christie Koontz. I Fresnes kan bibliotekarene se de geografiske "hullene" i bibliotekets dekning, slik at nye tiltak kan rettes inn mot områder og grupper som i liten grad har tatt biblioteket i bruk. Se sammendrag fra Thierry Giappiconi. Det var også store og spennende geografibaserte prosjekter fra Valencia i Spania og Montreal i Canada.

Norge har så pass gode statistikk- og GIS-systemer, at det burde være mulig å utvikle noe liknende her uten å brekke nakken. Jeg våger i hvert fall å anbefale et lite forprosjekt til de som måtte være interessert: ABM-utvikling, Nasjonalbiblioteket, JBI - eller kanskje fylkesbibliotekenes fellesfylking?

Det romlige perspektivet (spatial analysis) er ikke begrenset til verden utenfor biblioteket. Det begynner å komme detaljerte, romlige studier av brukeratferd innenfor bibliotekets fire vegger. Vi kan lære mye nytt ved å se på hvordan brukerne beveger seg gjennom det fysiske biblioteket: hva de kutter ut, hvor de stopper opp, hvor de samler seg - og hva de gjør på hvert enkelt område.

Arkitektene spår - men det er de besøkende som rår. Å eksperimentere med det fysiske rommet er et morsomt og spennende arbeidsfelt for alle publikumsinstitusjoner. På dette feltet har de fremste museumsmiljøene - med sine visitor studies - antagelig kommet lenger enn bibliotekene.

Ideologi og empiri

I et bredere perspektiv forteller Bergensforedragene at bibliotekene begynner å ta til seg en mer moderne organisasjons- og ledelseskultur. Systematikk, strategi, empiri og åpenhet er viktigere enn tidligere.

I den postmoderne verden finnes det ingen fakta - bare tolkninger. Objektivitet er en illusjon. Men det betyr ikke at bibliotekvesenet kan forme verden helt etter sitt eget hode. Samtalene om bibliotek handler både om ideelle verdier og om materielle betingelser.

Dersom vi hovedsaklig tar hensyn til verdiene, fører vi en ideologisk preget diskurs. Dersom vi hovedsaklig ser på empirien, havner vi i nærsynte og prinsippløse forvaltningsdiskusjonrer same procedure as last year.

De gode utviklingssamtalene springer ut av spenningen og samspillet mellom verdier og empiri, uten at den ene siden overkjører den andre. Med andre ord: ta verdiene på alvor - samtidig som du ser den materielle verden i hvitøyet. Virkeligheten er sosialt konstruert, men den er ikke en helt tilfeldig konstruksjon.

Når tuniseren Ksibi Ahmed, professor ved Institut Superieur de Documentation ved universitetet i Manouba, kritiserer indikatorene til International Telecommunications Union (ITU), bruker han en presis faglig tilnærming til noen grunnleggende Nord-Sør-spørsmål.
Paperet hans heter:

Statistical indicators on reading and literacy for "Information Society" versus the "technisist" indices of ITU.

Problemet er: ITU har laget indikatorer for digital tilgang - Digital Access Index (DAI) - som legger all vekt på teknisk tilgang og infrastruktur. Den sosial dimensjonen forsvinner. Utstyr er bare en nødvendig forutsetning - ikke saken selv. Vi må spørre: hva blir brukt, hvordan blir det brukt, og hva skal til for sosialt meningsfull bruk?

Tunis er som Norge: statistikk er politikk. Ksibi har fortalt meg hvordan indikatorvalget påvirker tunesisk informasjonspolitikk. Det blir en sterk fokusering på utstyr - kostbart utstyr - som importeres fra utlandet. Når utstyret er på plass, forsvinner. Den faktiske bruken er politisk uinteressant - siden den ikke registrweresfinnes på indikatorlisten eller inngår i ITUs dagsorden.

Resultatbasert praksis

En tredje trend er den økte vekten som nå blir lagt på empirisk begrunnet planlegging. Over hele verden stilles det krav til utviklingsarbeid. Det gjelder forøvrig alle kunnskapsbaserte profesjoner. Ingen av dem kan hvile på sine faglige laurbær.

De som bruker laurbærblad i lapskausen - det gjør jeg - vet forøvrig at bladene passer bedre på kjøkkenet enn i senga. De er harde, kantete og utstyrt med mange små pigger.

Bibliotekenes eiere krever at bibliotekarene skal bruke sin kunnskap til å utvikle seg selv og sine organisasjoner. De bruker det snille ordet læring. Ingen kan kritisere fenomener som livslang læring og lærende organisasjoner.

Men med læring mener eierne både kompetanseheving - og forandring, rasjonalisering, effektivisering og omstilling. Nye kunnskaper skal omsettes i nye arbeidsformer.

En viktig modell for læring kan beskrives slik:

1. planlegg tiltak
2. gjennomfør tiltak
3. observer det som skjer
4. tolk observasjonene
5. juster planene

Det spesielle med denne modellen er vektleggingen av observasjon og tolkning. Det er ikke nok å lage detaljerte planer. Det er viktigere å undersøke i hvilken grad målsettingene blir realisert. Med andre ord: ikke la deg styre av planer, men av resultater.

Dette likner på forskning. Det er lett å lage planer (eller hypoteser) - for de ligger under vår kontroll. Det er krevende å forholde seg til resultater (eller observasjoner) - for de oppstår utenfor vår kontroll.

På engelsk snakker man ofte om evidence-based librarianship. På norsk kan vi gjerne kalle det reultatbasert praksis. Verden er gjenstridig: det er resultatene vi lærer av.

Det sterkeste fagmiljøet innenfor europeisk bibliotekstatistikk er knyttet til bibliotekutdanningen ved University of Loughborough. Direktøren for LISU, Eric Davies, holdt et bredt og engasjert foredrag om resultatbasert planlegging:

Taking A Measured Approach to Library Management: Performance Evidence Applications and Culture.

En rekke andre papers fra Bergen bekreftet denne trenden. I den nye organisasjonskulturen blir det lagt stor vekt på å hente inn relevante empiriske data som støtte for avgjørelser og planer. Både kvantitative og kvalitative data er aktuelle - Bob Usherwoods arbeid med social audits er et godt eksempel på det siste.

Som statistikklærer gjennom 42 år (jepp! - startet i 1963) har jeg alltid strevd med å få studentene til å forstå at statistikk dreier seg om å resonnere og argumentere - ved hjelp av tall. Det er begrepene og modellene som er viktig - ikke tall og formler i og for seg.

I Bergen holdt Ulla Wimmer, fra Kompetenznetzwerk für Bibliotheken beim Deutschen Bibliotheksverband e.V, et glimrende foredrag om dette. Hun la vekt på at statistisk analyse i biblioteksammenheng er like politisk som den er teknisk.

Ulike parter forhandler om hvilke størrelser som er viktige (utlån? besøk? tid? kvalitet?) , om hvordan de skal måles (valg av indikatorer) og om hvordan resultatene skal tolkes. Dersom grasrota - de som produserer tjenestene - ikke tas med i de statistiske forhandlingene, blir resultatet ofte skjevt.

Indikatorer er styrings- og læringsverktøy. Men indikatorer som virker overbevisende på ledelsesnivå, kan lett bli misvisende eller meningsløse på det operative nivået. Fornuftig bruk av ny empiri krever et løpende samspill mellom operativ forståelse, indikatorer og overordnede målsettinger. Kall det gjerne forhandlinger. Virkeligheten er et forhandlingsresultat.

Lenker

1. Sammendrag av alle papers.
2. Fulltekst av Tord Høivik. Comparing libraries. From official statistics to effective strategies.