SK 30: De gode hjelpere. Del 1.

Fire støttespillere

For to uker handlet dette søndagsbrevet om de største profesjonsaktørene: Bibliotekarforbundet og Avdeling JBI - dvs. bibliotekutdanningen i Oslo. Forrige uke skrev jeg om selve bibliotekene.

Nå er turen kommet til de viktigste norske støttespillerne for profesjon og institusjon:

1. Norsk bibliotekforening
2. ABM-utvikling
3. Biblioteksentralen (31. juli)
4. BIBSYS (31. juli)

Det finnes selvsagt mange andre. ABM-direktoratet ligger under Kirke- og kulturdepartementet. Selv om Undervisnings- og forskningsdepartementet ikke har noe tilsvarende diektorat, har UFD sterke interesser i forhold til skole-, høgskole- og universitetsbibliotekene.

Norsk bibliotekforening står sentralt, men det finnes mange andre medlemsorganisasjoner i miljøet.

Biblioteksentralen og BIBSYS er eid av det offentlige, men opptrer som markedsaktører. Det samlede bibliotekmarkedet har en omsetning på noen hundre millioner kroner i året. Dette er interessant for andre leverandører innenfor IKT, media og bibliotekutstyr.

Som helhet er bibliotekfeltet preget av mange små aktører. Dette er en styrke i noen sammenhenger - og en svakhet i andre. Mangfoldighet kan bidra til innovasjon og kreativitet. Konsentrasjon kan gi strategisk tyngde og handlekraft.

Det ideelle er selvsagt en struktur som støtter innovasjon og gjennomføring på samme tid. Jeg er redd for at dagens organisering og organisasjonskultur bremser begge disse prosessene. Derfor er det verdt å undersøke hva som må til for å styrke sektoren.

Fire utfordringer

En vanlig teknikk for å vurdere organisasjoner i et langsiktig perspektiv kalles SWOT. Det betyr ganske enkelt å vurdere organisasjonens sterke og svake sider (Strength, Weaknesses) - i lys av mulighetene og truslene (Opportunities, Weaknesses) i det ytre miljøet.

Vi kan gjerne sammenlikne SWOT med en grundig helsesjekk: har aktøren skaffet seg de indre forutsetninger som er nødvendige for å møte miljøet utenfor organisasjonen med styrke, fleksibilitet og pågangsmot? Eller finnes det svakheter som bør rettes opp?

I vårt miljø er det først og fremst overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn som styrer utviklingen. Jeg har foreslått å knytte analysen til fire sentrale prosesser. Alle samfunnsaktører må nå forholde seg til og mestre:

1. en bred og vedvarende spredning av avansert datateknologi
2. stigende krav til produktivitet i alle former for verdiskapende virksomhet
3. den raske overgangen fra isolerte nasjonalstater til globale markeder og samfunnsformer
4. den massive veksten i kunnspssektoren - utdanning, forskning og utviklingsarbeid

Dette er de fire utfordringene bibliotek-Norge står overfor. Dette er de de fire hovedgrenene i den postmoderne olympiaden: profesjonalisering, effektivisering, digitalisering og globalisering.

En full sjekk av hele bibliotek-Norge ville kreve en bok. I dag ser jeg på to aktører og på en enkelt øvelse: digitaliseringsløp i ulendt terreng. Bare dette ble så omfattende at jeg har utsatt de to store leverandørene - altså BIBSYS og Biblioteksentralen - til neste uke.

ABM-utvikling

ABM-utvikling er en ganske ny organisasjon. Direktoratet ble opprettet 1. januar 2003 etter en lang og opprivende tautrekking mellom sentrale bibliotekaktører: Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten, Nasjonalbiblioteket og Norsk bibliotekforening. Siden miljøet ikke klarte å samle seg om en felles løsning, grep staten til slutt inn.

Dermed ble resultatet noe helt annet enn det bibliotek-Norge hadde forestilt seg. Vi fikk et ABM-prosjekt heller enn et bibliotekprosjekt.

Dette løpet er nå kjørt. Det politiske Norge vil ikke reorganisere bibliotekene med det første. ABM-utvikling er en spennende nykommer, og det nye prosjektet må få tid og rom til å utvikle seg.

Historien som førte til ABMs fødsel har også en moral, som jeg vil formulere slik:

Legg like mye vekt på strategi og samarbeid som på særinteresser. Ta vare på fellesskapet. Diskuter uenighet i åpne fora. Unngå formaldebatt og taktisk taushet. Framtida krever lærende organisasjoner. Legg kortene på bordet - da blir det så mye lettere å forsvare bibliotekenes felles interesser.

Selve ABM-konseptet er et resultat av datateknologien. Arkivenes dokumenter, bibliotekenes publikasjoner, og museenes gjenstander konverteres gradvis til digitale filer. De fysiske objektene blir mindre viktige. Både brukerne og de ABM-ansatte selv vil i stadig høyere grad forholde seg til digitale objekter. Dermed blir likheten mellom institusjonene tydligere. I et kulturelt perspektiv kan vi si at alle tre arbeider med den digitale kulturarven.

Men slike nydannelser må alltid kjempe for å overleve. ABM-utvikling er en visjon og et eksperiment like mye som det er et direktorat.

Fellesskapet mellom de tre sektorene har ikke sprunget ut av sektorene selv. Hverken bibliotekene, museene eller arkivene hadde kommet langt nok i sine egne digitaliseringsprosesser til å utforme så pass radikale ideer. Derfor vil ABM-utvikling være under et press for å legitimere sin rolle i årene framover.

Direktoratet har fått ansvar for tre store praksisfellesskap: arkiv, bibliotek og museer. Men det er bare museene som er dekket i sin helhet. Også museene er en heterogen sektor: hovedskillet går mellom kulturfag og naturfag.

I arkivsektoren ligger de statlige arkivene under Riksarkivet. Her arbeider nærmere to hundre ansatte. Hele sektoren blir nå gjennomgått med tanke på en reorganisering bygd på sterke regionale arkiver. Nysæterutvalget (PDF) har nettopp (juni 2005) levert sin innstilling om dette til riksarkivaren. I en slik prosess må ABM-utvikling og Riksarkivet ha et nært samarbeid.

Biblioteksektoren er også delt. I praksis har ABM-utvikling et mye tettere forhold til folkebibliotekene enn til bibliotekene i undervisningssektoren. I kunnskapsøkonomien blir bibliotekene sentrale bidragsytere til læringsprosessene. Samspillet med eierne - altså skoler, universiteter og høgskoler - blir tettere.

Studiebibliotekene og skolebibliotekene dras inn i læringens og forskningens logikk - som har andre drivkrefter enn kultursektoren. Dermed blir ABMs kulturelle visjon mindre relevant. Læringsprosjektet og kulturprosjektet trekker i hver sin retning.

Spenningen mellom kunnskap og kultur er også viktig for folkebibliotekene - se Søndag kveld nr. 16. Den overvinnes ikke med rask retorikk av typen: - "kultur er da også kunnskap". I Norge er forholdet mellom kulturpolitikk og kunnskapspolitikk dypt uavklart. Begrepene fra velferdsstatens tid har ikke lenger bærekraft. Her må det tenkes nytt.

ABM-utvikling må altså koordinere tre etablerte sektorer, med deres indre spenninger, og bygge opp et nytt praksisfellesskap - på samme tid.

I Europa er Storbritannia det store forbildet med hensyn til digitalisering av kultursektoren.

The Museums, Libraries and Archives Council (MLA) is the national development agency working for and on behalf of museums, libraries and archives and advising government on policy and priorities for the sector.

MLA's roles are to provide strategic leadership, to act as a powerful advocate, to develop capacity and to promote innovation and change

Britene har arbeidet målbevisst med bibliotek og IKT siden midten av nittitallet. Norge har en bedre infrastruktur når det gjelder IKT på bibliotekene. Vi flyter på oljen. De britiske bibliotekmiljøene har arbeidet mye hardere med å formidle en faglig og strategisk forståelse av IKT-revolusjonen. Hvis du tar en rask sveip gjennom tidsskriftet Ariadne, vil du skjønne hva jeg mener. De handlet mens vi kranglet.

Sosiale byggverk

Digitaliseringen undergraver den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom yrker og institusjoner i industrisamfunnet. Hvem som gjør hva er ikke lenger en selvfølge.

For 25 år siden - sier Einar Førde - var vi alle sosialdemokrater. I dag er alle sosialkonstruktivister. Vi vet at ting kan organiseres, ordnes og tolkes på mange ulike måter. Dessuten vet vi at konstruksjonene oppstår gjennom kamp. Det har vi lært av Foucault.

ABM-utvikling er en sosial konstruksjon. Skal direktoratet lykkes, bør det - sett fra biblioteksida:

1. satse tungt på nettverksbygging på tvers av sektorene
2. formidle en dyp forståelse av digitaliseringsprosessene i kultursekturen
3. utnytte bibliotekene som fellesressurs når det gjelder digital kunnskapsorganisering
4. utvikle sterke strategiske allianser med U&H-bibliotekene og Nasjonalbiblioteket

På det første punktet gjøres det allerede mye godt arbeid. Punkt nummer to dreier seg ikke om de praktiske prosjektene - her skjer det en god del, men om faglig innsikt, formidling og debatt. Arbeidet med bibliotekutredningen har dessverre store svakheter på dette området.

Punkt tre vil gi bibliotekene en profilert rolle innenfor ABM-feltet. De får lov å bidra med sin egen ekspertise - samtidig som de vil lære mye av å "kunnskapsorganisere" nye fagfelt.

Det fjerde punkter er en repetisjon. I et turbulent miljø må aktørene av og til klatre høyere opp og se lengre ut enn de er vant til. De teknologiske kreftene som setter institusjonene i bevegelse er langt større enn bibliotekbransjen.

Varslene har kommet tett i år: Bærum og Oslo, Vestfold og Tromsø, synkende opptak og stigende arbeidsløshet. Det er bransjen som er utsatt for slitasje. Hvis de tunge aktørene bruker for mye krefter på taktikk, vil feltet som helhet svekkes. Vi trenger strategisk forståelse og strategiske allianser.

Norsk bibliotekforening

Norsk bibliotekforening (NBF) er bibliotek-Norges største og viktigste bransjeorganisasjon. Foreningen ønsker å samle alle organisasjoner og personer, både innenfor og utenfor det rene bibliotekmiljøet, som er engasjert i bibliotekenes utvikling og framtid.

NBF har et fast sekretariat med sju (p.t. åtte) ansatte. Organisasjonen ledes av et styre med på ni personer. NBF-medlemmene er både organisert geografisk, i fylkesvise avdelinger, og i spesialgrupper ut fra felles faglige interesser: referanse og fjernlån, barn og ungdom, flerkulturell virksomhet osv.

Jeg har selv deltatt aktivt i foreningen de siste par årene, dels som nettredaktør for Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk, dels som rådgiver og faglig konsulent for NBFs arbeid med bibliotekutredningen.

For en landsomfattende medlemsorganisasjon skaper digitaliseringen først og fremst nye muligheter for å samarbeide, rådslå, diskutere og publisere. Data er et sosio-teknisk fenomen: en kraftfull teknologi med massive sosiale konsekvenser.

Den tekniske utviklingen fortsetter i samme ville tempo som tidligere. Nå er det bredbånd, mobile dataverktøy, XML og språkteknologi som er på vei inn. Men det kvinnen og mannen i gata opplever er nye sosiale fenomener: digitalisert politikk, helse, utdanning og kommers. Det er bruk og praktisk nytte som teller. Data har blitt hverdag.

Det er først nå organisasjonene får kniven på strupen. Alle snakker om IT-revolusjonen - der ute i samfunnet. Men det er i organisasjonenes sentrum at revolusjonen faktisk foregår. Og det er selvsagt her motstanden er størst. Makt og mening må revurderes fra bunnen av.

Det er en ting å ta i bruk digitale verktøy. Det er noe helt annet å la teknologien styre organisasjonens arbeidsform og beslutningsstruktur. Dette er NBFs langsiktige utfordring.

Omstillingsprosessen har bare såvidt begynt. Det siste året har imidlertid NBF - noe forsinket - tatt et fast grep om sin egen digitalisering. Organisasjonens nettsted er kraftig oppgradert. Det brukes nå som et aktivt nyhetsmedium. NBF har nylig satt i gang en bred debatt om sin egen organisasjonsform.

NBFs interne postliste er flyttet til en ny og bedre platform. Tidligere fantes det ikke noe arkiv over tidligere meldinger. Derfor var det umulig for nye lesere å orientere seg. Deltakerne kunne heller ikke gå tilbake og reflektere over innleggene i ettertid. Vår verden er sosio-teknisk: tekniske ordninger har sosiale konsekvenser.

Den nye spesialgruppen for IKT vil konsentrere seg om samspillet mellom bibliotek og data. Den nye spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk er en nettsentrert organisasjon. Foreningens tidsskrift Bibliotekforum publiserer stadig mer på nettet. Det må også sies at NBF antagelig er den aktøren som mest bevisst bruker postlista biblioteknorge til å føre faglige og fagpolitiske debatter.

Ord og makt

Digitaliseringsløpet foregår i et rufsete landskap. Når en myr er passert, dukker en bergknaus opp. Når teknikken er på plass, må folk ta den i bruk. Når folk faktisk begynner å diskutere, bør debattene ordstyres.

Summen av innspill må samordnes for å gi resultater. Og når debattene gir innsikt, må de omsettes i handling. Den borgerlige offentlighet er ikke et cocktailselskap. Demokrati forutsetter myndig tale.

Digitalt demokrati innebærer nye måter å kommunisere på. Vi er på vei fra massemedia til nettverksmedia. Samfunnets løpende samtaler med seg selv skifter form.

Norge har ti tunge bibliotekaktører. Når framtida banker på, er det disse som må svare. Siden bibliotek-Norge setter ytringsfriheten høyt, er alle invitert til å delta i debatten. Men hvis de som har mest makt og innflytelse tier stille, hjelper det ikke at alle mulige andre har "meninger om mangt".

For tiden har jeg et inntrykk av at svært mye av "debattansvaret" har havnet hos NBF. Selv om organisasjonen har en usedvanlig engasjert og talefør leder - og gode interne støttespillere, blir de sentrale debattene om bibliotek-Norges framtid merkelig haltende. Den norske "bibliotekvesenet" har ti føtter. Hvis bare en av dem beveger seg, vil dyret gå i sirkel.

Demokrati er mer enn ytringsfrihet. Den europeiske demokratimodellen forutsetter at ytringene har betydning for beslutningene. Demokrati er et styresett - altså en utøvelse av makt. Politikere og ledere må lytte og svare. De må vise hvor de står.

Hvis den offentlige samtalen og de viktige beslutningene skiller lag, forvitrer den demokratiske prosessen. Alle mennesker kan mene hva de vil, uten at noen bryr seg. Marcuse kalte det repressiv toleranse. I bibliotekmiljøet går de strategiske diskusjonene på tomgang hvis ikke de sentrale strategiske aktørene selv deltar. Ytringsfriheten er bevart, men frihetens hensikt forsvinner.