SK 29: Hvem leder Bibliotek-Norge?

Bibliotek er trauste institusjoner. Den som sier "bibliotek", tenker mer på stabilitet, orden og fordypelse enn på uro, kaos og fornyelse. Det er likevel de siste tre ordene som preger dagens situasjon i bibliotek-Norge.

Det skyldes en serie tunge sosiale prosesser som forandrer hele samfunnets - og dermed også bibliotekenes - livsvilkår. Jeg har kalt dem digitalisering, profesjonalisering, effektivisering og globalisering.

Digitaliseringen stiller i særklasse. Datateknologien går i dybden og forandrer bibliotekets indre kjerne: dokumentene og deres organisering. Papirobjekter erstattes av digitale filer. I første fase var det dokumentsubstituttene som ble transformert. Vi fikk digitale kataloger og bibliografier. I andre fase er det dokumentene selv som blir digitale.

Bibliotekene må, med andre ord, mestre overgangen fra papir til skjerm. Vi kommer fra en verden der både dokumenter og metadata var lagret på papir. Vi beveger oss mot en verden der dokumenter og metainformasjon i hovedsak håndteres i digital form.

Debatten om bokas død er irrelevant. Papirobjektene vil bestå. Det finnes fortsatt leirbål og hester - i panelovnens og bilens Norge. Men bibliotekfagets sentrum forflytter seg.

Bibliotekets tekniske kjerne er koding av dokumenter slik at de lett kan gjenfinnes. På dette området - koding for gjenfinning - foregår den faglige utviklingen hovedsaklig innenfor det digitale mediet.

Om noen år - ti eller tjue eller tredve - vil bibliotekene først og fremst være digitale institusjoner. Det er denne overgangen fra papir til skjerm som skaper uro og kaos i rekkene. Og det er bare de ti tunge aktørene i bibliotek-Norge som kan lede den vanskelige marsjen over Alpene: fra boktrykkerkunstens Nürnberg til det fruktbare digItalia - der appelsinene gloeder som gullepler:

Kennst du das Land, wo die Zitronen blühn,
Im dunkeln Laub die Goldorangen glühn,
Ein sanfter Wind vom blauen Himmel weht,
Die Myrte still und hoch der Lorbeer steht?

Goethe. Mignon.

La oss denne gangen se på de fire operative bibliotekaktørene på den tunge lista - altså Nasjonalbiblioteket, studiebibliotekene, folkebibliotekene og Deichmanske bibliotek.

Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket er det naturlige flaggskipet i norsk bibliotekvesen. Biblioteket ivaretar en rekke viktige fellesoppgaver og har landets største bibliotekfaglige miljø. NB er for tida imidlertid lite synlig i den strategise og fagpolitiske debatten. Det skyldes kanskje ytre faktorer.

Nasjonalbiblioteket var tidligere en integrert del av Universitetsbiblioteket i Oslo. I 1989 fikk NB en stor og viktig avdeling i Rana. Avdelingen i Rana fungerte svært selvstendig. Den var langt på vei et distriktspolitisk tiltak - og ble ledet av en dyktig og slagkraftig eks-politiker. Som fortsatt hadde politisk innflytelse.

Etter en langvarig organisasjonsprosess ble NB og UBO skilt fra hverandre i 1999. Etter nok en krevende prosess i 2003-2004 ble NBs avdelinger i Oslo og Rana tett integrert - under vår nye nasjonalbibliotekar. De gamle bygningene på Drammensveien har blitt rustet opp. I august 2005 åpner det nyrestaurerte bygget - under IFLAs stjernehimmel - og energien kan igjen rettes utover.

De store endringene skyldes brede samfunnsprosesser. I Rana erstattet kunnskapsbedriften NB den gamle industrikjempen Norsk Jernverk. I kunnskapsøkonomien trenger universitetene produktive bibliotek. Å bevare norsk kulturarv er en annen type oppgave. Derfor måtte de siamesiske tvillingene skilles fra hverandre. Det ble for trangt med to sjeler - ach, in einer Brust!

Nasjonalbibliotekets langsiktighet og faglige tyngde er en styrke. Ingen enkelt aktør kan stake ut kursen for hele bibliotek-Norge. Men Nasjonalbiblioteket står så sentralt i forhold til framtida at det også merkes når biblioteket ikke uttaler seg om strategier, prinsipper, modeller og veivalg.

Studiebibliotekene

Fagbibliotekene i høyere utdanning (studiebibliotekene) er en stor, viktig og - ikke minst - homogen gruppe i norsk bibliotekvesen. Norsk høyere utdanning har gjennomgått dramatiske endringer de siste femti årene.

Den kvantitative eksplosjonen i studenttallet startet i sekståra. Siden da har strukturendringene kommet som perler på en snor. Kvalitetsreformen - som egentlig dreier seg om effektiv utdanning - er den siste store perlen.

Også universitets- og høgskolebibliotekene har gått gjennom store forandringer. På universitetene har undervisningen - endelig - blitt tatt på ramme alvor. Masseutdanning koster. Det ble rett og slett for dyrt med deltidsstudenter og tilfeldige studieopplegg.

Høyere utdanning i dag dreier seg først og fremst om effektiv læring. Selv om reformkritikere vinner rektorvalg både i Bergen og andre steder, må de navigere i forhold til de samme studentene, de samme finansieringsordningene og det samme europeiske utdanningsmarkedet.

Institusjonens framtid bestemmes utenfor murene. Det samme gjelder bibliotekene. Det gode gamle lesesalsbiblioteket - med en hærskare av små instituttbibliotek - er forsvunnet. Professorene klagde, men vinden tok dem.

De nye U&H-bibliotekene er kjappe, moderne, målrettede institusjoner. De må først og fremst forholde seg til utdanningsmarkedet - som etter hvert blir internasjonalt - og til, moderorganisasjonen. Derfor er også universitets- og høgskolebibliotekene nokså fraværende i de nasjonale bibliotekdebattene.

Høgskolene har tradisjonelt hatt en sterkere undervisningspraksis - og en svakere forskningsorientering. Sammenslåingen av høgskolene i midten av nittiårene, og innføringen av en felles lov for all høyere utdanning, har gjort høgskolene faglig sterkere - og samtidig lettere å styre.

Staten ønsket en helhetlig utdanningspolitikk - ikke et sammensurium av profesjonsstyrte læresteder. Økt status og redusert selvstyre går hånd i hånd.

De nye undervisningsformene gir bibliotekene en ny og viktig rolle som læringssentre - og stiller samtidig nye krav til bibliotekstaben. Etter hvert som fagene og undervisningen digitaliseres, må studiebibliotekene definere en verdiøkende platform for sin virksomhet. Hvordan bidrar bibliotekene til produksjonen av kandidater og forskningsresultater?

Bolognaprosessen fortsetter. Vi er ennå langt fra slettelandet i Nord-Italia.

Studiebibliotekenes felles organ er i praksis det nye Universitets- og høgskolerådet, som også har et eget bibliotekutvalg. Det er her - går jeg ut fra - at de strategiske diskusjonene foregår.

Mye tyder på at studiebibliotekene i høyere grad enn tidligere følger sitt eget løp. De skal også til Italia. Men de marsjerer sammen med lærestedene, ikke med Nasjonalbiblioteket, Norsk bibliotekforening og ABM-utvikling. De må alliere seg med utdanningsinstitusjonene og tale deres språk. De tilhører utdannings-Norge.

Dermed blir resten av bibliotek-Norge mindre relevant. De vertikale båndene til moderinstitusjonene (og deres nettverk) blir viktigere enn de horisontale båndene til andre bibliotek og bibliotekorganisasjoner.

Studiebibliotekene er slett ikke politisk passive - for miljøet har mange drevne fagpolitikere. Men de opererer i stadig høyere grad på andre politiske arenaer. Jeg savner dem paa biblioteknorge.no, men aksepterer historiens gang.

Folkebibliotekene

Folkebibliotekene har ikke noe politisk, eller faglig-strategisk, organ som tilsvarer Universitets- og høgskolerådet. Det finnes ikke noen fast arena der folkebibliotekenes ledere kan samrå seg og mobilisere sine felles krefter. Etter hvert som endringsvinden tiltar, blir dette et økende savn.

Noen må gå foran og lede den spraglete flokken som skal over Alpene. Jeg snakker ikke om formell makt - den ligger hos kommunene - men om retningssans, flaggborg og moralsk autoritet. Uten faglig og strategisk ledelse spriker framtidsdebatten i alle retninger.

Jeg snakker ikke om enkeltpersoner. De som skal vise vei, tar et kollektivt ansvar. De må ha miljøer og institusjoner i ryggen. Om den strategiske ledelsen opptrer som en enkelt person, som en duo, som en troika eller som en kvartett spiller mindre rolle.

Ingen kan styre folkebiblioteksektoren. Men vi trenger noen som kan beskrive landskapet, formulere oppgavene, tilrettelegge diskusjonene, oppsummere samtalene og foreslå marsjruter.

I dag ser de mulige aktørene slik ut:

1. Kommunenes Sentralforbund - som samler folkebibliotekenes eiere
2. Norsk bibliotekforening - som har folkebibliotekene som medlemmer
3. ABM-utvikling - som har et faglig og politisk ansvar for folkebibliotekene
4. Nasjonalbiblioteket - som har et faglig ansvar for all norsk bibliotekvirksomhet
5. Fylkesbibliotekene - som har et faglig ansvar for folkebibliotekene i hvert enkelt fylke

Jeg vet ikke om KS kan spille en mer aktiv rolle som bibliotek aktør - men det kan være verdt å undersøke muligheten. KS har i hvert fall stilt opp med politisk støtte til kampanjen fr@ ditt bibliotek.

NBF har selvsagt bibliotekpolitikk som en hovedoppgave - og har nylig fått en egen spesialgruppe for folkebibliotekpolitikk (SFP). Her drives mye relevant strategiarbeid. Men dette er frivillige nettverk, der arbeidet stort sett må drives på fritida. NBF har en håndfull ansdatte. SFP har ingen.

De som er involvert, forplikter ikke sine egne bibliotek. NBF/SFP kan derfor ta initiativ og bidra til å sette i gang viktige debatter. Men de er ikke slik plassert at de kan følge opp og gjennomføre strategiske prosesser. Her trengs organisasjoner med flere ansatte og større budsjetter.

Både ABM-utvikling - med 70 ansatte; fylkesbibliotekene - med 170 årsverk; og Nasjonalbiblioteket - med 350 ansatte, har materielle forutsetninger for å drive et slikt systematisk og langsiktig strategiarbeid. Ingen av dem har styringsansvar eller utøvende myndighet vis-a-vis folkebibliotekene. Derfor må strategiprosessene bygge på dialog og konsensusbygging.

I fjor høst ble det satt i gang et omfattende arbeid med en ny bibliotekutredning. Det vil sikkert bli gjennomført etter timeplanen. Kultur- og kirkedepartementet vil få sitt strategidokument 1. mai 2006. Men så lenge forholdet mellom de viktigste aktørene er uavklart, får utredningen - i tillegg til sine faglige og fornuftige sider - også karakter av en politisk kamp.

Mer om dette neste uke ...

Fylkesbibliotekene

Her og nå vil jeg poengtere at fylkesbibliotekene - som gruppe - også kunne bidra mer til å klargjøre vår "folkesektorens" strategiske situasjon. Fylkesbibliotekene er et viktig ledd i bibliotek-Norge - spesielt for de mindre folkebibliotekene. De fungerer som kursarrangører og prosjektledere, som faglige ressurssentre, som leverandører av bøker og andre medier og som sentrale aktører i forhold til de nye digitale kulturnettene.

Innenfor sitt eget virkeområde - altså de enkelte fylkene - ser det ut til at de fleste fylkesbibliotekene er godt synlige. Derimot er jeg overbevist om at fylkesbibliotekene som gruppe kunne - og burde - stå tydeligere fram på det nasjonale planet.

Det er all grunn til å tro at folkebibliotekenes samarbeid med utdanningsinstitusjonene - skoler, høgskoler, bibliotek - vil bli sterkere i årene framover. Samtidig kan motsetningen mellom nasjon - region øke. Mange virtuelle tjenester organiseres best nasjonalt - og kan lett føre til en svekkelse av det regionale nivået - dersom vi ikke har gode modeller for samspillet mellom nasjonale og regionale tjenester.

Fylkesbibliotekenes framtid dreier seg derfor ikke bare om folkebibliotek, men om den regionale siden av all bibliotekvirksomhet. Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk har skrevet mye om presset mot folkebibliotekene - men fylkesbibliotekene kan jo også bli truet av den politiske utviklingen.

Vestfold fylkesbibliotek er oppe i en akutt krise. Bibliotekarforbundet reagerer raskt (bra!), men uten å si noe om bakgrunnen for krisen. Hvorfor skjer dette i ett av de fylkene som virkelig har utmerket seg når det gjelder bibliotekutvikling? Dreier det seg om interne problemer som bare har lokal interesse? Eller ligger det mer prinsippielle konflikter bak - som bør drøftes åpent?

Deichmanske bibliotek

Bibliotek-Norge har tre slagskip: Nasjonalbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Oslo og Deichmanske bibliotek. Dette er tunge fartøy. Skal de krysse Alpene, må det skje i ballong. Eller tar de kanskje sjøveien - via et annet fjell? Jeg tenker selvsagt på Tariks berømte klippe: Djebel al-Tarik - som spanierne forvrengte til Gibraltar.

"Deichman" har både lokale oppgaver, som by- og fylkesbibliotek for Oslo, og et nasjonalt ansvar for fellestjenester som Biblioteksvar, Detektor og Det flerspråklige bibliotek. Mens Nasjonalbiblioteket pusses opp for sytti millioner, og UBO nyter sommeren i sitt svale marmorpalass, kjemper Oslos folkebibliotek mot en uendelig rekke av kutt, kontrolltiltak og utsettelser.

Jeg har levd med den merkverdige funkisbygningen på Hammersborg hele mitt liv. Barneavdelingen viser hva den burde være. Resten av bygget hjemsøkes av Sputnik, Suez og Imre Nagy. Tiden har stoppet i 1956.

Deichmans problemer er bibliotek-Norges problemer - i tilspisset form. Oslo kommune vet ikke hva den vil med biblioteket - bortsett fra å spare ennå litt mer til neste år. Selv om Vestbaneprosessen kryper framover, mangler den politisk visjon og ledelse. Den store Bøygen, sa Ibsen, vinner uten å kjempe.

Og det er ikke nok å klage på kommunen. Den styres av politikere - ikke av bibliotekarer. Norske kommunalpolitikere er sjelden bibliotekfiendtlige. De fleste er velvillige i utgangspunktet. Biblioteket skremmer ingen. Men blir politikerne begeistret?

Sommerens bibliotekdebatt har vært mer intens enn på lenge. Det er utmerket. Men det er lettere å mobilisere til forsvar enn til frammarsj. Bærum, Oslo, Vestfold og Tromsø fortjener utvilsomt kritikk og debatt. Men hva sier fagets og institusjonens ledere om framtida?

Framtidas folkebibliotek er ikke en forlengelse av dagens bibliotek. Det virtuelle folkebiblioteket blir et nasjonalt nettverk. Hva skal det inneholde? Hvem skal betale - og hvorfor? Det fysiske folkebiblioteket må begrunne sin verdi som sted - når mange tradisjonelle oppgaver løses virtuelt. Hva skal det inneholde? Hvem skal betale - og hvorfor?

Det er disse spørsmålene politikerne kommer til å stille - og som bibliotek-Norge bør ha gode svar på. Det er slik vi kommer over Store St. Bernhard.

Vi har sett - så det holder - at eksterne konsulenter ikke kan skrive de gode Fortellinger om biblioteket. Sjangeren er for krevende for nybegynnere. Jeg tror heller ikke en nøye sammensatt komite - eller en korrekt og ansvarlig administrasjon - er svaret.

Det er den indre spenningen mellom ansvar og villskap som gir fortellinger innflytelse. Bibliotekets visjoner må gi plass for det vesentlig nye. Vi må rystes for å komme i bevegelse.

Deichman har allerede satset friskt på spennende ideer (se Nye Deichman) og på praktiske eksperimenter som Låtlån (avsluttet), Bazar, Kinoteket, Lesehulen og Deichmans digitale verksted. Også Norsk bibliotekforening har prøvd å dra i gang en bred debatt om strategi og framtid på sine nettsider.

Noen få engasjerer seg - men responsen fra bibliotek-Norges øvrige aktører har vært forbløffende stille og forsiktig. Er det slik at opinionslederne venter på hverandre? På Staten? På tillatelse?

***

Forrige uke skrev jeg - i En styrket profesjon? - om Bibliotekarforbundet og Avdeling JBI. Brevet denne uka handler om de operative bibliotekene. Neste uke avslutter jeg med de fire som gjenstår: Norsk bibliotekforening, Biblioteksentralen, BIBSYS og ABM-utvikling.