Åndsverk på biblioteket

Tekstens regimer

Mot slutten av våren raste en heftig debatt om den nye åndsverkloven, der Norge må tilpasse seg nye internasjonale konvensjoner. Nå starter den opp igjen - fortsatt med Frode Bakken og Kristine Abelsnes som slagkraftige forkjempere for brukerinteressene.

I et større perspektiv er dette en liten norsk episode innenfor en historisk interessekamp med globale dimensjoner. For å si det kort og skjematisk: i det før-industrielle samfunnet var jorda den viktigst kilden til inntekt, rikdom og herredømme.

I industrisamfunnet var det fabrikkene og deres produksjon som dominerte. I kunnskapssamfunnet blir kunnskap den viktigste produksjonsfaktor og tekster den dominerende varen. Ord og bilder erstatter kull og stål.

I papirets verden er det - gjennom langsomme historiske prosesser - utviklet generelle ordninger som balanserer forfatter-, forlags- og brukerrettigheter. Nå må det utvikles nye ordninger ("regimer") for digital tekstproduksjon. Siden svært mange tekster - tenk Beatles, manga og Sofies verden - har bred internasjonal spredning, må slike ordninger ha en internasjonal karakter.

Den norske åndsverkloven, og de store internasjonale konvensjonene, er regelverk for tekstproduksjon. Reglene har fått langt større politisk betydning enn tidligere fordi tekster er i ferd med å bli kunnskapssamfunnets viktigste varetype.

"Åndsverk" høres marginalt ut. Men åndsverk er ikke lenger en kulturell overbygning - åndens produkter skapes nå i økonomiens sentrum.

Debatten om åndsverkloven foregår innenfor et storpolitisk felt av sentral betydning for framtidas økonomi og fordeling av samfunnets goder. I Norge har de mange små tekstprodusentene organisert seg på en forbilledlig måte. Internasjonalt blir Norge både berømmet og misunnet. Både Kopinor, med John Willy Rudolph som generalsekretær, og Norsk faglitterær forfatterforening, med Trond Andreassen, er usedvanlig bevisste, veldrevne og faglig dyktige organisasjoner.

Jeg opplever spenningen mellom NBF, på den ene siden, og NFF og Kopinor, på den andre, som en følge av en historisk omveltning. Den digitale overgangen setter gamle allianser og samarbeidsrelasjoner under et stigende press.

Leverandører og brukere

Leverandørene av tekster - fra forlag til forfatterforeninger - er altså godt organisert. Leserne av tekster har ingen tilsvarende organisasjoner. Det nærmeste Norge har til en større interesseorganisasjon på forbrukersiden er antagelig Norsk bibliotekforening.

Elektronisk Forpost Norge kan også nevnes. Organisasjonen er ikke stor, men den snakker med en høy og tydelig stemme. Medlemsorganisasjonen som arbeidsform er mindre viktig for yngre, "digitale" grupper. Men de løpende debattene på nettet indikerer at EFN uttrykker synspunkter som mange deler.

Når det gjelder adgang til tekster, er bibliotekene tett koplet til tre store brukergrupper. Folkebibliotekene har sine allmenne lesere - "det brede norske publikum". Læringsbibliotekene betjener noen hundre tusen elever og studenter.

Universitets- og høgskolebibliotekene - altså læringsbibliotekene i høyere utdanning - er også nær knyttet til fagpersonalet. I økende grad blir disse bibliotekene nå involvert i faglitterær publisering av mer akademisk art, som fagartikler og doktoravhandlinger.

Det som gjelder lærestedene, kan også gjelde andre kunnskapsbedrifter. Fagstaben er en viktig målgruppe for bibliotek- og dokumentasjonstjenester. Tilbudet kan også utvides til å gjelde lokal tekstproduksjon, som "open access repositories". Kunnskapsarbeiderne trenger hjelp for å holde orden på sine dokumenter.

Almennheten

Folkebibliotekene har som hovedoppgave er å stille litteratur gratis til rådighet for befolkningen som helhet. Nye medier som musikk og video har etter hvert blitt en del av tilbudet. Den digitale utviklingen innebærer likevel en radikal utvidelse av litteraturens felt. Dagens dokumenter er i økende grad digitale.

Et bibliotek som ikke kan følge sine brukere inn i det digitale feltet, er dømt til marginaliering.
Overgangen fra et levende bibliotek til et bokmuseum skjer ikke raskt. Men over tid blir forandringene synlige.

Fra 1996 til 2003 ble utlånet av "nye medier" - altså video, lyd og CD-rom fordoblet. Bare CD-rom steg fra 2,5 til 130 tusen enheter. Disse mediene utgjør bare fem prosent av bestanden, men står nå for en fjerdedel av utlånet. I samme periode sank bokutlånet fra 19,6 til 18,4 millioner enheter.

Folkebibliotekene og deres brukere har altså en klar interesse i et regime for opphavsrett som gir publikum bred adgang til digitale medier. Hvordan disse interessene skal avveies i forhold til forfatter- og forlagsinteressene er et annet spørsmål.

I tillegg kommer distributørene. Den juridiske debattene avspeiler dype - og uoversiktlige - endringer i hele systemet for produksjon og distribusjon av tekster.

Sosiologene tenker helst på skjønnlitteratur når de snakker om litterære systemer. Men tenker vi slik, tenker vi tregt. Digitaliseringen skyller nå inn over nyhetsmediene og det faglitterære systemet med full styrke. Det er her det nye systemet viser ansikt. Dagbladet vakler, mens Elsevier svømmer i penger.

I dag formidler folkebibliotekene ca. tjue prosent av de bøkene som blir lest i Norge. Hvilken rolle de vil, kan eller bør ta i framtidas distribusjon av digitale tekster er helt uavklart. Så lenge vi har glede av tekster, vil vi trenge både forfattere og lesere. Men hvordan feltet mellom forfatterne og leserne skal organiseres, står åpent.

Særinteressene står på for fullt. Brukerne bør svare. Dette er kunnskapspolitikk.

Elever og studenter

Elever og studenter er en stor og viktig brukergruppe for bibliotekene. Kunnskapssamfunnet har behov for lærende individer. Tilegnelse av ferdig fastlagt kunnskap var tilstrekkelig for de fleste yrker i industrisamfunnet. Læreplanene snakket mye om dannelse, men den repeterende eksamensformen viste hva samfunnet egentlig var på jakt etter.

Den økte vektleggingen av personlig forståelse og selvstendig læringsarbeid er først og fremst en økonomisk nødvendighet. Overdreven kontroll rammer produktiviteten. Elever og studenter må rekonstruere kunnskapen i sitt eget bilde.

De nye arbeidsmåtene innebærer en voksende bruk av trykte og digitale læringsressurser. Den autoritative læreboka blir langt på vei erstattet av en mangfoldighet av tekster fra mange ulike kilder.

Det er også rimelig å tro at den samlede etterspørselen etter dokumenter øker. Læreboka skulle studeres og repeteres. Tidsbruken per side ble derfor relativt høy. De nye læringsformene innebærer at studentene skal levere og presentere egne arbeider.

Ressursene de trekker inn, må skummes og siles. Enkelte biter klippes og klistres i uforandret form - fortrinnsvis med hermetegn og kildeangivelse. Andre dokumenter blir oppsummert, sammenliknet, vurdert, kommentert og bearbeidet.

Skal læringsbibliotekene klare seg, må de etablere sentrale roller innenfor disse produksjonsprosessene. Da er det også naturlig at de artikulerer elevenes og studentenes interesser - som dreier seg om rask, enkel og rimelig tilgang til tekstlige ressurser. Fortrinnsvis gratis og fortrinnsvis tilgjengelig på nettet - uansett hvor man er.

Bibliotekene vil nærmest automatisk alliere seg med brukerne. Dersom brukerne blir borte, følger jo bibliotekene etter. Over og ut.

Læringsbehovene overlapper delvis med "lesebehovene" hos folkebibliotekenes brukere. Men etterspørselsprofilen er annerledes. Elever og studenter jakter på korte, poengterte tekster. De vil redusere sin egen arbeidsinnsats.

Skoleelever er storforbrukere av bokanmeldelser, korte biografiske presentasjoner, leksikonartikler, nyhetssammendrag og andre oppsummeringer. Helst på norsk - og tilpasset deres forståelsesnivå.

De fleste studenter vil også minimere sin egeninnsats. Men lærerne stiller strengere krav, slik at studenter i høyere grad må trekke inn tekster som ligger nærmere kildene. Mellom lærere og studenter foregår en evig tautrekking om vurderingsprinsipper og arbeidskrav.

Arbeidsformene i høyere utdanning er under omlegging, men prosessen har ennå ikke kommet særlig langt. Ulike fag vil også finne ulike utviklingsveier.

Det vi med stor sikkerhet kan si, er: i framtida vil universiteter og høgskoler i langt høyere grad enn i dag arbeide med store tekstmengder som er tilrettelagt for læring.

De klassiske publiseringsformene: fagartikkelen, monografien, utredningen, aviskronikken, er ikke skrevet for utdanningsformål. De er rettet til kolleger, myndigheter eller allmennheten. For å fungere i en læringssituasjon må slike dokumenter klippes opp og bearbeides.

Tidligere måtte hver enkelt lærer sørge for sin egen didaktiske tilrettelegging av stoff. Dette krevde mye arbeidsinnsats i starten og var en høyst privat affære. Systematisk deling av undervisningsopplegg var ikke normalt. Men lærerne visste at når investeringen først var gjort, ble livet lettere. Da kunne man "snu bunken", med enkelte forsiktige oppdateringer år om annet.

Den årlige bunkesnuingen er på vei ut. Kunnskapssamfunnet stiller krav til oppdatert, engasjert og pedagogisk velfundert undervisning. Adgangen til digitale nettverk gjør lett å dele læringsressurser mellom lærere, institusjoner og til og med land.

Alle typer læringsmateriell kan spres over nettet: læreplaner, studieopplegg, korte moduler, gode eksempler, poengterte illustrasjoner, litteraturlister, spørsmål til diskusjon, tabeller, videosnutter, oppgaver med fasit og kommentarer.

Det blir stadig lettere å finne godt nettbasert stoff - og forventningene til kvalitet øker. Dette er en revolusjon i høyere utdanning. Jeg må føye til at kadrene beveger seg andante. De setter ikke opp farten før departementet slår i bordet.

På leverandørsiden må det bygges opp rikholdige og gjenfinnbare samlinger av ressurser. På brukersiden må lærerne endre sine arbeidsformer - en høyst langsommelig prosess. Bare de færreste klarer å mestre den digitale pedagogikken på egen hånd.

Noen få steder gis det god og systematisk opplæring. Men mange får ikke den etterutdanningen de trenger for å skifte løp. Andre vil ikke skifte - av gode eller mindre gode grunner. Som bekvemmelighet.

Kunnskapsarbeiderne

Bare et mindretall av kunnskapsbedriftene har egne bibliotekavdelinger. Men alle trenger dokumentasjon. De må ha systemer for å håndtere dokumentene der kunnskapen er lagret.

Etter hvert som kunnskapssektoren ekspanderer, vil dokumentproduksjonen og etterspørselen etter håndteringssystemer vokse. Veksten skjer langs to akser. Den ene går i retning av åpne, ikke-kommersielle fellesskapsløsninger - den andre er lukket, privat og kommersiell.

Næringslivet står for privat eiendomsrett til kunnskap. De tenker slik: - Det vi vet, er vårt private gode. Vi har betalt for å utvikle kunnskapen, og vi ønsker avkastning på våre investeringer. Vi har forretningshemmeligheter som må skjules for konkurrentene og patenter som vi ønsker å kommersialisere.

De tekstene vi offentliggjør - som bøker, musikk, aviser, filmer og dataprogrammer - vil vi også kunne selge videre. Rettighetsperiodene bør være lange - da kan vi motta løpende inntekter i mange år framover. Det blir nesten som en grunnrente: trygg, arbeidsfri inntekt.

Vitenskapen står for åpen tilgang til kunnskap. Ingen må betale for å finne jordas diameter eller datoen Cæsars død. Den vitenskapelige kunnskap er et fellesgode. FoU-kostnadene dekkes hovedsaklig av staten. Men også næringslivets aktører bidrar til forskningsproduksjonen. Den åpne publiseringen av forskningsresultater kommer også dem til gode.

Hele det vitenskapelige produksjonssystemet bygger på åpenhet og etterprøvbarhet. De færreste forskerne er opptatt av å selge sine forskningsartikler. Vi vil bli lest, diskutert og anerkjent. Belønningen får vi på andre hold.

Innenfor kunnskapsøkonomien utvikler det seg en kamp mellom disse prinsippene. I en blandingsøkonomi kan ingen av partene seire 100 prosent. Omfattende tilgang til gratis informasjon er samfunnsøkonomisk fornuftig. Men hvis de private aktørene ikke får en brukbar avkastning på sine kunnskapsinvesteringer, stopper systemet opp.

Kampen dreier seg om grenselinjene mellom det almenne og det private. Dette er ikke et juridisk spørsmål, som kan avgjøres ved tolkning av prinsipper fra en tidligere historisk epoke. Det å finne balansen mellom privateiendom og felleseiendom i kunnskapssamfunnet er dypt politisk.

Mer presist: det dreier seg om politisk økonomi. Kunnskapen blir vårt viktigste produksjonsmiddel. Hvem skal eie den, styre den, tjene på den? Tim Berners-Lee valgte den åpne veien: han ga WWW til alle. Bill Gates valgte den private.

På IFLA-konferansen blir det Bill og Melinda som får heder og ære - fordi de gir noen millioner tilbake til bibliotekene. Tim har ingen store penger å dele ut: han ga oss verdensveven i stedet.