Hva skal vi med IFLA?

Denne teksten ble opprinnelig publisert palmesøndag på SFPs nettsted, som Søndag kveld 12, 2005. Siden den er aktualisert av kongressen denne uka, legger jeg den også her på Plinius.

Reform og innovasjon

IFLA er - i likhet med FN - både en nødvendig og en frustrerende organisasjon. IFLAs gode, hyggelige, spennende og interessante sider skrives og snakkes det mye om. Organisasjonens behov for reform og innovasjon er det færre som tar opp - i hvert fall i for åpen scene.

Alle store organisasjoner har tendenser til "seg-selv-nok-het": det skjer så mye innenfor systemet at signalene fra verden utenfor ikke blir hørt. Siden IFLA samtidig er en viktig forkjemper for ytringsfrihet, er den heldigvis programforpliktet til å lytte - spesielt hvis man tar opp kritiske spørsmål med et ønske om forbedring.

Møte i maurtua

Sissel Nilsen er medlem av IFLAs Governing Board - altså det øverste styringsorganet mellom konferansene - og har gjennom årene gjort en stor faglig og politisk innsats. Sissel har også nettopp skrevet to artikler som oppmuntrer til norsk deltakelse på IFLA i sommer - en i Bibliotekforum og en i Bibliotekaren. Begge kom i marsnumrene.

Jeg støtter Sissels oppfordring fullt ut. Jeg har vært med på to konferanser - i Beijing og Berlin - og har hatt stor glede av å oppleve det sydende og mangfoldige livet i denne bibliotekarmaurtua. Samtidig ønsker jeg at Oslo-konferansen, gjennom sterk norsk og nordisk deltakelse, kan bidra til å utvikle IFLA som organisasjon.

Byråkrati og reform

Det krever imidlertid et politisk perspektiv - i tillegg til de rike sosiale og faglige opplevelsene som IFLA er full av. I IFLA-kretser regnes de nordiske landene som pådrivere for reform. Og både den nåværende og den påtroppende presidenten, henholdsvis Kay Raseroka fra Botswana og Alex Byrne fra Australia, oppfattes som reformorienterte.

Jeg har opplevd IFLA som en tung, uoversiktlig og byråkratisk organisasjon, der det er svært vanskelig for mindre bibliotek og for enkeltpersoner uten tunge organisasjoner i ryggen å påvirke de grunnleggende strukturene og de sentrale beslutningsprosessene.

Jeg sier ikke dette som frustrert privatperson, men som sosiolog og organisasjonslærer for bibliotekarer. Drivkraften er nysgjerrighet. Menneskene i IFLA-systemet kan være hyggelige nok - det er mekanismene som holder svært mange vanlige bibliotekarer på avstand. Hvorfor blir det sånn?

Reiselyst og overskudd

La oss se på en sentral komponent: at disse gigantiske konferansene holdes hvert eneste år, mens andre profesjoner klarer seg fint med møter hvert annet, hvert tredje eller hvert fjerde år.

"Mange spør om det virkelig er nødvendig å arrangere disse store kongressene hvert år", sier Sissel. - "Selv har jeg vært med på å reise spørsmålet i hovedstyret, men har etter hvert funnet meg i at de fleste medlemsland ønsker årlige konferanser. Særlig markert har dette vært fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika og fra Øst- og Søreuropa.

Mange uttaler at hvis de skal få reise utenlands, så må anledningen være en stor internasjonal konferanse. Etter hvert som IFLA-kongressene har utviklet seg, betyr inntektene fra kongressen og utstillingene også mye for IFLAs økonomi."

Dette betyr i klartekst:

Årlige verdenskongresser er ikke nødvendige av faglige grunner. De forekommer nesten ikke for andre profesjoner. Det er deltakere fra "ikke-rike" land som ønsker årlige kongresser. Da får de lettere støtte til å reise utenlands. IFLA har blitt avhengig av overskuddet fra kongressene. Organisasjonen har malt seg inn i et hjørne.

Interesser og vedtak

Jeg tror denne analysen kan tas et par skritt videre. De som sitter i beslutningsorganene, velges normalt for fire år av gangen. Deltakelse på IFLA koster - med reise og opphold - fort vekk femten tusen kroner. De som velges, må altså, på en eller annen måte, disponere minst seksti tusen kroner til IFLA-arbeid gjennom perioden.

De aller fleste beslutningstakere på IFLA må derfor ha sterke organisasjoner i ryggen. Og det må være disse "faste" deltakerne - fra land i sør og øst - som står bak ønsket om årlige møter. Det er jo i praksis de som sitter i beslutningsorganene.

Det er neppe slik at vanlige bibliotekarer verden over ønsker årlige konferanser. Det er den faste kjernen som gjerne vil ha reisemuligheter hvert eneste år, i stedet for hvert annet eller hvert tredje. Ønsket er høyst menneskelig og fullt forståelig - men det samsvarer ikke med den jevne bibliotekars interesser.

Når de faste deltakerne ønsker årlige IFLA-møter, kan det ikke skyldes en mangel på internasjonale bibliotekmøter i og for seg. Verden flommer over av faglige møter og konferanser - ikke minst fordi slike konferanser kan gi arrangørene et behagelig overskudd. Vi sier ikke nei takk til Krim eller Kreta hvis arbeidsgiveren betaler. Men det er sikkert lettere å få tilskudd som fast komitemedlem.

På stedet hvil?

I sum bidrar "årligheten", vil jeg tro, til å sementere maktforholdene i organisasjonen. Den blir langsom, topptung og lite endringsvillig - som også FN eller UD er det. Nordiske representanter har stilt spørsmål, men flertallet av de som er innenfor ønsker noe annet. Må vi da belage oss på årlige møter for all framtid?

Jeg kan vanskelig tenke meg en medlemsrevolusjon. Ta folkebibliotekene. IFLAs seksjon for folkebibliotek har ca. tre hundre medlemmer. Det finnes mange titusener av folkebibliotek i verden. Men disse vil neppe melde seg inn og overta styringen - de oppfatter ikke IFLA som nær nok og relevant nok.

Langsomme revolusjoner

Derimot skjer det en langsom revolusjon utenfor IFLA. Den er teknologisk av natur, og skaper muligheter for tett og tillitsfullt samarbeid utenfor de gamle organisasjonsapparatene. Kommunikasjonsteknologien sprer seg med stor kraft - ikke bare i det Vesten, men i hele verden.

I dag er det USA som har flest internettbrukere - om noen få år vil det være Kina. Epost og blogger gir det tekniske grunnlaget for samarbeid - og en rekke globale grupper har tatt dem i bruk. Jevnlig kontakt fører til varige relasjoner. Varige relasjoner skaper faste nettverk. Faste nettverk utvikler prosjekter og politiske strategier.

De gamle organisasjonene må tilpasse seg eller bli marginalisert. På to år skjer det mindre enn man tror, sier Bill Gates - men på ti år skjer det mer enn vi forventer.

Jeg gleder meg til Oslokongressen - og håper mange fra SFP vil delta. Også med konstruktiv kritikk. Ingen har vondt av litt rød pepper. La oss så møtes igjen om ti år for å se om Mr. Gates har rett.

Ask, 20. mars 2005