Folkebibliotek på IFLA

En global profesjon

Bibliotekaryrket er en global profesjon. I verden som helhet finnes det kanskje sju hundre tusen bibliotekarer. Denne uka er to tusen fem hundre av dem samlet til IFLA-kongress i Oslo. Selv om de kler seg forskjellig, ter seg forskjellig og snakker mange ulike språk, er det lett å kjenne dem igjen.

Bibliotekarene verden over har i utpreget grad en felles profesjonell væremåte og kultur. Yrket er universalistisk. Kunnskapene og ferdighetene, bekymringene og ambisjonene er de samme fra Tromsø til Tananarivo.

Dette internasjonale fellesskapet er IFLAs viktigste kapital. Det er det tette faglige samholdet som skaper legitimitet og som gjør at IFLA kan snakke med myndighet i store politiske fora. IFLA er en global stemme for utvikling, demokrati, likestilling og ytringsfrihet.

Samtidig kan IFLA som organisasjon minne om en ekte grande dame: langsom, ærverdig og noe stivbent i sin framferd. IFLA beveger seg framover, men det går ikke spesielt fort. Hun er definitivt ingen freidig nordisk utforjente og heller ingen yndefull femme fatale.

Organisasjonen er stor, uoversiktlig og ikke spesielt forførerisk når man prøver å nærme seg utenfra. Damen sitter på sitt glassberg og lar frierne streve med å finne fotfeste.

Jeg er for gammel til å klatre på glassvegger, men kan jo studere dem på avstand. For en sosiolog er det naturlig å se på rekrutteringen til en organisasjon som IFLA. Hvem er det som blir medlemmer, hvem deltar på konferansene, hvem sitter i komiteene og hvem styrer egentlig hele sulamitten? I organisasjonssosiologien vil vi også spørre: hvordan virker rekrutteringen inn på organisasjonens kultur, arbeidsform og langsiktige strategi?

Tyve prosent i Berlin

Dette er store spørsmål - men vi kan jo begynne i det små. I Berlin, i 2003, la jeg merke til at folkebibliotekene virket svakt representert på konferansen. Jeg foretok en liten telling, og fant at bare tjue prosent av deltakerne kom fra folkebiblioteksektoren, mot 67 prosent fra fagbibliotek i vid forstand og 12 prosent fra andre miljøer, f.eks. bibliotekforeninger, direktorater, leverandører, osv.

Dessuten viste det seg at bibliotekarer fra skolebibliotek og fra de mindre folkebibliotekene - det vil si fra steder med mindre enn hundre tusen innbyggere - i svært liten grad deltok på konferansen.

Vi har ingen god global statistikk som viser hvordan bibliotekarene verden over er fordelt på ulike bibliotektyper. Men vi har ganske gode europeiske data fra 1998. De forteller at Europas bibliiotekansatte er fordelt slik:

• folkebibliotek - 45 %
• læringsbibliotek - 33 %

• hvorav universitets og høgskolebibliotek står for 17 %

  og skolebibliotekene 16 %

• spesialbibliotek - 17 %
• nasjonalbibliotek - 4 %
• andre - 2 %

Dersom ca. ti prosent av deltakerne kommer fra miljøer (litt) utenfor de operative bibliotekene, burde altså folkebibliotekene ha ca. førti prosent av delegatene. I Berlin hadde de bare halvparten så mange.

Island og Kroatia på topp

Denne lave deltakelsen er like markant her i Oslo. Jeg holder meg nå til Europa - og tar med de tolv landene som hadde minst tyve registrerte deltakere den 25. juli 2005. Prosenten angir folkebibliotekandelen:

43 %: Iceland: 23 deltakere - 10 fra folkebibliotek
42 %: Croatia: 24 - 10
27 %: Sweden: 216 - 59
23 %: Norway: 196 - 45
20 %: Danmark: 87 - 17
17 %: Italy: 23 - 4
10 %: Finland: 99 - 10
10 %: Netherlands: 51 - 5
7 %: Germany: 84 - 6
7 %: Spain: 43 - 3
6 %: France: 90 - 5
4 %: United Kingdom: 130 - 5

Disse landene hadde under ett en deltakelse fra folkebibliotek på sytten prosent. Tallene er ikke grundig kontrollert, slik at det kan være enkelte feilkodinger. Men tendensen er likevel klar: i forhold til sin betydning burde folkebibliotekene mer enn doblet sitt deltakerantall. Bare Island og Kroatia hadde delegasjoner som kan kalles "representative" for folkebiblioteksektoren.

I Norge er fylkesbibliotekene - med 19 deltakere - tatt med blant de 45, siden de i praksis fungerer som en integrert del av folkebibliotekenes samlinger og tjenester.

Naturlov eller utviklingsoppgave?

Må det være slik? Eller kan folkebibliotekene bringes sterkere inn i IFLAs løpende virksomhet?

Ubalansen mellom biblioteksektorer er liten i forhold til ubalansen mellom land og regioner. Tall gjengitt på Pliny viser at den vestlige verden - med mindre enn 20 prosent av verdens befolkning - har mer enn 80 prosent av delegatene til IFLA.

Men jeg tror en styrking av folkebibliotekene også vil komme "den ikke-vestlige verden" til gode. Skal IFLA bli mer representativ, må organisasjonen bli mindre byråkratisk, mindre pengekrevende og mer åpen for personer og organisasjoner uten tunge støttespillere i bakhånd.

IFLA-president Kay Raseroka (Botswana, 2003-2005) ønsket reform. Hennes etterfølger, Alex Byrne fra Australia, står for det samme. De har skrevet IFLA' s three pillars. i fellesskap.

Digitaliseringen av IFLANET var og er et positivt tiltak. Hva med litt leservennlig informasjonsarkitektur og forførerisk visuell design i tillegg?

La grande dame er ikke dum - men hun har, som tante Sofie, en tendens til å høre det hun vil høre. Hundre mennesker på rad i en sal gir sjelden en effektiv dialog.

Hva med en frimodig blogg eller to? Noen åpne debatter om IFLAs strategi på nettet? Ytringsfrihet i praksis?