SK 42: Det sosiale nettet

Nettet utvikler seg kontinuerlig. Tidligere har nettet for de fleste vært et sted for informasjon (Google, ABC startsiden, BIBSYS) - og for sentralstyrt kommunikasjon: nettbanker, innkjøp og bestillinger. Året 2005 ser ut til å bli et gjennombruddsår for den sosiale webben.

Tidligere var det mange som leste og få som skrev. Terskelen for å legge ut egne bidrag lå høyt. Nå strømmer det på med brukervennlige og lett tilgjengelige produksjonsverktøy: blogger og wikier for tekst, flickr for bilder, del.ici.ous for favoritter - og mange flere.

Samtidig blir det lettere å snakke sammen. Telefonsamtaler og videokonferanser flytter fra dyre kommersielle systemer til nettets åpne gratismiljø. Nettet blir en arena for likestilt produksjon og kommunikasjon.

Web 2.0

World Wide Web ble skapt i 1991 som en åpen, ikke-kommersiell arena. De første årene var preget av personlig engasjement, deling og dugnad. Først rundt 1997-98 startet tunge samfunnsaktører å ta WWW på alvor. Vi fikk både en offentlig og en kommersiell satsing.
Markedsaktørene kastet seg over de nye mulighetene - og investerte for stort.

Det er en gammel historie. Europas økonomiske historie er pepret med oppsving og kriser, bobler og brudd. Tulipanmanien på 1600-tallet og Sydhavsboblen på 1700-tallet er eldre eksempler. En enkelt tulipanløk kunne koste 100.000 kroner i dagens mynt .... Jobbetida i 1920-årene var et moderne motstykke.

Dot.com-kollapsen i 2001 avsluttet webbens første fase. De lettvinte, de useriøse og de uheldige aktørene forsvant. De øvrige tok en tenkepause - og lærte mer om forretningsmodeller og økonomiske konjunkturer. Nå er aktiviteten tydelig stigende. Amerikanerne snakker om Web 2.0.

Distribuerte modeller

Den nye webben er et globalt, gratis, allment tilgjengelig distribuert miljø for kommunikasjon og produksjon. Den industrielle økonomien var basert på sentralisering. Maskinell masseproduksjon i fabrikker var rett og slett billigere - per enhet - enn individuell stykkproduksjon i håndverkernes verksteder. Det er dette som kalles economies of scale.

Kunnskapsøkonomien er ikke like skala-avhengig. Et forskningsinstitutt, en IKT-bedrift, et teater - eller et bibliotek - blir ikke mere kreativt og nyskapende jo flere ansatte det har. Evnen til innovasjon henger sammen med toleranse og nysgjerrighet, åpenhet og mangfold.

I produksjonen er det tre modeller som dominerer: markedsøkonomi, offentlig finansiering og frivillig arbeid. De opptrer dels rendyrket og dels i blandingsformer. Overgangen fra industri til kunnskap gjør det mulig å prøve ut nye varianter. Det krever imidlertid kulturelle endringer.

Det produktive arbeidet må faktisk utføres. Alle virksomheter må ha en bærekraftig økonomi. Men deretter er det først og fremst organisasjonskulturen som teller. Evnen til innovasjon ligger mer i miljøet enn hos den enkelte. Kunnskapsproduksjon dreier seg mer om å fornye og mindre om å forsvare.

Emneportaler

Fredag 21. oktober arrangerer Norsk Digitalt Bibliotek et dagsmøte om emneportaler. I programmet står det:

Norsk digitalt bibliotek arbeider for at emneportalene Bibsys og Detektor skal videreutvikles for å kommunisere bedre med tilsvarende tjenester og bli et bedre tilbud for målgruppene. Emneportalene skal være tjenester på nasjonalt nivå i Norsk digitalt bibliotek. ... Deichmanske bibliotek og Bibsys vil presentere emneportalene og åpne for samarbeid.

Det er utmerket. Skal det sømløse bibliotek noen gang bli en realitet, må de sentrale aktørene inngå i et solid, forpliktende, langsiktig strategisk samarbeid. Hittil har Deichman og Bibsys kjørt hvert sitt løp.

Brodd har - på oppdrag fra NDB - sammenliknet de to portalene. Når det gjelder de faglige ressursene er det svært lite overlapping. Det er ikke så rart. Detektor er særlig rettet mot skoleungdom, mens Bibsys emneportal er tiltenkt studenter og fagfolk.

Derimot kunne portalene - mener jeg - samarbeide tett på mange andre plan: felles systemutvikling, intern kompetanseutvikling, samarbeid med utenlandske portaler, markedsføring mot brukere, politisk profilering og omverdensanalyse. Det er jo også slik at brukerne av Bibsys - ideelt sett - bør være oppvokst med Detektor. I et livsløpsperspektiv er det de samme menneskene som vi ønsker som brukere av begge systemene.

Detektor og Bibsys er foreløpig tenkt som sentralstyrte tjenester. Dette har lenge vært hovedmodellen for emneportaler. En redaksjon styrer arbeidet - og et passende antall fagfolk trekkes inn som betalte eller frivillige bidragsytere. ABC startsiden, Yahoo!, BUBL og Googles katalog har samme organisasjonsstruktur.

Spørsmålet er om denne modellen er skalerbar. Kan en tradisjonell hierarkisk organisasjon levere gode nok tjenester når nettet vokser - og vokser - og vokser? Verdens største emneportal, Open Directory Project, følger en annen modell: her er det tusenvis av frivillige som vurderer nettstedene.

På det strategiske plan tror jeg alle som utvikler emneportaler bør se nøye på overgangen fra Web 1.0 til Web 2.0 - altså fra sentralisert til distribuert produksjon på nett. En emneportal er en nettbasert tjeneste. Den har bare verdi hvis den faktisk blir brukt. Den vil bare bli hyppig brukt, hvis den gir brukeren verdier som ikke er lettere og raskere tilgjengelig andre steder.

Brukerne ser først og fremst på tid og relevans. Tjenesten må gi raske svar - og svarene må være tilpasset brukernes behov. Emneportalene konkurrerer med Google og Wikipedia. Google er raskere enn noen annen tjeneste. Relevansen er høyst variabel, men den vil stadig bli forbedret. Wikipedia er rask nok - og relevansen er langt bedre enn hos Google.

Wikipedia er ikke definert som en emneportal, men siden innførslene ofte er utstyrt med ressurslister, kan wikipediamiljøet fungere som en veiviser til interessante faglige ressurser.

Dette er portalenes største konkurrenter. Bare brukernes erfaringer - supplert med empiriske studier - kan bestemme hvem som vinner dette løpet. Både Detektor og Bibsys emneportal trenger noen år - og tilstrekkelig støtte underveis - til å prøve seg som leverandører. Men vi kan ikke ta det for gitt at de overlever.

Wikipedia

I 2004 omfattet Encyclopædia Britannica 120 tusen artikler. Gjennomsnittslengden var 367 ord - omtrent det samme som en vanlig bokside - eller en A4-side med 2.000 anslag. I alt inneholdt EB 44 millioner ord.

Den unge Aldous Huxley skal i sin tid ha lest hele Britannica - for moro skyld. Den som vil imitere Huxley i dag, bør sette av et fullt år. En hurtig leser klarer kanskje ti ord i sekundet, altså 600 ord i minuttet. Du vil trenge tolv hundre konsentrerte lesetimer - og sikkert en god del pauser inn i mellom.

Den engelske utgaven av Wikipedia er imidlertid vesentlig større enn Britannica. I juli 2005 inneholdt Wikipedias database 236 millioner ord - fordelt på ca. sju hundre tusen artikler. Artiklene i Wikipedia er i gjennomsnitt litt kortere enn artiklene i Britannica: 337 mot 367 ord. Det skyldes særlig at Wikipedia inneholder mange "stubs" - det vil si noen få linjer om et tema, som skal anspore folk til å skrive mer. Jeg sjekket femti tilfeldige artikler i forrige uke og fant ti "stubber".

Men EB er uansett sjanseløs. For tida kommer det inn ca. 1.500 helt nye innførsler hver dag. Det betyr at leksikonet vil krysse milliongrensen en gang i mars eller april neste år. Mot slutten av 2006 vil Wikipedia være ti ganger større enn Britannica. Veksten er å så rask at den som vil lese hele Wikipedia, aldri vil bli ferdig.

Tysk og japansk har også gått forbi. Den tyske utgaven inhentet Britannica for knapt et år siden, i oktober 2004. Den japanske passerte i ytre bane for noen uker siden.

Wikipedias styrke ligger i det sosiale. Wikipedia er et nettbasert samfunn, der mennesker arbeider og snakker sammen om saker de er opptatt av. Det elegante tekniske systemet er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig, forutsetning for suksess.

Der MicroSoft vekker irritasjon, skaper Wikipedia engasjement. Google ligger midt i mellom - halvt børs og halvt allmenning. For å forstå hvordan WWW transformerer seg selv, er det disse aktørene vi bør holde øye med. Våre sømløse drømmer skal realiseres i et miljø der Wikipedia, Google og MicroSoft står for alternative modeller.

Ressurser

1. Information Wants To Be Free. - A librarian and tech geek reflecting on the profession and the tools we use to serve our patrons.
2. Tim O'Reilly. What is web 2.0?