SK 38: Kunnskapsdeling

Biblioteket er en kunnskapsinstitusjon, blant mange andre.

I kunnskapsøkonomien kan vi betrakte kunnskap som en råvare. Den utvinnes av data - med begreper og teorier som verktøy. Det er dette vi kaller forskning.

Kunnskapen distribueres i form av tekster - gjennom konferanser, forlag og på nettet. Den utvikles til konkrete varer og tjenester av oppfinnere, designere og ingeniører. Den formidles til nye generasjoner gjennom skoler og læresteder.

Ulike institusjoner og profesjoner ivaretar ulike oppgaver i kunnskapsproduksjonen. Bibliotekenes spesielle rolle er å sørge for tilgang - til alle relevante kunnskapsressurser. Biblioteket har samme funksjon som en torghall eller et friluftsmarked: det kopler kunnskapens brukere med kunnskapens kilder. Hver familie sin grønnsak. Hver grønnsak sin gryte.

Intet enkelt bibliotek kan ivareta denne oppgaven for alle mulige grupper av brukere. Bibliotekets funksjon forutsetter samarbeid - regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er bare det internasjonale biblioteksystemet som helhet som kan mestre den overordnede oppgaven: å skaffe hver eneste bruker deres spesifikke kilder.

Bibliotekene kan ikke klare seg alene: de må tenke og handle i nettverk. Viljen til å dele er en praktisk nødvendighet.

Aktiv deling av kunnskap

Økonomien har blitt kalt den begredelige vitenskap - the dismal science. Den klassiske sosialøkonomi, fra Smith til Marx, beskriver det økonomiske liv som innovativ og destruktiv på samme tid. Produktiviteten og varerikdommen øker - det samme gjør profitten og utbyttingen.

Gamle grenser overskrides. Ærverdige institusjoner går til grunne. Marx la særlig vekt på de periodiske krisene, som skulle skjerpe klassekampen - helt fram til kapitalismens fall.

Selv om Marx tok grundig feil, har framskrittet en bitter bismak. Det er ikke den gode moral, men markedets objektive mekanismer, som skaper velstanden. Adam Smith kalte dette økonomiens usynlige hånd. Det frie marked er til nytte for flertallet - men det bygger fortsatt på egeninteresse.

Biblioteket er et annerledes marked. Vi betaler for mat og klær og hus. For bil og båt og tog. For telefon og radio og TV. Men vi betaler ikke for bibliotekenes tjenester. Legebesøk koster penger. Bibliotekbesøk er gratis.

Jeg tolker dette i et nytteperspektiv. Tilgang på kunnskap gjennom biblioteknettverket er i det store og hele så nyttig for samfunnet at det bør finansieres av det offentlige. Kostnadene er lave og de samfunnsøkonomiske fordelene høye.

Kunnskap er i sin natur et kollektivt gode. Mitt hjem er min borg og har bare plass til en familie. Så vidt det er. Min kunnskaparena er romslig som Guds grønne enger, med plass til kvadrillioner.

I kolonihagen har hver familie sin private parsell. I bibliotekfaget kan vi ikke si: hold deg unnaDewey 764, for det nummeret har jeg kjøpt. Selvskudd utlagt ved Kromolitografi & serigrafi.

Englene slåss ikke om plass på knappenålshodet. I kunnskapens paradis er grønnsværet ubegrenset. Hver eng sin engel. Hver engel sin golfbane.

Samfunnsoppdraget

Kunnskap er synergistisk: den vokser ved å deles. Dersom kunnskapsbitene ble utstyrt med prislapp, ville de sirkulere som sirup. Det ville bare noen ganske få ha glede av. Ånden frigjør, sier Bibelen: the Spirit bloweth where it listeth.

Da bør samfunnet legge til rette for kunnskapsdeling. Det er god politisk fornuft å finansiere en institusjon som støtter opp om dette. Bibliotekets spesielle rolle, når vi ser på fordelingen av oppgaver mellom institusjoner, er å sørge for aktiv deling av kunnskap. Kall det gjerne samfunnsoppdraget.

Vi må føye til at bibliotekets oppdrag først og fremst gjelder den tekstbaserte kunnskapen - i motsetning til den kunnskapen som bæres og formidles av levende mennesker. Biblioteket gir adgang til tekster. Bibliotekarenes profesjonelle ekspertise er knyttet til koding og gjenfinning av dokumenter.

Bibliotekets kjerne er derfor ikke samlingen, men katalogen. Katalogen er det tekniske systemet som gjør gjenfinning mulig. Bibliotekarene er ikke litteraturformidlere, men katalogformidlere. De formidler mellom brukerne og gjenfinningssystemene.

Fag- og folkebibliotek

Hittil har jeg beskrevet Biblioteket med stor B. Dette biblioteket er en kunnskaps-, en tekst- og en formidlingsinstitusjon. Med disse tre begrepene - kunnskap, tekst og formidling - har vi også tegnet fagbibliotekenes generelle profil. For å beskrive folkebiblioteket må vi trekke inn flere fasetter.

Fag- og folkebibliotek har ulike historiske røtter. Fagbibliotekene går tilbake til antikken, med biblioteket i Alexandria som det mest lysende eksempel. De overlevde den mørkeste delen av middelalderen som kloster- og katedralbibliotek. I høymiddelalderen hører vi også om universitets- og fyrstebibliotek. Det er renessansen som forberedes.

Fagbibliotekene er gamle. De oppsto som pryd- og lærdomsbibliotek. De ble opprettet av mennesker med makt og rikdom - og brukt av mennesker med fri tid og høy skolering. Altså av et fåtall. Folkebibliotekenes tradisjon er langt kortere. Arven går tilbake til opplysningstida og 1800-tallet.

Opplysningsprosjektet la også hovedvekten på kunnskap, tekst og formidling. Men målgruppen var nå de lesende bønder, håndverkere og arbeidere - ikke lærde akademikere og kultiverte borgere og adelsmenn.

Folkeopplysning

Folket måtte opplyses ovenfra. Skandinavisk folkeopplysning var en kamp mot uvitenhet og skjørlevnet, overtro og latskap. Boksamlingene skulle formidle praktisk, sosial og moralsk innsikt. At den jevne bruker - da som nå - var mer interessert i underholdning enn dannelse, måtte reformatorene bare leve med.

I beste fall kunne morskapslesningen være første steg på veien til den lødige litteraturen. Og selv om det første trinnet skulle bli det siste, var lesing - tross alt - et bedre tidsfordriv enn fyll, fest, fjas og fanteri.

I dag er det gamle opplysningsprosjektet stein dødt. Bøndene utgjør et par prosent av befolkningen. Håndverkere tjener mer enn lærere. Hjemmene flommer over av elektronikk. Industriarbeiderne erstattes av kunnskapsarbeidere. Parabolene pryder de enkleste boligblokker: full rulle på alle kanaler.

Verden er snudd på hodet, som et annet timeglass. Tekstknapphet har blitt til overflod. Tidsånden er digital: det er nettets muligheter som driver kunnskapsøkonomien framover. Hvis vi fortsatt ønsker å benytte begrepet "folkeopplysning", må innholdet fornyes.

Dagens brukere har en overveldende tilgang på lesestoff og informasjon, nyheter og underholdning. I gjennomsnitt bruker folk femti minutter daglig på å lese - og mer enn fem timer på elektroniske medier. I stua troner mediasenteret. Morgenavisen veier mer enn Ari Behns samlede verker.

Publikums praktiske adgang til fagstoff og fjas er i praksis ubegrenset. Opplysningens problem i 2005 er ikke tilgang på kunnskap og kultur, men evnen til å velge, bearbeide og utnytte overfloden.

Bibliotekarprofesjonen

Folkebiblioteket har tilpasset seg tidligere. Etter annen verdenskrig tok utdanningsinstitusjonene hovedansvaret for kunnskap og dannelse. På biblioteket ble kunnskapsflagget senket og kulturens vimpler heist til topps.

Byggingen av velferdsstaten ble samtidig folkebibliotekets glansperiode. Rett før krigen lånte KariOla Nordmann omtrent en bok i året. Tidlig på nittitallet lånte de fire ganger så mye. Deretter flatet kurven ut. Den store utlånsfesten var over.

Men vi ser at folk benytter biblioteket på andre måter. Norge ligger høyt på besøksstatistikken. Folkebiblioteket har profilert seg som et sted for barn og familier og skjønnlitteratur, for lødig underholdning og for samvær i trygge former. Opplysningsprosjektet ble erstattet av et velferdsprosjekt.

Det som fortsatt binder fag- og folkebibliotek sammen, er det faglige fellesskapet. Det er først og fremst forankret i biblioteksystemene.

Alle biblioteksystemer er bygget over samme lest. De er etterkommere av bibliotekkatalogene fra forrige århundre. De fleste norske fagbibliotek bruker BIBSYS, mens folkebibliotekene bruker en serie mindre systemer (Bibliofil, Mikromarc, Aleph, osv.). Men de har det samme bibliotekfaglige grunnlaget. De tenker likt om kunnskapens organisering.

Det faglige fellesskapet på tvers av sektorene er en funksjon av samlingenes størrelse. De første folkebibliotekene trengte ikke bibliotekarer i vår forstand. En boksamling på noen få hundre bind stilte ikke store krav til kunnskapsorganisering. Samlingsstyreren kunne like gjerne være en prest, en lærer eller en traust og framifrå bonde.

De er de store samlingene som trenger faglige spesialister. Når en institusjon skal holde styr på titusener av bind, trenger den avanserte logistiske systemer. Utenfra sett leverte de store bybibliotekene rundt 1920 samme typer tjenester som de spredte boksamlingene femti eller hundre år tidligere. Utlån var utlån. Kunnskap var kunnskap. Lånerne var flere, men spenningen mellom morskap og opplysning var den samme.

Det er det indre arbeidet, med katalogen i sentrum, som gjør fag- og folkebibliotek til ett praksisfelt. Det er fellesskapet rundt de tekniske bibliotekfag som holder bibliotekprofesjonen samlet.

Begge bibliotektyper har i og for seg samme brede samfunnsoppdrag: å sørge for kunnskapsdeling på tvers av tid og rom, fag og interesse. Men det er måten oppdraget løses på som er basisen for en felles profesjon. Katalogen med stor K er forutsetningen for Bibliotekaren med stor B.

Løft taket

For å forstå dagens situasjon, må vi undersøke det som skjer med kunnskapsproduksjon og kunnskapsorganisering i den digitale verden. For å handle med fornuft, må bibliotek-Norge formulere visjoner og modeller - for biblioteket som institusjon og for bibliotekaren som profesjon - under vesentlig nye betingelser.

Denne oppgaven krever et felles intellektuelt løft, spesielt fra de ti tunge aktørene. Norsk Digitalt Bibliotek er en god begynnelse, men heller ikke mer. Her trengs mange varme hjerter, kalde hoder og skarpe penner. Her trengs store, åpne, høyt laftede rom for faglig diskusjon. Raise high the roof beam, carpenters!

Systembibliotekarer og gjenfinningsspesialister

Litt mer om profesjonen til slutt. Etter hvert som systemene blir mer brukervennlige, og brukerne blir mer selvhjulpne, blir formidlingsrollen redusert. Bibliotekarene kan trekke seg tilbake fra grensesnittet - og konsentrere seg om systemutvikling.

Folk flest øker sin digitale ferdigheter og dermed sin informasjonskompetanse. De får god drahjelp av stat og skole, næringsliv og media. Partiene på begge fløyer satser på data i skolen. De vet ikke riktig hvorfor, men hensikten er den beste. Barn og ungdom skal arbeide med IKT i alle fag. Over halvparten av ungdomskullet tar høyere utdanning. Læringsarbeidet fortsetter på jobben.

Framtidas brukere vil altså ha god utdanning og bred digital erfaring. Når det gjelder å finne fram informasjon, vil de klare det aller meste sjøl. De formidlingsoppgavene som blir igjen, dreier seg om ytterpunktene.

Nybegynnerne vil alltid trenge grunnopplæring. Her trengs det pedagoger. De må gjerne være bibliotekarer med pedagogisk trening. Men du trenger ikke avansert systemkunnskap for å veilede skårungene. På dette nivået er utfordringen sosial og pedagogisk, ikke bibliotekfaglig.

På høyere nivå vil det alltid være behov for spesialister for å håndtere de særlig vanskelige informasjonsoppgavene - de som fagfolkene selv (domenespesialistene) ikke har tid eller mulighet til å ta seg av.

Framtidas bibliotekar kan ikke definere seg selv - og deretter be om samfunnets anerkjennelse. Noen få valgmuligheter er åpne. Jeg tror selv hovedalternativene er dype eller brede bibliotekarer.

De brede definerer seg ut fra biblioteket som institusjon - og har en tendens til å ta folkebiblioteket som modell. De dype setter kunnskapsorganiseringen i sentrum - og sprenger bibliotekets rammer. I framtidas samfunn blir koding for gjenfinning et allment behov i alle typer kunnskapsproduksjon.

Folkebiblioteket, fagbiblioteket og arbeidslivet forøvrig blir de tre store praksisfeltene. Hver av disse vil stille særegne krav til utøverne - i tillegg til hovedkravene. Hva dette vil innebære, er en annen historie.