SK 45: Kunnskapspolitikk som strategi

Laaang - og noe teoretisk - artikkel ... :=)

I forhold til den nye regjeringen blir den strategiske profileringen er viktig. Gjennom kampanjen Fokus 2005 har SFP (og NBF) ønsket å marker folkebibliotekene som en sterk kunnskapspolitisk aktør.

Folkebibliotekene er selvsagt kulturelle institusjoner også. Men den kulturelle siden av bibliotekene har vært høyt profilert i flere tiår. Kunnskapsperspektivet legger større vekt på folkebibliotekenes bidrag til læring, innsikt, kompetanse, innovasjon og produksjon.

Kall det gjerne folkeopplysning. Opplysningstidas hovedbudskap var ikke at folket skulle lese flere romaner, men at de skulle bruke sin forstand. Bevegelsen var praktisk, utadrettet og antiautoritær. Opplysning dreide seg om å tenke, handle og delta i samfunnet med egen kraft og myndighet.

Kunnskapsprofil

I kunnskapspolitisk sammenheng kan vi beskrive profilen slik:

1. Vi legger vekt på bibliotekene som kunnskapsinstitusjoner.
2. Vi ser folkebibliotek og fagbibliotek som ledd i et felles bibliotektilbud.
3. Det er dette fellesskapet som ligger bak slagordet "det sømløse bibliotek"
4. Bibliotekfellesskapet har en viktig nasjonal dimensjon. Det nasjonale nivået kommer særlig til uttrykk gjennom ønsket om
• en nasjonal bibliotekpolitikk med et felles lovverk
• en felles satsing på et Norsk Digitalt Bibliotek.
• et vesentlig statlig bidrag til finansieringen av folkebibliotekene - som i Finland
5. Bibliotekfellesskapet har en viktig regional dimensjon. Det regionale nivået bør komme til uttrykk gjennom
   • en regional bibliotekpolitikk - i fylkene og i de nye regionene
   • et tett samarbeid mellom regionale fag- og folkebibliotek - spesielt om støtte og tilrettelegging for lokale studier og kompetanseutvikling
   • utvikling av samarbeid om støtte til regional innovasjon og næringsutvikling
6. Bibliotekfellesskapet har en viktig kommunal dimensjon. Den bør komme til uttrykk gjennom
• et tett samarbeid mellom (spesielt) mindre kommuner for å sikre at alle får tjenester med faglig tyngde og kvalitet
• en lokal bibliotekpolitikk der folke- og skolebibliotek samordnes som kunnskaps- og læringsarenaer for barn og ungdom
• et vesentlig kommunalt bidrag til finansieringen av folkebibliotekene - som i Finland

Tre kunnskapsområder

Bibliotekenes kunnskapsinnsats gjelder tre hovedområder:

1. Formell utdanning - der studenten eller eleven er knyttet til en institusjon gjennom et fast undervisningsopplegg
2. Uformell utdanning - der den som lærer selv definerer sine mål og sin progresjon (selvstyrt læring)
3. Næringsutvikling - der læringen er rettet mot produksjon av nye (eller forbedrede) varer og tjenester (innovasjon)

Det første feltet er godt utviklet og har høy legitimitet i den statlige kunnskapspolitikken. Her er oppgaven å vise at biblioteket allerede er en viktig medspiller, at vi kan bli ennå viktigere - og at de nye arbeidsoppgavene rettet mot elever og studenter må følges opp med budsjettmidler.

Det er fornuftig å satse på desentralisert utdanning med et stort innslag av selvstendig prosjektarbeid. Det er ufornuftig å tro at dette kan skje gratis.

Norge kan godt bygge ut en helt ny infrastruktur for å støtte studentene. Men jeg tror det blir billigere å investere i den vi allerede har. Veiledningsarbeid tar tid og koster penger. Hvis utdanningspolitikerne mener bibliotekene kan gjøre jobben uten tilskudd, bør vi kanskje markere hvor grensene for innsatsen går.

Det andre feltet er på vei oppover. Folkebibliotekenes rolle som arena for uformell læring er bredt anerkjent. Men bibliotekene kan ta en mer aktiv pådriverrolle - i ord og i handling. Kunnskapsøkonomien gjør den selvstyrte læringen viktigere enn før. Bibliotekene kan gå i front - og forklare hvorfor dette er noe mer enn hobbyvirksomhet og personlig vekst.

Det tredje feltet har etter hvert fått bred politisk støtte. Også SV støtter lokal verdiskaping. Men det som faktisk skjer i byer og bygder varierer mye. Selv om ulike partier og politikere kan bruke de samme ordene - nyskaping, entreprenørskap, verdiskaping - er tankegangen bak ofte svært forskjellige.

Det er på dette området at overgangen fra industrisamfunnets til kunnskapssamfunnets arbeidsdeling presser seg på: fra storindustri til småbedrifter, fra jordbruk til kulturlandskap, fra fiske til hvalsafari. Sjarkefiskeren blir turistguide. Bonden gjenoppstår som landskapsarkitekt.

Bibliotekenes rolle som arena for næringsutvikling er lite framme i den politiske debatten utenfor bibliotekene - og møter betydelig motstand innad i bibliotekmiljøene. Dette skyldes nok særlig at innovasjon og produksjon oppfattes som markedsfenomener - og dermed står i strid med bibliotekenes plass og oppgaver.

Jeg tror kunnskapssamfunnet krever nye kategorier - og en ny forståelse av de gamle. Todelingen stat og marked - med bibliotekene fast forankret i det offentlige - er ufullstendig. Vi bør heller tenke i trekanten sivilsamfunn, stat og marked. La meg gruble litt høyt om dette.

Kunnskapsproduksjon

Kunnskapen har en dobbelt karakter: som nytteverdi og egenverdi. Vi tilegner oss kunnskap for å bruke den i arbeidslivet - og for å øke vår forståelse av verden og oss selv.

Vi kan si det samme om samfunnet - bygda, byen, landet. De sosiale fellesskapene trenger praktisk anvendbar kunnskap for å mestre dagens krav til prduksjon og verdiskaping. Det gode liv er ikke en sammenhengende ferie.

By og bygd trenger også en levende forståelse av hensikter, sammenhenger og verdier. Våre felles kulturer formidles ofte som fortellinger: fortellingen om Utsira, om Tromsø, om Norge.

Det betyr ikke at vi har - eller bør skaffe oss - kulturelle fasiter. Levende kulturer er fylt av indre motsetninger, diskusjoner og nyskaping - uten å falle fra hverandre i kulturelle ghettoer.

I industrisamfunnet ble kulturlivet skilt ut som et særegent område med en egen opphøyd status. Kultur var høykultur - krevende å mestre - og givende for de som kom til toppen. Den skapende kunsten var en motpol til fabrikken og kontoret, til hverdag og forpliktelser.

Kultur var pustehull. Den var et virkefelt for spesielle mennesker og yrker: forfattere, utøvere, skapende mennesker. Arbeid og fritid, børs og katedral var selvsagte motsetninger.

I det gamle bondesamfunnet var både kultur og arbeid en del av hverdagen. Kunsten var håndverk og redskapene var kunstferdige. I dag henger vi utskårne mangletrær på veggen - med dristige sigøynerpiker til venstre og triste elger til høyre.

I kunnskapssamfunnet blir de skarpe skillene visket ut. Mange jobber blir så kreative og så engasjerende at de like gjerne kan fortsette på fritida. Mange fritidsaktiviteter blir så engasjerende og så kreative at de like gjerne kan omdefineres til arbeid. Det noen kaller arbeid vil andre kalle hobby. Og vice versa.

Det samme gjelder skillet mellom produsenter og kunder. Jo tettere leverandørene legger seg opp til kundene, jo dypere blirkundene involvert i produksjonen. I bunn og grunn er det begrepet arbeid som går i oppløsning. Totalt sett må økonomien "gå rundt". Men hvem som skal betale til hvem og hvorfor er ikke lenger selvsagt.

Disse trendene har vært diskutert lenge, både av liberale intellektuelle (Robert Reich: The work of nations, 1991) og av nymarxister (Hardt og Negri: Empire, 2000; Multitude, 2004). Se også: Mark Twains fortelling: Da Tom skulle kalke gjerdet ...

IKT-utviklingen - med bredbånd og trådløse soner, tynne klienter og social computing - bidrar til arbeidets oppløsning. Vi trenger nye økonomiske grunnbegreper.

Kunnskap og bibliotek

Bibliotekene er involvert i alle disse prosessene. Når forståelsen av arbeid, fritid, produksjon og kultur endrer seg, vil også forståelsen av bibliotekets oppgaver endre seg.

Dette slår sterkest ut i folkebibliotekene, der mangfoldet er størst. De er i prinsippet åpne for alle mennesker, i alle mulige livssituasjoner. De tilbyr matnyttig kunnskap, personlig vekst og enkel tidtrøyte i samme lokale.

Fagbibliotekene har klare kollektive oppgaver. Universitetene og høgskolene skal bidra til regional utvikling - det er en del av deres samfunnsoppdrag. Da må det samme gjelde deres bibliotek.

I folkebiblioteksektoren snakkes det mindre om kollektive oppdrag. Men alle som studerer folkebibliotekenes praksis, vil se at institusjonen har store muligheter som sosial aktør.

Bibliotekenes systematiske arbeid med grupper og organisasjoner ("community librarianship") kan gjerne løftes fram og gis større vekt både i bibliotekutdanningene og i bibliotekdebatten.

Når det gjelder forholdet mellom bibliotek og næringsutvikling, kan vi åpne for nye kategorier og produksjonsmodeller. Innovasjon og verdiskaping skjer i alle sosiale sektorer: i det offentlige, i de frivillige organisasjonene og hos markedsaktørene. En håndfull eksempler:

1. Postverket konkurrerer med private postleverandører.
2. Alle de norske bibliotekutdanningene er også leverandører av betalingskurs.
3. Offentlig forvaltning blir mindre regelstyrt (hierarkisk). I stedet får vi belønningssystemer basert på resultater - en slags kvasimarkeder.
4. En stor debatt om BIBSYS seiler opp: skal BIBSYS - i tillegg til sitt felles "grunnassortiment" - også selge spesialsydde tjenester?
5. De store norske bistandsorganisasjonene får vesentlige deler av sitt hjelpe- og solidaritetsarbeid finansiert via statsbudsjettet. Staten realiserer politiske målsettinger gjennom frivillige organisasjoner. Terje Tvedt har skrevet skarpt om dette.
6. OCLC er ikke-kommersiell - men lisensierer bibliotekenes bibel - DDC - mot betaling.

Grensene mellom kommersielle og ikke-kommersielle virksomhet blir gradvis mindre tydelige. Når mange mennesker med høy kompetanse kontinuerlig har adgang til effektive produksjonsverktøy (over WWW), skjer mye produktiv virksomhet utenfor de formelle arbeidssituasjonene.

Det har alltid foregått uformell læring ved siden av den formelle, og uformelt arbeid (f.eks. dugnad) ved siden av det formelle. Det globale nettet bidrar til at de uformelle aktivitetene får langt større betydning for kompetanseutvikling og realproduksjon enn tidligere.

Hva som betales i penger og hva som belønnes på andre måter (ære, tilfredstillelse, synlighet, gode nettverk) kan være nokså tilfeldig. Alle varige virksomheter må på en eller annen måte klare seg økonomisk. Men økonomien trenger ikke være en pengeøkonomi.

Biblioteket som bortekontor

Uformell læring og produksjon kan i og for seg foregå mange steder: på et hotellrom, hjemme i stua, på stranda, i et kafehjørne (Olaf Bull, Jean-Paul Sartre ...). Men biblioteket er - fysisk sett - et godt utgangspunkt for kunnskapsarbeid og tekstproduksjon.

Her finnes både ro og ressurser. Den sosiale arenaen som biblioteket definerer, gir både muligheter for produktivt samarbeid i små grupper - og sosial kontakt sånn litt på kryss og tvers. Bestemor skravler med andre pensjonister. Studenter stimuleres til fornyet innsats av hylende småbarn.

Med litt tilrettelegging av det tverrgående kan biblioteket fungere som en slags inkubator i mindre skala enn forsknings- og næringsparker. De kan fremme kreativitet, lateral tenkning, hybridisering og serendipitet, for å klaske det ene moteordet oppå det andre.

I dette perspektivet er det ikke så stor forskjell på fag- og folkebibliotek som sosiale rom. Folkebibliotekene har imidlertid lavere terskler. Dermed får de mer varierte brukermiljøer - noe som både kan være en svakhet og en styrke.

E-borgerskap

Kunnskapsutvikling har også tilknytning til tankene om e-borgerskap. Men jeg tror det er viktig å holde fast ved kunnskap som en hoveddimensjon - og borgerskap som en annen.

I den meyerske tapning dreide e-borgerskap seg om å legge til rette for et bedre og enklere samspill mellom borger og stat (eller det offentlige i videre forstand). Dette er en helt OK målsetting - som også er positiv for bibliotekene.

For bibliotekene åpner den politiske satsingen på e-borgerskap to viktige muligheter. Den mest nærliggende er e-borgerens mulighet for demokratisk medvirkning - gjennom debatter og høringer i digitale media.

Alle bibliotek kan støtte opp om en ny digital offentlighet, ved å motivere, ved å veilede om beslutningsprosesser og ved å bidra til den smule tekniske kompetanse som er nødvendig for å delta.

Den andre muligheten er knyttet til e-borgeren som informasjons- og kunnskapssøker. Dette er et mer avgrenset perspektiv. For å forstå kunnskapsutviklingen, må vi først og fremst se på de ytre drivkreftene: dvs. de nye teknologiene og deres betydning for kunnskapsøkonomien.

Godt tilrettelagte dialoger mellom borger og stat er nyttige i denne sammenhengen. Men de er ikke avgjørende for økonomisk vekst og produktivitet.

Snakker vi allment og abstrakt, henger alt sammen med alt. Men jeg foretrekker å si: E-borgerskap dreier seg primært om makt og styring - og bare sekundært om produksjon. Kunnskapspolitikk dreier seg primært om produksjon - og bare indirekte om maktforholdene.