SK 44: Bibliotek på banen

På kontaktmøtet for tillitsvalgte på Vettre holdt Eirik Newth et spennende innlegg om NBFs fremtidige publiseringspolitikk. Det kan du lese på NBFs nye wiki. Her vil jeg spinne videre på noen av Eiriks ideer.

Et vendepunkt: 2005

Året 2005, aner jeg, blir et slags vendepunkt. Det er en ny tone i den internasjonale bibliotekdebatten. Nå får nerdene gjennomslag. Google Print var en brannfakkel - men en mengde initiativer er på gang. En strøm av nye sosiale dataverktøy sprer seg blant millioner av helt vanlige nettbrukere.

Forventningene stiger. Du kan høre det sitrer hos sentrale skribenter i USA og Storbritannia - folk som Sheila Webber og Lorcan Dempsey, Michael Stephens og Laura Crosset. Organisasjonene begynner å bevege seg. Den amerikanske foreningen for universitets- og høgskolebibliotek - Association of College and Research Libraries - har nettopp startet å blogge. Sirkuset kommer til byen.

Her hjemme har NBF tatt på seg turstøvlene. Blogg og bibliotek var et foregangstiltak. Den nye NBF-veven og de første forsøkene med wikisider peker framover. Vi prøver ut nye former for offentlig samtale og debatt i vårt eget miljø. Dermed vinner vi erfaringer som kan anvendes ut i samfunnet.

Eirik Newth foreslår å utvide debattmulighetene. Teknikken er lett tilgjengelig.

Utgangspunktet er slett ikke dårlig. Engasjerte bibliotekfolk deltar i mange sammenhenger. De opptrer på nasjonale og internasjonale konferanser. Vi har tre sentrale bibliotektidsskrifter. Dyktige studenter skriver spennende oppgaver. Aktiviteten på biblioteknorge viser at ytringsviljen er til stede.

Det sies mye viktig om bibliotek - men kildene er spredt. Det tar for lang tid å finne stoffet. Dermed blir samspillet mellom debattantene for svakt.

Jeg tror, med Eirik, at NBFs nye nettsted kan samle de spredte energiene. Vi trenger en faglig møteplass på nettet. Vi kan få sterkere, lengre, mer gjennomtenkte debatter enn i dag - fordi gløden hos en person tenner gløden hos en annen.

Når vi blir tydeligere innad, kan vi bli mer profilerte utad. Da blir det også lettere å få politikerne i tale, fordi vi har noe nytt - og faktisk spennende - å si om de offentlige samtalene.

Ytringsfrihet og demokrati er en av NBFs flaggsaker. Både prinsipprogrammet og virkeplanen for denne perioden (2004-06) åpner med dette punktet. Det moderne demokratiet forutsetter at viktige saker blir drøftet i full åpenhet, mellom engasjerte borgere, i det offentlige rommet.

Men hvordan kom vi hit? La oss gå baklengs.

Den tredje offentligheten: 2000 e.Kr.

I disse årene skifter offentligheten karakter. I det digitale mediet blir nye kanaler og nye samtalerom blir tilgjengelige. Ytringer, nyheter og debatter dukker opp på rare og uvante steder.

Kontakten mellom borgerne og staten blir også digitalisert. Tjenestene blir mer personlige: etter informasjonsportalen Norge.no (som holder et høyt nivå) kommer MinSide - en felles inngang til elektroniske tjenester, en mulighet for enkel dialog med det offentlige og en oversikt over informasjon som er registrert om den enkelte.

De fleste har vent seg til postlistene. De er nyttige til å spre informasjon, og til å gi raske reaksjoner. Men de gir fort for mye informasjon - egner seg dårlig for mer prinsippielle offentlige debatter. Den digitale offentligheten utspiller seg ikke bare på nettet. Folk vil fortsette å se på TV, høre på P3 og lese Bergens Tidende. Vi vil fortsattt krangle muntlig og skriftlig, på gata og på kammerset.

Offentligheten blir digital når de vesentlige diskusjonene blir nettbaserte, når de viktige dokumentene lettest kan oppsøkes på nettet, og når bruk av nettets kanaler blir avgjørende for å bli hørt.

For oss har den digitale offentligheten to konsekvenser. For det første kan bibliotekene bygges ut som arenaer for nye ytringsformer. Vi kan rett og slett ha digital ytringsfrihet som prosjekt. Det er flunkende nytt og helt tradisjonelt samtidig. Demokrati dreier seg fortsatt om lesing og skriving og debatt: gamle oppgaver i nye kanaler.

For det andre kan bibliotek-Norge fornye sin egen interne ytringsfrihet. Her løper tre debatter ved siden av hverandre: den tekniske, den fagstrategiske og den politiske. Men skillet mellom de tre er heller ikke så tydelig lenger. Så lenge samtalens teknologier forandrer seg, vil valget av kanaler samtidig bli et politisk valg.

De som tar blogger og wikier inn i sin hverdag, opplever og skaper en annen forståelse av hva som er i ferd med å skje. De ulike kanalene når ulike grupper og utvikler ulike debattkulturer. I bibliotek-Norge var en håndfull bloggere først ute. Nå har spesialgruppen SIKT samlet det nye miljøet - og tråkker fortsatt opp nye løyper, som podkasting.

Det jeg synes er oppmuntrende, er at hele NBF - pluss gode, gamle NOLUG (Norsk online user group) - nå tar de nye nettverkstjenestene i aktiv bruk. Vi lærer ved å bruke. Vi lærer mer ved å møte motstand. Når teknikken spenner bein på oss, er vi nødt til å ta den på alvor.

Jeg kan ikke si at bibliotek-Norge raser framover, som en gjeng maratonløpere når startskuddet går. Men vi er i siget.

Den andre offentligheten: 1800 e.Kr.

I den borgerlige offentligheten - den vi kjenner best - står skriften i sentrum. De store debattene foregår i massemedia. Møtene bygger på saksdokumenter. Valg av representanter foregår ved skriftlige voteringer.

Den moderne borgerlige offentlighet oppsto i årtiene rundt år 1800. Den forutsetter et samfunn med tilgang på selvstendige aviser og tidsskrifter og med et voksende sjikt av lesende og skrivende borgere.

Lenge var tidsskriftene viktigere for meningsdannelsen enn avisene. Avisene var billigere, nådde større grupper og ble utsatt for hardere sensur. Tidsskriftene var rettet mot en kultivert leserkrets, som kunne diskutere brennbare spørsmål i prinsippielle former. Derfor fikk de mer armslag enn "oppviglerske" medier som aviser, flygeblad og pamfletter.

Senere overtok avisene rollen som samtalearena. I industrilandene, med allmenn stemmerett og jevnt stigende levestandard, ble avisene den viktigste kanalen for politisk debatt, både nasjonalt og lokalt. Etter 1970 har radio og fjernsyn presset seg inn.

De nasjonale etermediene har større gjennomslagskraft enn avisene - men muligheten for å delta i debattene er langt mindre. Det er teknologien som setter grenser. De fleste skrivende mennesker kan produsere et brukbart avisinnlegg. De færreste kan lage et radio- eller TV-innslag som holder en minimumsstandard.

Vi har opplevd mange forsøk med nærradio og nær-TV. De har absolutt hatt sin misjon. Men de har ikke klart å utvikle lokale offentligheter på linje med lokalavisene. De riksdekkende kanalene er for sterke.

Den første offentligheten: 450 f.Kr.

Når det gjelder demokrati, kan vi med rette snakke om de gamle grekere. Deres offentlighet var muntlig. I Athen ble de store politiske beslutningene tatt i folkeforsamlingen (ekklesia), der opptil fem tusen mennesker kunne delta samtidig.

Fattigdom var ingen hindring. De som møtte opp, fikk en drakme om dagen - det svarte til lønnen for en dagarbeider. Men grunnen til at Athen hadde råd til å betale, var deres høyst udemokratiske makt over andre greske byer. Pengene kom fra tributten de måtte betale ....

Det gamle greske demokratiet foregikk der og da. Du måtte selv være til stede for å delta. I Norge har vi bevart nærvær og muntlighet i stortingssalen, i styrer og bedriftsforsamlinger, på årsmøter og i de fleste besluttende organer. Men fysisk deltakelse gjelder bare siste fase i prosessene.

Det var Athen på 400-tallet (f. Kr.) som utviklet demokratiet som et praktisk styresett. Den store kreative perioden var årene etter at perserne var slått tilbake ved Maraton og Salamis (479) - og før den ødeleggende krigen mellom Athen og Sparta (431-404).

Åpenbart var det bare noen få av de fem tusen som kunne rekke å få ordet i løpet av en dag. Samtalene mellom folk flest måtte foregå andre steder, som på markedsplassen (agora). Det var her Sokrates vandret rundt - og lokket folk inn i dype diskusjoner om politiske og etiske prinsipper.

Filosofen begynner så uskyldig, med enkle, dagligdagse eksempler: bonden på marka og gjeteren på fjellet, pottemakeren ved hjulet og skipperen som styrer skuta. Men gradvis vikler han sin enfoldige partner inn i et klungerkratt av motsigelser og umulige valg.

Hvem skal styre statens skute? Hvilke ferdigheter kreves? Sokrates spør - og avgrunner åpner seg. Tilskuerne ler.

Kvinnene holdt seg hjemme. En gresk husfrue gikk minst mulig ut. Hennes domene var hus og barn, mat og tøyer. Det greske demokratiet var ennå mer kvinneundertrykkende enn det romerske rikmannsveldet.

Slavene sto litt friere - i hvert fall de som holdt til i byene. De kunne selvsagt ikke delta i forsamlingene. Men mange arbeidet side om side med frie borgere i verksteder og butikker - og hadde også meninger om styre og stell.

I Athen var det nærmest en synd å ikke engasjere seg i politikk. De som holdt seg unna de offentlige samtalene, og bare bekymret seg om sitt eget private liv, ble kalt selvopptatte. På gresk heter "selv" idios. Upolitiske mannfolk var altså de opprinnelige idioter. Jeg sier ikke mer.

Ressurser

1. SK18: Agenda, forum og debatt: offentlighetens vilkår i en digital verden
2. SK 42: Det sosiale nettet
3. Why an ACRLog