SK 46: Apres nous - la jeunesse

Bekymret for forlagene

EU-kommisjonen er bekymret for forlagsbransjen. De nevner avisene som et eksempel: det er folk på over 45 som er de ivrigste leserne - mens ungdommen foretrekker andre media.

Digital technologies are fast changing the ways in which content is created, combined, distributed and consumed. Kilde

Hvis EU har rett, er også bibliotekenes omverden i rask forandring. Mange bibliotekskribenter mener det samme. Peter Brantley har en sentral stilling ved California Digital Library. Kataloger er døde hvaler, sier han i bloggen sin.

Gode sorterings- og rangeringsrutiner blir helt sentrale i framtidas digitale bibliotek. Brukerne trenger relevant informasjon. Vi vil ha skreddersøm - ikke lange lister basert på ytre kriterier som utgivelsesår, forfatter eller tittel. - But catalogs are dead. Like a whale on the beach.

Brantley uttrykker seg skarpt og har fått noen solide pepperdoser tilbake fra andre bibliotekarer. Men jeg tror han sier - ja, roper - noe vesentlig.

Alle ser at verden forandrer seg. Alle er kjent med epost og mobiltelefoner. Mange bruker Google og Amazon. Noe har begynt med blogger og Wikipedia. Men bare de færreste bibliotek har tatt inn over seg hvor dype forandringer som er på gang.

In a global socio-economic sense, libraries are willingly acting for now as developing peripheral countries, selling raw or barely finished resources (books) to core economic actors (Yahoo, Google) at very cheap prices - essentially, to obtain some type of access to the converted, or industrialized content. Sell the cotton, get back the garment. Kilde

Å leve med dype forandring

Moderne mennesker er vant til å leve med stadig forandring. Men Norge har vært heldig. Etter 1945 har vi sluppet krig, revolusjoner og massive økonomiske kriser.

Vi vet å tackle jevn forandring. Men vi mangler trening i forhold til radikale endringer. De kommer for sjelden til å bli rutine.

Jeg er født i 1942. Jeg vokste opp i de stabile 50-åra. Da vi var skoleelever og unge studenter, var det kampen mot atomkrig, for kolonienes frigjøring og utforskingen av en nyoppdaget marxisme som sto på den politiske dagsorden.

Sett fra dagens ståsted var studenteksplosjonen på sekstitallet det første store skrittet i retning av kunnskapssamfunnet.

Generasjonen før oss var traust og ansvarlig, med også teknisk bevisst. De nye studentkullene var det ikke. I mitt politiske miljø på venstresida var maskiner, industrireising og oppfinnelser et ikke-tema. Verden var politisk og sosial - ikke fysisk og materiell.

Selv har jeg alltid vært fascinert av teknologi. Men det var en særinteresse. I 1956 kom Sputnik - og jeg skrev særoppgave om romfart i gymnaset. Data var like fascinerende da som nå. I dag ville jeg kanskje blitt kalt en nerd.

Vi programmerte i FORTRAN: leverte inn tjukke bunker av hullkort til kjøring om kvelden - og rettet opp alle feilene neste dag. Det kunne ta en uke med feilretting hver morgen før vi fikk ut noen brukbare resultater.

Mine venner snakket gjerne om produksjonskreftene. Men produksjonslivet var uinteressant. Produksjon var noe arbeidsfolk drev med. Sveisearbeidere og bønder, fiskere og lastebilsjåfører. Vi studenter studerte - og det var noe ganske annet.

Sekstiåra var en sammenhengende oppbruddstid. Den ene bølgen etter den andre skyllet inn over det trygge, kjedelige, stabile regimet fra femtitallet. Vi vil noe større, dristigere, mere levende, selv om innholdet i framtidsvisjonen var høyst uklar.

Bort herfra - det er vårt mål!

Oppbrudd 2005

I dag, rundt førti år seinere, kjenner jeg igjen denne uroen: en sitrende følelse av oppbrudd.
Den er uklar, ubestemt og frigjørende. Baudelaire ville sagt: un frisson nouveau.

Russland og Kina har blitt markedsøkonomier. Velferdsstaten er gjennomført. Romania har gått inn i EU. Det tjuende århundre er definitivt forbi.

Nittiåra var en pustepause. Nå har vi fordøyd Thatcher, Tysklands samling og WWW. De politisk bevisste begynner å se framover. Det lager bølger.

I det siste har jeg fulgt de løpende debattene på Oslo Byforum og Elektronisk Forpost Norge. De mener mye om mangt, og jeg er bare enig i halvparten. Men stemmene er friske og freidige, lystige og frekke. Det er levende mennesker som snakker - ikke apparater og byråkrater.

Fra et helt annet hjørne av verden sier The cluetrain manifest det sammen: markeder er samtaler. Markeder består av mennesker, ikke av demografiske grupper. Samtaler mellom mennesker har en personlig kvalitet.

Manifestet aksepterer markedet, men krever en kapitalisme med en menneskelig stemme.

Når nytt og gammelt møtes, er det ikke slik at de nye ideene feier de gamle til side. Når nye ungdommer banker på døra, vil de fleste mennesker og organisasjoner prøve å holde fast ved det de lærte i sin ungdom.

Det de engang tok til seg med begjær, har blitt deres natur. De vil ikke tilbake i støpeskjeen for å smeltes om.

Vi som protesterte på sekstitallet, møtte menn og kvinner (noen få) som var formet av krigen og "de harde" trettiåra. De hadde andre erfaringer og ønsker enn vi hadde. Det de opplevde som trygt, opplevde vi som innestengt.

I vårt tiår (2000-2010) møter forsøkene på å tenke nytt en tilsvarende motstand. Erfaringene fra etterkrigstida har stivnet til trossetninger. Det gjelder både til høyre og til venstre. Mr. Tambourine Man fortsetter å krysse grenser. Men sekstiåtterne flest har slått seg til ro på sofaen de kom fra.

De venter helst på desserten. Serveres helst i et varmere land. Etter den slitsomme hovedrett kommer den søte karamellpudding. Men når vårsol i bakkane blenke, dreg vi att til vår heimlege strand.

Teknologisk nyskaping

Når jeg holder 2005 opp mot 1965, er det teknologien som skiller. Dagens oppbrudd er først og fremst drevet fram av raske teknologiske endringer. Det betyr - i min tolkning - at vi bare kan forstå utviklingen rundt oss ved hjelp av gode modeller for teknologisk innovasjon.

Sekstiåtternes politiske modeller er utilstrekkelige. Det samme gjelder liberalistenes økonomitenkning. Der 68-erne er for politiske, er markedsfolkene for økonomiske.

Begge undervurderer forandringskraften i det nye. IKT er en radikal, en samfunnsrystende teknologi. Den endrer dype strukturer. Den fordrer nye begreper.

I slagords form vil jeg si:

Dagens endringer skjer på et dypere plan enn det politiske og det økonomiske. IKT forandrer de grunnleggende teknologiske forutsetninger for politisk og økonomisk virksomhet. Siden IKT også er en kommunikasjonsteknologi, griper den direkte inn i det sosiale samspillet som alt fellesskap bygger på.

Samfunnsengasjerte mennesker er vant med å forstå politiske og økonomiske aktører. Men kunnskapsrevolusjonen dreier seg om strukturer. Beslutningstakere, ledere og organisasjoner plasker rundt som småbåter på et opprørt hav og later som de forstår seg på været.

Det er derfor bevegelsen rundt oss er så vanskelig å forstå. For å finne en brukbar historisk parallell, må vi gå tilbake til den industrielle revolusjon, som snudde hele Europa - og senere verden - på hodet. Den industrielle revolusjon fortsetter ennå med full kraft, i Kina og India og Øst-Europa.

Men industriens betydning for Norge er ikke lenger enn del av våre erfaringer. Vi har ikke - på kroppen - opplevd situasjoner der språket ikke strekker til.

De fleste bedømmer de nye fenomenene med brillene fra i går. Begrepene og modellene stammer fra vår egen ungdom, en gang mellom 1950 og 1990. Da var de nye og spennende - og vi strevde så hardt for å lære dem.

Er de allerede foreldet, passé og utgått på dato? Må vi virkelig sette oss på skolebenken igjen?

Jeg mener mitt. Hva mener du?