Termer og trender i året som gikk

Det er lett å følge med.

Hver vinter ber American Library Association en gruppe fagfolk med innsikt i ny teknologi om å vurdere hvilke utviklingstrender som er viktige for bibliotekene. På møtet i Boston for et år siden - 16. januar 2005 - løftet de fram disse ni faktorene:

1. Lagringskapasitet (Storage)
2. Blogger, bibliotek og barfotjournalistikk (Blogs, Libraries and Citizen Journalists)
3. E-bøker (E-Books)
4. OPACer, FRBR og design av grensesnitt (OPACs, FRBR, and interface design)
5. Trådløse soner (WiFi)
6. Bredbånd og nettbasert telefoni (Broadband and VoIP)
   
7. Google Print, Google Scholar og metasøk (Google Print, Scholar, and MetaSearching)
8. Folksonomier/Sosial tagging (Folksonomies)
9. Tekniske systemer for forvaltning av copyright (Digital Rights Management)
   

Ekspertene som ble samlet for å swnakke om de sentrale teknologispørsmålene i dagens bibliotek var: Karen G. Schneider, Andrew K. Pace, Joan Frye Williams, Clifford Lynch, Walt Crawford, Tom Wilson, and Marshall Breeding.

I norsk sammenheng er vel Tom Wilson, ved bibliotekutdanningen i Sheffield, nå professor emeritus (2000-), den mest kjente. Han har hatt nær kontakt med bibliotekutdanningen i Oslo i mange år og er fortsatt i full sving som forsker, konsulent og redaktør av tidsskriftet Information journal.

Jeg har også stor sans for Clifford Lynch, som har vært direktør for den amerikanske paraplyorganisasjon Center for Networked Information (CNI) siden 1997.

CNI, jointly sponsored by the Association of Research Libraries and EDUCAUSE, includes about 200 member organizations concerned with the use of information technology and networked information to enhance scholarship and intellectual productivity.

I motsetning til den skeptiske avstanden som preger ALA-president Gorman, har Lynch arbeidet systematisk for å realisere en digital bibliotekutvikling i USA. CNIs program er rettet mot:

• å dele kunnskap om arkitektur og standarder for nettbasert informasjon / share knowledge about architectures and standards for networked information
• å forbedre vitenskapelig kommunikasjon / improve scholarly communication
• å studere de økonomiske sidene ved nettbasert informasjon / study the economics of networked information
• å fremme internettets teknologi og infrastruktur / advance Internet technology and infrastructure
• å styrke undervisning og læring / enhance teaching and learning
• å forstå de organisatoriske og faglige konsekvensene av nettbaserte praksismiljøer/ understand the institutional and professional implications of the networked environment
• å styrke tilbudet av offentlig informasjon på nettet / expand government information on the Internet

Karen Schneider kaller seg teknobibliotekar, skribent, provokatør og frilans kommentator. En amerikansk versjon av Thomas Brevik, altså: Techno-Librarian. Writer. Gadfly. Commentator-at-Large.

Hun skriver bloggen Free range librarian - og ble betatt av filmen om Narnia. Selv om C.S. Lewis var en ganske så konservativ kristen, hadde han en mektig fabulerende evne.

Jeg ble fanget inn av Narnia-bøkene for mange år siden - og likte filmen. Lewis var forøvrig en nær venn av Tolkien - begge var med i gruppen the Inklings i trettiårene. Tradisjonell britisk kultur har en liflig understrøm av fantasi og naturmystikk - det hedenske har gått under jorda, men pipler fram når du borer dypt.

The Inklings - skriver David Bratman - were a gathering of friends -- all of them British, male, and Christian, most of them teachers at or otherwise affiliated with Oxford University, many of them creative writers and lovers of imaginative literature -- who met usually on Thursday evenings in C.S. Lewis's and J.R.R. Tolkien's college rooms in Oxford during the 1930s and 1940s for readings and criticism of their own work, and for general conversation.

Den uforlignelige Philip Pullmann trekker ikke bare på Miltons Paradise Lost. Shakespeare og Blake, Keats og Wordsworth, Tennyson og Forster formidler også den lekende kosmiske friheten som britene kaller whimsy. Den lever ennå i Peer Gynt, før Ibsen ble problemdikter. Narnia-parentes slutt ...

De andre er nye for meg, men kan lett googles.

Andrew K. Page er teknologisjef for biblioteket ved North Carolina State University - som har et solid digitalt utviklingsmiljø. Joan Frye Williams er en anerkjent konsulent og kursholder - mest kjent som en skarpskodd iakttager av bibliotekenes kulturelle antropologi. Hun har ikke overdreven respekt for bransjens kollektive visdom - det jeg kaller tanteloven.

Joan is best known as an acute--and sometimes irreverent--observer of trends in what she calls "the cultural anthropology of libraries." She is a nationally recognized library futurist and designer of innovative library services.

Walt Crawford har skrevet enmannsbladet Cites & Insights - en bibliotekblekke som kommer ut hver måned - siden 2001 og startet å blogge våren 2005. Januarnummeret 2006 (PDF) er allerede publisert.

Marshall Breeding er Direktør for nyskapende teknologi og forskning ved Jean and Alexander Heard Library ved Vanderbilt University. Så da vet jeg hva han driver med.

Ressurser

• Trender på topp

Wifi: Heller trådløs enn rådløs

Gratis adgang

Ved utgangen av 2005 ga 52 av landets 433 folkebibliotek sine brukere tilbud om gratis trådløst nettverk. Det representerer en spennende utvikling; tilgang uten bøker. Bring din egen bærbare maskin.

Den fullstendige listen finnes på Eirik Newths eminente forfatterblogg: nå har han også blitt datajeger. Som statistiker skal jeg bidra med å tilrettelegge byttet. Det er ikke bare de store byene som oppretter trådløse soner - også en del mindre bibliotek tilbyr denne tjenesten.

1. under 1.500 innbyggere - fire bibliotek
2. mellom 1.500 og fem tusen - sju
3. mellom fem og ti tusen - elleve
4. mellom ti og tjuefem tusen - tolv
5. mellom tjuefem og hundre tusen - femten
6. mellom hundre og tre hundre tusen - to
7. over tre hundre tusen (Oslo) - ett

Fullstendig liste ordnet etter størrelse.

Det regionale Norge

Fordelingen på (nye) geografiske regioner er heller ikke dårlig: 13 Wifi-bibliotek i Nord-Norge, 4 i Trøndelag med Nord-Møre, 5 på Vestlandet, 5 på Sørlandet, 12 i Vestviken (= Telemark,
Vestfold og Buskerud), 6 i Innlandet (Hedmark og Oppland) og 7 i Østviken (Akershus, Østfold og Oslo).

Siden Oslo bare har ett stort bibliotek, er tallet sju litt misvisende. Deichmanskebibliotek har fjorten filialer - og tretten av disse har wifi. Et bedre tall for Østviken blir altså: 7 + 13 = 20.

Etter hvert vil flere bibliotek få wifi rundt omkring på sine filialer - Sør-Varanger har allerede trådløs dekning både på hovedbølet i Kirkenes og på koselige Svanvik filial i Pasvikdalen - fire mil sør for Kirkenes. Men straks vi begynner å telle filialer, blir det vanskeligere å holde oversikten.

Fram mot 2010

Om noen få år vil trådløse soner være en selvfølge ved alle bibliotek, læresteder, hoteller og konferansesentre. Vi er godt på vei. Urbane kafeer, kjøpesentre og hele bykjerner vil også bli koplet opp: Amsterdam og Singapore har store planer.

Samtidig som PC-ene blir mobile, får mobiltelefonene tilgang til WWW. På sikt vil telefon- og datanettverkene fusjonere. Trendforskerne spår at telefoni blir gratis - det er (deler av) innholdet som vi må betale for.

Men svært mye innhold blir også gratis. Reklamesnutter og offentlige budsjetter vil, som i dag, sørge for at mesteparten av den dagligdagse informasjonsstrømmen blir gratis for sluttbruker. Informasjon er reklame, markedsføring, profilering og påvirkning - som vi ikke trenger å betale for. Pengene hentes inn helt andre steder i markedet.

Wifi er rimelig, framtidsrettet - og lærerikt for de som er tidlig ute. Et utmerket valg for fattige bibliotek som vil profilere seg lokalt.

SK 52: Bøkenes hode og hale

Bokmarkedet er todelt. På den ene siden finner vi et lite antall bøker som selger usedvanlig godt. Norske bestselgere går unna i titusener - og undertiden hundretusener - av eksemplarer. Internasjonale bestselgere kan komme opp i mange millioner. Dette er Bokdyrets mektige hode.

På den andre siden har vi tusener på tusener av titler som ikke treffer publikums lunefulle hjerte. Mange er kalt, men få er utvalgt. De fleste forfattere vet imidlertid på forhånd at deres sjanser er minimale. Det hjelper ikke å stable finslipte diktsamlinger, dyptborende essays og krasse skuespill rett foran kassene. Mangelen på interesse kan ikke erstattes av høylydt markedsføring - i det senborgerlige samfunnet er det fortellinger som slår an.

Det samme gjelder fagbøkene. Jo større forkunnskaper og jo mer egeninnsats en bok krever av leseren, jo mindre mulighet har den på markedet. Dramatiske historier om kjente personer har en sjanse. Men det er mange om beinet og intens konkurranse om oppmerksomheten. De aller fleste bøker selger bare sånn måtelig - og havner på Mammutsalg et par år seinere. Det lønner seg ikke å lagre dem.

Dette er Dyrets lange hale: alle de titusener av titler som er kastet ut av bokhandlernes hyller, men som andektig blir oppbevart av bibliotek og antikvariater. De kan jo komme til nytte. Og selv om alle andre eksemplarer skulle forsvinne, skal fjellhulene i Rana bevare en kopi av teksten - for våre etterkommere og framtidas historikere.

Når vi snakker om bøker og bokpolitikk, bør vi skille klart mellom Hode og Hale, de Brede og de Smale. Hodet klarer seg selv. Forlagene profiterer, forfatterne feteres og bibliotekene strever med etterspørselen: de har aldri nok eksemplarer av de mest populære bøkene.

Når det gjelder Hodet, vil bibliotekenes alltid bli utkonkurrert av bokhandler, kiosker og bokklubber. Bibliotekenes styrke ligger i den lange og smidige Halen.

Verdensveven betyr at informasjon om alle typer bøker - ikke bare bestselgere - blir langt lettere tilgjengelig enn tidligere. En skikkelig bokelsker har kjennskap til - selv om hun neppe har lest - mange tusen bøker. Men tallet ligger sikkert godt under hundre tusen titler. Halen er langt, langt større enn dette: det skal være utgitt omtrent femti millioner titler siden Gutenberg.

Verdensveven synliggjør Halen. Databasen til Amazon omfatter mer enn en million titler. Faste Amazonkunder vil stadig få tips om bøker som ligner på bøker de tidligere har kjøpt - og på bøker som andre med likeartede interesser har kjøpt.

Jeg sjekket for fem minutter siden og fikk forslag som Web Word Wizardry; Inside the Neolithic Mind og From the Gracchi to Nero: History of Rome from 133 B.C.to A.D.68. Fristende, fristende - de kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv ...

Sjette november hadde ti tusen bokelskere registrert 700 tusen bøker på nettstedet LibraryThing - og jeg kan søke etter personlige boksamlinger som likner på min egen. LibraryThing ble startet i august og er fortsatt i beta (dvs. prøveversjon). De tidlige brukerne leser nerdete bøker - se forfatterlisten . Her blir både hode og hale synlig samtidig.

For å vurdere og planlegge bibliotektjenester trenger vi data både om Hodet og om Halen. Halen vet vi foreløpig svært lite om. Men etter hvert som de statistiske rapportene fra de ulike biblioteksystemene blir lettere tilgjengelig, vil vi sikkert få bedre oversikt.

Når det gjelder Hodet, er situasjonen bedre. Gjennom tjenesten Kikkhullet publiserer Bibliofil en del data om de mest utlånte bøkene fra norske folkebibliotek. Dekningen er ikke fullstendig: Bibliofils data omfatter omtrent 60 prosent av utlånet og de større bibliotekene er bedre representert. Men de resterende 40 prosent er neppe vesentlig annerledes.

Nedenfor har jeg satt opp Bibliofils utlånstall for de førti mest utlånte forfatterne (med avrundede utlånstall) i 2004. "Voksne" forfattere i kursiv:

1. Jensen, Jørn 64.000
2. Rowling, Joanne Kathleen 36.000
3. Bergström, Gunilla 34.000
   
4. Lindell, Unni 20.000
5. Fossum, Karin 20.000
   
   
6. Bringsværd, Tor Åge 18.000
7. Nesbø, Jo 18.000
8. Nordqvist, Sven 17.000
9. Nöstlinger, Christine 17.000
10. Elstad, Anne Karin 14.000
    
    
11. Mankell, Henning 14.000
12. Christensen, Lars Saabye 12.000
13. Dahl, Roald 12.000
14. Ewo, Jon 11.000
15. Seierstad, Åsne 10.000
    
    
16. Handford, Martin 10.000
17. Holt, Anne 8.800
18. Eliassen, Ruben 8.000
19. Wolde, Gunilla 7.300
20. Jensen, Marit 7.300 (skole)
    
    
21. Petterson, Per 6.000
22. Staalesen, Gunnar 6.000
23. Marklund, Liza 5.300
24. Gulbrandsen, Jan Erik 5.100 (skole)
    
25. Nilsen, Tove 4.300
    
    
26. Ekeland, Per Roar 3.900
27. Brekke, Toril 3.800
28. Mørck, Sidsel 3.700
29. Kirkegaard, Ole Lund 3.600
30. Egner, Thorbjørn 3.300
    
    
31. Brown, Dan 2.900
32. Wassmo, Herbjørg 2.800
33. Jacobsen, Roy 2.200
34. Wiik, Pål 2.200 (skole)
    
35. Behn, Ari 2.100
    
    
36. Tellus 10 2.100 (skole)
    
37. Tolkien, John Ronald Reuel 2.000
38. Scheen, Kjersti 2.000
39. Dahl, Niels Fredrik 1.800
40. Gaarder, Jostein 1.800

De publiserte dataene gjelder enkelttitler i perioder på 6 måneder. Jeg har slått sammen tallene for første og annet halvår i 2004 og regnet om til forfattere. Denne framgangsmåten har visse feilkilder, men hovedtendensene er holdbare.

Listen omfatter tjue forfattere som her har skrevet for voksne, seksten forfattere av barne- og ungdomsbøker - og fire lærebøker.

Vi ser at bøker for barn og ungdom ligger spesielt høyt. Det samlede utlånet av barne- og ungdomsbøker på denne listen er 249 tusen - eller 16 tusen pr. forfatter. De tjue voksenbøkene ble lånt ut i 160 tusen eksemplarer - eller 8 tusen pr. forfatter. Det skyldes først og fremst at mange barnebøker er små og utgis i serier. En gjennomsnittlig kriminalroman inneholder langt flere ord enn tjue bind Albert Åberg.

Mer fininnstilte analyser forutsetter at vi skiller voksen- og barnebøker fra hverandre. Tilsvarende data finnes også for Sverige - og de viser en ennå sterkere dominans av barnebøker. Det kommer jeg tilbake til - når jeg har fått julen litt mer på avstand.

SK 51:Hva skal biblioteket hete?

Tre nye navn

Kunnskapsspråket er på rask vei inn i politikken. Det betyr både at gamle institusjoner får nye navn, at de endrer karakter, og at helt nye institusjoner oppstår.

Tre eksempler: kunnskapssenter, læringssenter, vitensenter.

På Søndre Nordstrand - som er kjent for en uvanlig flerkulturell befolkning - bygger Oslo kommune "et nytt og framtidsrettet kunnskapssenter". Utdanningsetaten søker en uredd og handlingsorientert grunder. Den modige kandidat vil få jobben som rektor for Søndre Nordstrand videregående skole.

Men kanskje det bør hete administrerende di-rektor. Ett av programområdene er International Baccalaureate.

Prisen for Årets bibliotek gikk til Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo. Gratulerer! Senterets pris er vel fortjent. Et bevisst arbeid gjennom mer enn ti år - med en engasjert stab og med Hans Martin Fagerli som hovedstrateg - ligger bak.

Også språket har vært brukt bevisst. Biblioteket posisjonerer seg i forhold til undervisningsproduksjonen. Den nye "avdelingen" ved HiO viderfører bibliotekets oppgaver, men i en pedagogisk sammenheng. Læringssenteret er et fysisk sted, med tilhørende stab og organisasjon, som er tilrettelagt for selvstyrt læring.

Nordnorsk vitensenter ble stiftet i 2002.

Nordnorsk vitensenter skal inspirere til undring over og kunnskap om sammenhenger i naturens prosesser og over det enkle og komplekse i teknologien. Vitensenteret skal skape forståelse for at matematikk, naturvitenskap og teknologi er grunnpilarer både i næringsutvikling og kulturliv.

Nordnorsk vitensenter skal være et knutepunkt for vitensenteraktiviteten i Nord-Norge.

Flott, fint og utmerket! Her møter både museer og bibliotek sunn og stimulerende konkurranse. Folkebibliotek og skolebibliotek skal jo også "inspirere til undring over og kunnskap om sammenhenger i naturens prosesser". Går jeg ut fra.

Det er jo derfor vi formidler populærvitenskapelig litteratur og svarer på vitenskapelige spørsmål fra barn og unge.

Biblioteket som begrep

Språk er makt, sier Rolv Mikkel Blakar. Diskursen dikterer, sier Foucault. Du må snakke stammens språk for å bli hørt. Erobrer du språket, erobrer du virkeligheten.

Derfor er debatten - og kampen - om biblioteket som begrep viktig. Jeg regner med at det er greit å kalle biblioteket et lærings-, kunnskaps- ellet vitensenter - så lenge forbokstavene holder seg små. Men å døpe om gullungen til Læring, Kunnskap eller Viten er mindre populært. Vi snakker jo om et vaskeekte Bibliotek.

Jeg tror det er lurt å skille mellom Betegnelse og Innhold. Det vi kaller bibliotek er en institusjon som ivaretar et sett med oppgaver knyttet til samfunnets bruk av skriftlige dokumenter.

Vi er midt inne i en overgang fra papirbaserte til digitale dokumenter. Papiret forsvinner ikke, men blir gradvis mindre viktig som medium for tekstproduksjon. Digitaliseringen skjer raskest i yrkeslivet. Det er langt lettere å bevege filer enn papir. Våre skrive- og samarbeidsprosesser blir digitale.

Læringsmiljøene digitaliseres langsommere, men utviklingen er entydig. Digitale medier er mer sosiale og egner seg bedre for våre nye kollektive læringsprosesser.

Når det gjelder fritidslesningen, formidles skjønnlitteraturen fortsatt på papir - i all hovedsak. Lydbøkenes andel er imidlertid økende. Folk ønsker å lese mens de kjører bil. Samtidig blir de litterære fortellingene digitalisert, til film og dataspill.

Når det gjelder fagstoff, er skiftet av medium kommet mye lenger. Nettaviser, faglige nettsteder og blogger blir en del av folks hverdag.

Bibliotekets tradisjon siden Gutenberg er knyttet til papir. Det samme gjelder bibliotekfaget og dermed bibliotekarenes kompetanse. Det digitale mediet krever nye arbeidsmåter og nye kompetanser. Enkelt og greit. Arbeidets innhold blir et annet.

Skal vi dermed skifte navn? Det er heller et strategisk valg. Begrepet "læringssenter" knytter bibliotekets tjenester - nye og gamle - tett opp til læringsarbeidet. Det er fornuftig når planer legges og budsjetter fordeles. Det skriftlige er det virkelige.

Samtidig har jeg sans for ordet bibliotek som merkelapp og logo. Når bibliotekNorge nå skal bygge sitt sømløse drømmeslott, kan vi gjerne beholde den greske betegnelsen for boksamling: biblio-theke.

Vi er jo ikke bundet av etymologiene. A-tomos betyr "det som ikke kan deles", selv etter atombomben. Også menn kan bli hysteriske, selv om hysteron betyr livmor. I Tromsø går det ingen isbjørner i gaten, selv om Arktis er bjørnens land: det greske ordet for bjørn er Arktos.

Det kan vi lære mer om både på det nye Vitensenteret og på det børnevennlige Folkebiblioteket i Tromsø.

SK 50: Å lære av USA - vekk med datafag?

Bibliotekutdanningen er i krise, sier Michael Gorman. Bibliotekskolene har sluppet alt for mange nye fagfolk inn i staben og studiene. De nye informasjonsfagene er i beste fall marginale, og i verste fall skadelige, for det profesjonelle bibliotekarbeidet.

Krisen har også en kjønnsdimensjon. Informasjonslærerne er menn. Biblioteklærerne er kvinner. Det er et voksende gap mellom det studentene lærer og det bibliotekene gjør. Svaret, sier Gorman, er å etablere et felles nasjonalt kjernepensum for alle bibliotekutdanninger i USA.

Gorman er det verdt å ta på alvor. Han er en viktig stemme i bibliotekdebatten - og ble nylig ble valgt til president for American Library Association (05-06).

Jeg er enig med Gorman når det gjelder årsaken til problemene. Utdanningene står overfor massive utfordringer på grunn av den nye datateknologien. Jeg er langt på vei enig når det gjelder å peke ut fagets kjerneområder. Derimot er jeg dypt uenig i hans forståelse av datateknologien og World Wide Web.

Dersom bibliotekskolene marginaliserer IKT-fagene, vil de drastisk svekke sin egen posisjon. Skottene mellom gamle bibliotekfag og nye IKT-fag er er skadelige. Men det nytter ikke å holde datafagene på avstand.

Gorman definerer i praksis IKT som noe ytre og fremmed. Det er en farlig linje. Vi bør heller betrakte digitale medier og de tilhørende dataverktøy som den viktigste forutsetningen for framtidas bibliotekvirksomhet.

Bibliotek og teknologi

Bibliotekene er teknologiske institusjoner. Bibliotekfaget har alltid hatt tunge tekniske komponenter. Alle tradisjonelle medier, fra leirtavler til Gutenberg, har klare teknologiske forutsetninger.

Kunnskap om boka som fysisk objekt har lenge vært en naturlig - og høyt spesialisert - del av bibliotekfaget (oppbevaring, restaurerering). Langsiktig lagring av papirdokumenter dreier seg om anvendt fysikk og kjemi. Katalogen var en papirbasert forløper for databasene.

Nå presser nye medieteknologier seg på. E-posten har danket ut papirbrevet. Postvesenet skrumper tilsvarende. I Norge bruker vi mer tid ved hjemme-PC-en enn med avisene, 34 mot 30 minutter daglig i 2004. I løpet av noen få år har Google blitt verdens mest brukte informasjonsressurs.

Med OpenURL blir også bibliotekets kataloger - og en hærskare av andre databaser - søkbare gjennom Google. Den radikale skolemannen Olav Storstein utga boka "Fra Jæger til Falk" - en samling litterære essays - i 1950. Enkelte norske bibliotek, sies det, plasserte boka under Jakt og fiske ...

Når jeg søker på tittelen i Google (frasesøk), får jeg opp en håndfull nettsider - og dessuten en kataloginnførsel fra et bibliotek som faktisk har boka i sin samling. Boka finnes i stadsbiblioteket i Borås - og var ikke utlånt 28.10.05.

BIBSYS har registrert 27 eksemplarer - men jeg må gå via BIBSYS sitt grensesnitt for å finne dem. Etter hvert vil BIBSYS og norske bibliotek gjøre sine kataloger like søkbare som Borås. Da bygges en bro fra det kaotiske nettet over mot den ordnede og kvalitetssikrede katalogen.

Samtidig bygger bibliotekmiljøet en bro den andre veien - fra katalogen og til det åpne nettet. Bibliotekene fletter utvalgte nettressurser inn mellom sine vanlige katalogdata. Hvem bygger fortest? Hvem vil bli mest brukt? Jeg har mine mistanker.

Men kom tilbake om et par år, så får vi se.

Et kjernepensum

Gorman ønsker en fokusert bibliotekutdanning. Gjerne det. Han går inn for et "core curriculum" med sju komponenter:

1. Aksesjon og samlingsutvikling
2. Katalogisering
3. Referanse- og veiledningsarbeid
4. Lagring, vedlikehold og sirkulasjon
5. Systemarbeid
6. Administrasjon og ledelse
7. Kunnskap om ulike bibliotektyper

Denne listen kan tolkes tradisjonelt, med boka og det trykte tidsskriftet i sentrum. Da blir IKT oppfattet som et hjelpefag utenfor bibliotekvitenskapen og mer enn gjerne overlatt til en spesialist - f.eks. med tittelen systembibliotekar.

Men listen kan også tolkes innovativt. Når brukerne i stadig høyere grad leser, samsnakker og arbeider med digitale medier, må bibliotekene følge etter. Det betyr at bibliotekarene må løse samme type oppgaver som før - men nå i en digital medieverden.

Bibliotekarer må fortsatt være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens og kulturens tekster.

Digital erfaring

Bibliotekutdanningens problem skyldes dynamikken i det digitale feltet. Det digitale mediet er langt mer åpent, mangfoldig, usikkert og turbulent enn papirets verden.

Gorman klager over invasjonen av datafolk. De kan IKT, men ikke bibliotek. Sett dem på sidelinja! ALAs leder vil heller ha lærere med tilstrekkelig bibliotekerfaring til å integrere praktisk innsikt og teoretiske modeller.

Men dersom praktikerne ikke har tilegnet seg det digitale mediet, er vi like langt. Institusjonen og faget kan ikke basere seg på en papirbasert forståelse. Bibliotek og bibliotekarer må overleve i intenst digitale miljøer.

Den digitale forståelsen må forankres i en praksis. Det er viktig å lese om digitale medier, å reflektere og diskutere. Men hvis vi ikke praktiserer, blir kunnskapen flyktig og overfladisk. Ordene bærer ikke. De mangler dybde og resonans.

Biblioteket er et praksisfelt, enten vi arbeider med papir- eller databaserte dokumenter. Erfaringene må slå rot i kroppen. Studentene trenger en opplevd autoritet.

Utdanning, forskning og praksis

Koplingen mellom forskning og praksis er viktig. Bibliotekstudiet skal ikke være en yrkesskole (vocational study). Men forskningen må være relevant for praksisfeltet.

Gullalderen, sier Gorman, var årene 1935-1975. Da drev de amerikanske bibliotekutdanningene med nyttige og anvendbare prosjekter. Nå fortaper lærerne seg i sære emner som user modeling, information visualization, human-computer interaction, strategic intelligence and computational linguistics.

Jeg steiler. Her blir bruddflaten tydelig. I min verden er brukermodellering og språkteknologi sentrale faglige emner for en moderne bibliotekarutdanning. De er ikke spesifikt bibliotekfaglige, men de er nødvendige for å forstå bibliotekenes virksomhet i framtida.

Gorman har omtanke for bibliotekfaget og biblioteket som institusjon. Hans kritikk av datadominerte undervisningsmiljøer høres troverdig ut. Når teknologene toger inn, tripper tantene ut.

Men Gormans perspektiv er farlig for bibliotekskolene. Bibliotekenes valg dreier seg ikke om kultur versus teknologi, men om gammel teknologi versus ny teknologi. Dersom de ikke griper de digitale mediene med samme begjær som de hittil har grepet boka, marginaliserer de seg selv.

Konflikten mellom tradisjon og teknologi har vært til stede ved Oslo-utdanningen også. Men Norge ligger langt fra USA. Tittelen på det gamle sivilbibliotekarstudiet var programmatisk: informasjonskunnskap og EDB. Den fremste forkjemperen for data ved det norske studiet - dosent Per Ongstad - sto for en dyp integrasjon av bibliotekforståelse og informatikk.

For å sikre sin posisjon i årene framover, må bibliotekarene rette blikket utover. En rivende utviklingen er på gang innenfor beskrivelse, oppbevaring og gjenfinning av digitale tekster. Mye - kanskje det meste - skjer utenfor de tradisjonelle bibliotekfaglige miljøene.

Det som opprettholder biblioteket som institusjon, innenfor samfunnets kollektive arbeidsdeling, er behovet for gjenbruk av allment tilgjengelige dokumenter.

Det mener nok Gorman også - se hans paper on education for librarianship. Men han vil ikke gjenoppfinnes.

Når dokumentene og dokumentflyten digitaliseres (som i Låtlån), må faget forankres i det digitale mediet. Hvis utviklingen på web (blogger, Web 2.0) oppfattes som noe ytre og fremmed - a la Gorman - kan bibliotekene fort dele skjebne med postverket.

Vi utveksler langt flere brev enn tidligere - men klarer oss bra med færre postbud, frimerker og fine røde postkasser. Posten har store tradisjoner. Ingen har planer om å nedlegge Posten. Papirposten. SnDen bare skrumper langsomt og ubemerket inn.

Ressurser

1. EUCLID / ALISE. Coping with continual change - change management in SLIS. Bradford (UK): Emerald, 2005. - 175 p. Proceedings of the EUCLID and ALISE Joint Conference, Potsdam, Germany, 31 July - 1 August 2003. Edited by Linda Ashcroft.
2. Gorman, Michael. Revenge of the Blog People!, Library journal, February 15, 2005.
3. - . Whither library education. I EUCLID / ALISE op.cit., s. 1-5.
4. - (2005). A paper on education for librarianship and ALA' s Standards for the Accreditation of Master' s Programs in Library and Information Studies, 1992.
5. Gundersen, Arne. Bibliotekutdanning i krise. Rapport fra konferansen i Potsdam 2003.
6. Shirky, Clay. Ontology is Overrated: Categories, Links, and Tags.

SK 49: Å lære av England - krise og fornyelse

Tre oppgaver

For tredve år siden hadde folkebibliotekene bare en hovedoppgave: å låne ut flest mulig gode bøker til flest mulig gode mennesker.

Bak dette oppdraget lå det en enkel tanke: lesing er en god ting. Gode bøker skaper gode mennesker. Mange - spesielt på venstresida - føyde til: gode mennesker skaper gode samfunn. Bibliotek er samfunnsbyggende institusjoner. De bygger nedenfra og opp.

I dag har bibliotekene tre hovedoppgaver:

1. å låne ut bøker - samt andre medier
2. å organisere kunnskaps- og kulturaktiviteter i bibliotekets lokaler
3. å levere tjenester over Verdensveven

En oppegående biblioteksjef må fordele sine ressurser mellom alle tre. Brukerne forventer å finne de nyeste bøkene - og et bredt spektrum av nye medier som lydbøker, musikk på CD, videogrammer, interaktive språkkurs og fengende dataspill.

Aktivitetene inne på biblioteket blir stadig viktigere. Jo dypere vi vandrer inn i kunnskapsskogen, jo større blir etterspørselen etter gode læringsarenaer. Jo mer mangfoldig samfunnet blir, jo større blir behovet for trygge, sosiale, meningsfulle møteplasser.

Kravet til nettbaserte tjenester er i ferd med å eksplodere. Ressursene på nettet blir en selvsagt del av dagliglivet, skolehverdagen og rutinene på jobben. Dersom bibliotekarene overlater nettet til andre profesjoner og leverandører, havner vi på et sidespor.

Biblioteket dreier seg ikke om tilgang til papir, men tilgang til kunnskap og kultur. Når forfatterne og leserne forflytter seg mot nettet, må bibliotekene følge etter - eller gradvis isoleres.

Storbritannia

Britene har det på samme måte. Utlånet er under press - og balansen mellom utlån og besøk forandrer seg. Satsingen på nettet får jeg kommentere en annen gang. Men jeg har nettopp gått gjennom en nyhetsside fra den britiske National Literacy Campaign: A few facts and figures on libraries.

Jeg har en god og en dårlig nyhet. Den gode er at besøkstallene skyter i været. Den dårlige er at utlånet fortsetter å synke. Samtidig.

Flere besøk

Fra 2002 til 2004 økte besøkstallene i Storbritannia fra 280 til 300 millioner besøk. Dette var den første økningen siden 1993. En fersk rapport fra CIPFA (Chartered Institute of Public Finance and Accountancy) knytter veksten til britenes bevisst satsing på dataferdigheter og nettbruk i folkebibliotekene.

Det nasjonale dataprosjektet People's Network har blitt finansiert med lotterimidler. Det har gitt bibliotekene 32 tusen bredbåndsterminaler - og skaffet alle bibliotekansatte tilstrekkelig opplæring til at de kan veilede brukerne. De gamle og nedslitte lokale, med hyllene stappet fulle av herregårdsromaner og krim, våkner til nytt liv.

Mark Wood, som leder britenes ABM-utvikling (Museums, Libraries and Archives Council - MLA), sa det slik:

"Libraries have been tremendously successful at keeping up with the times, offering broadband internet access, wifi and SMS alongside traditional services."

Kulturminister David Lammy la mer vekt på lesing og leseferdigheter, men føyde til at bibliotokene blomstrer på andre områder også:

"Reading groups, homework clubs and creative activities for young and old alike show how the library service continues to give people what they want."

Færre utlån

Fra 92-93 til 03-04 sank bokutlånet fra 560 til 340 millioner titler - en nedgang på nesten førti prosent. Eller fire bøker per brite.

I 92-93 lå Storbritannia over dobbelt så høyt som Norge, med 9,7 mot 4,7 boklån pr. innbygger. I fjor var tallene henholdsvis 5,8 og 4,1. Nå ligger britene bare førti prosent over nordmennene.

Tar vi også med "nye medier" som video, musikk og lydbøker, blir forskjellen mellom Norge og Storbritannia ennå mindre. Hele nitti prosent av det britiske utlånet består av bøker. Tjuefem prosent av det norske utlånet gjelder nye medier.

(Det britiske tallet gjelder 03-04, det norske 2004).

Det synkende britiske utlånet har flere årsaker. Åpningstidene spiller helt klart en rolle. Dagens brukere forventer tider som passer deres - varierte - arbeidsrytme. Vanlige butikker har tatt konsekvensen av det. Mange bokhandlere har kveldsåpent. Kiosker og bensinstasjoner selger lesestoff hele døgnet.

Konkurransen om fritida øker. Folk bruker tid og penger på andre fritidsaktiviteter enn boklesing. Underholdning er det nok av. Tegneserier, dataspill, kino og videofilmer forteller fengslende historier i nye former.

Mediebudsjettene fortsetter å synke. For å få tak i de mest populære bøkene, må mange stille seg på venteliste. Da velger de ofte å kjøpe dem i stedet. Folk har bedre råd enn før, og bestselgerne har blitt billigere i forhold til folks inntekter.

Ser vi på den britiske utlånstoppen, kan vi vel også spørre om dagens innkjøpsprofil, med lettleste underholdningsforfattere på rekke og rad, har utspilt sin rolle.

Danielle Steel har skrevet 65 internasjonale bestxselgere. Josephine Cox, Catherine Cookson og evigunge Agatha Christie driver omløpstallene i været. Damene har rangen. Men er denne satsingen på raske serial killers den beste modellen for et framtidsrettet folkebibliotek? Der som her?

En by i provinsen

Hva betyr tredelingen utlån, besøk og nett for planleggingen av bibliotekets tjenester? La meg dikte et eksempel.

Biblioteket i en norsk by med femti tusen innbyggere disponerer gjerne rundt tjue årsverk. Dette er steder som Bodø, Sarpsborg og Skien. Hvis vi antar at en fjerdel av dette må brukes på generell administrasjon, disponerer sjefen femten årsverk til å levere spesifikke bibliotektjenester.

Hvis vi fordeler årsverkene likt på nettbaserte tjenester, besøk (aktiviteter) og utlånsvirskomhet, får vi fem årsverk til hver av hovedoppgavene. På nettet kan det for eksempel dreie seg om:

1. å delta i den nasjonale spørretjenesten Biblioteksvar
2. å lage nettbaserte utstillinger
3. å lage ressurssider for barn og ungdom
4. å digitalisere lokalt bildemateriale
5. å digitalisere viktige lokalhistoriske dokumenter
6. å levere innhold til det regionale kulturnettet
7. å utvikle nettbaserte debattfora for lokalsamfunnet
   
8. å bistå kommunen med brukervennlig informasjonsarkitektur
   

- og selvsagt

1. å bygge opp nok kompetanse til å håndtere denne typen oppgaver
2. å dele kompetanse og erfaringer med andre personer, institusjoner og miljøer

På besøkssiden er typiske tiltak:

1. å svare på spørsmål fra voksne og barn
2. å veilede publikum i bruk av biblioteket
   
3. å hjelpe elever og studenter med informasjonssøking
   
4. å arrangere utstillinger, forfatterbesøk, konserter og opplesninger
5. å bistå frivillige organisasjoner med ideer, materiell og lokaler
   
6. å organisere og presentere aviser og nye tidsskrifter
   
7. å arrangere foredrag og konserter - gjerne med lokale krefter
8. å veilede publikum i bruk av digitale produksjonsverktøy (epost, tekstbehandling, blogger, billedbehandling, ...)
   

- og selvsagt

1. å bygge opp nok kompetanse til å håndtere denne typen oppgaver
2. å dele kompetanse og erfaringer med andre personer, institusjoner og miljøer
   

På utlånssiden gjelder det som før:

1. å veilede lånere om "bøker som passer for dem"
2. å registrere utlån og innlevering
3. å stille opp innleverte bøker ogt andre medier
4. å vurdere, velge, bestille og betale bøker.
   
5. å gjøre det samme for lydbøker, musikk-CDer, videogrammer, dataspill, tegneserier og ørten andre medietyper
   
6. å pakke ut, katalogisere, plaste, merke og stille opp bøker - og ditto ditto for andre medier
7. å stille ut og presentere viktige bøker, nye bøker, glemte bøker, lokale helter ...
   
8. å fjerne og eventuelt kassere ukurante bøker, lydbøker, ....
   

- og selvsagt

1. å bygge ut kompetanse for disse oppgavene - f.eks. konkret bok- og mediekunnskap
2. å dele kompetanse og erfaringer med andre personer, institusjoner og miljøer
   

I en kommune med femti tusen innbyggere ligger det gjennomsnittlige utlånet på ca. to hundre tusen bøker og ca. seksti tusen andre medier i året. De fem som skal håndtere dette, får det rimelig travelt ...

Det betyr ikke at de ti andre kan slappe av i lunsjrommet. I gjennomsnitt skal de fem besøksvertene - hvis vi kaller dem det - håndtere femti tusen besøk hver. Minst halvparten - og kanskje så mye som sytti prosent av besøkene - dreier seg om andre ting enn utlån.

Når det gjelder nettbaserte tjenester er feltet i rivende utvikling. Biblioteket må selvsagt få bredbånd, trådløs dekning, datamaskiner og programvare på plass. Det er den enkle biten.

Så må de fem involverte - og gjerne hele staben - få nok opplæring til at biblioteket blir i stand til å produsere på nettet og til å veilede andre. Det er den middels vanskelige biten. Til sist må nettproduksjon innarbeides i hverdagen. Det er her det tunge kunnskapsløftet finner sted.

Nettet må bli en del av stabens, politikernes og publikums bilde av Biblioteket - selv om femtiåringene ikke kan mimre om sin barndoms dataspill på Askøy filial. Det sømløse virtuelle biblioteket kan ikke være et evig prosjekt. For dagens ungdom er Verdensveven like traust og selvsagt som lånekort og bokhyller. Når alle tenker slik, er den digitale omveltningen fullført.

Det å produsere sømløse tjenester tar tid og koster penger - som alt mulig annet. Jeg har satt av fem årsverk. De må bevise sin berettigelse på linje med alle andre tjenester. Derfor må vi - snarest mulig - begynne å måle hva vi får igjen for den digitale utviklingsinnsatsen.

Vi skal ikke være overforsiktige. Nettutvikling innebærer risiko og krever entreprenørskap. Men vi må klargjøre hva vi ønsker å få til på nettet - i åpen debatt, og vi bør overvåke hva som skjer utenfor den biblioteknorske plaskedam. Som i Storbritannia - der JISC har holdt på lenge og ligger laaangt framme.

The Joint Information Systems Committee (JISC) supports further and higher education by providing strategic guidance, advice and opportunities to use Information and Communications Technology (ICT) to support teaching, learning, research and administration. JISC is funded by all the UK post-16 and higher education funding councils.

Norge har større økonomiske ressurser enn britene. Men britene har tenkt, diskutert, planlagt og prøvd ut digitale bibliotek siden midten av nittiåra. Alt er godt dokumentert i deres utmerkede meldingsblad Ariadne (1996- ). Den strategiske debatten på ledernivå har - er mitt inntrykk - kommet lenger enn i Norge.

Noen feiltrinn er uunngåelige. Men vi trenger jo ikke å repetere feilene andre bibliotekmiljøer allerede har tatt lærdom av. Derfor er kontakt med utviklingsmiljøene i andre land særs nyttige.

Ressurser

1. The Decline in Adult Book Lending in UK Public Libraries, Journal of Documentation, 60 (6), 2004, pp. 609-657.
2. JISC. Publications list.
   
3. Meldingsbladet Ariadne (1996- )
4. National Literacy Campaign: A few facts and figures on libraries.
5. Storbritannia. Utlånstoppen, 2002-2003.
   
   

Tegneserietoppen

En sommerdag i 1948 - da jeg var seks - dalte en åpenbaring ned på Stabekk. Den kom ikke fra engler i flagrende gevanter, men fra ender i korte matrosdresser. Stjerten var faktisk bar. Aldri hadde jeg lest noe så muntert, noe så åndfullt, noe så frekt og freidig og lite andektig. Onkel Donald var kommet til Bærum.

De gamle heltene måtte bare dukke hodet. Bustenskiold var en bygdetulling. Knoll og Tott fikk seg en smekk. Hva skulle en seksårig friskus fra forstedene med Frognerparvenyer som Fiinbeck og Fia? Ole, Dole og Doffen ble våre forbilder - kjappe i hodet, kvasse i replikken og herlig urbant syndefulle. Dette var stor og moderne litteratur.

Årene gikk og Disney holdt stand. I Amerika hersket Mikke og Langbein. Men Norge forble et donaldistisk regime. Den sta og hissige andriken ga seg aldri. Løft ditt hode, du raske Duck, om et håp eller to blir brutt, mister du aldri motet. Det ville ingen ende ta.

Men hva har skjedd? Det er søndag formiddag. La chair est triste, hélas ! et j'ai lu tous les livres. Så jeg dukker ned i utlånsstatistikken fra Deichmanske bibliotek i stedet.

Forvorpne norske gutter - og sikkert masse jenter også - har vendt seg mot soloppgangens land. Disney er danket ut av Dragon ball. Denne japanske serien for gutter - shonen manga heter sjangren - hadde 1.250 utlån de siste seks månedene. Disney hadde 500. Blant de femti mest utlånte tegneseriene i Oslo. Seksten av topptitlene er ulike numre av Dragon ball. Åtte er fra Disney - i all hovedsak Donald.

På listen er det ellers fire Pondus, tre Pippihefter, to Jason, to Ousland og to Ranma 1/2 - også dette et mangablad. Resten er blanda strips, Nemi og Spider-Man, Asterix og Olaf G. Et cetera.

Den første Dragon ball-serien, som nå blir gitt ut på norsk, omfatter 42 bøker. Serien var enormt populær i Japan, der den startet i 1984 - og erobret senere Frankrike. Når det gjelder mangaresepsjon, hører vi til baktroppen. Men jeg er forbauset over det store gjennomslaget Dragon ball har fått i Oslo.

Serien er sprelsk og munter, men ligger knapt på nivå med de beste Donaldheftene. Vår unge helt Sangoku jakter på de sju dragekulene - og går fra kamp til kamp mot stadig tøffere motstandere. En enkel oppskrift, med små variasjoner. Det som ikke knuser meg, gjør meg sterk, sa Nietszche.

Sangoku blir overdådig sterk. Men hvor er den rike sosiale kontekst? Hvor er Petter Smart og fetter Anton, Dolly Duck og Klara Klukk, vår snille bestemor på landet og den grumme B-gjengen i byen? Livets tilfeldige og feminine side?

I Oslo ligger det samlede utlånet av skjønnlitteratur til barn på ca. en halv million enheter i året - eller 250 tusen i halvåret. Det betyr at Dragon ball - i de siste seks månedene - sto for fem prosent av utlånet. Antall bind hjelper. De som først blir huket, låner om att og om att. Manga bekker små gjøre stor Å.

Men likevel - ikke dårlig for en japansk tegneserie - i hvitt og svart - i Norge anno 2005. Verdenskulturen dreier langsomt østover. Snart kommer Korea, med sine serietradisjoner. I bakgrunnen ruger bestefar Kina. Det gamle Europa har visst møtt en jevnbyrdig motspiller. Kristus mot Konfucius. Donald mot Sangoku. Ex oriente lux.

Ressurser

Deichmanske bibliotek. Tegneserietoppen