SK 26: Scenarier uten strategier

Framtidsbilder

Våren 2005 gjennomførte ABM-utvikling en scenarieprosess. Hensikten var:

1. å utvikle fremtidsbilder som skal inkludere forskjellige bibliotektypene
2. å utvikle strategier som kan benyttes i utarbeidelsen av strategidokumentet

Strategidokumentet - der de sentrale anbefalingene vil inngå - skal leveres Kultur- og kirkedepartementet senest 1. mai 2006. Nå foreligger sluttrapporten fra prosessen. Produktet er - etter min vurdering - faglig svakt og svært lite egnet til å utvikle fornuftige bibliotekstrategier.

Dessverre. Både bibliotekutredningen og den bredere bibliotekdebatten trenger framtidsperspektiver som tar de neste femten årene på alvor. Men i dette tilfellet har nok ABM-utvikling og ECON tatt seg vann over hodet.

De færreste bibliotekfolk i Norge har personlig kjennskap til scenariemetodikk. Det er fjorten år siden miljøet gjennomførte et større framtidsarrangement - i form av et fire dagers seminar med ca. førti deltakere (Bibliotek 2020).

Etter Bibliotek 2020 ble det arrangert noen korte framtidssesjoner på bibliotekmøter - det største hadde godt over hundre deltakere. Men disse tiltakene brukte en annen metodikk enn scenariebygging, nemlig framtidsverkstedet - se Robert Jungk & Norbert R. Müllert (1984). Håndbog i fremtidsværksteder.

Scenariearbeid skal - ideelt sett - føre til andre typer diskusjoner enn de vi er vant med i andre sammenhenger. Derfor bør arrangørene løfte fram noen få sentrale problemstillinger, slik at gruppen ikke fortaper seg i verdens mangfoldighet av mulige diskusjonstemaer.

De som veileder, bør altså strukturere, fokusere, spisse debattene rundt sentrale trender, alternativer og valg. Klar struktur og fokus gir avkastning i form av sterke utfordringer, dyp læring og en transcendering av gamle tankemodeller ("avlæring"). Innledningen for energiscenariene 2020 (NOU 1998: 11) er et godt forbilde.

Startvansker

Sluttrapporten er en tekst som springer ut av en prosess. I forhold til den sentrale oppgaven - å utvikle interessante framtidsbilder for bibliotek - virker teksten tilfeldig, overfladisk og lite reflektert. Det betyr, sannsynligvis, at de fire dagene med diskusjoner heller ikke bidro til strategiutvikling. De som deltok, får uttale seg om sine erfaringer, men foreløpig har jeg ikke hørt noen kommentarer som peker i motsatt retning.

Jeg ser to hovedgrunner til at ECON snublet i forhold til dette oppdraget:

1. ECONs konsulenter hadde ingen kunnskaper om bibliotekfeltet
2. ECONs konsulenter hadde ingen spesialkunnskaper om IKT

Den første mangelen er lett å forstå. Bibliotekfeltet er uvanlig komplisert fordi det er uvanlig tverrfaglig. Men denne kompleksiteten er ikke synlig for folk flest - de ser bare hyllene, bøkene og skranken. Bibliotekets sentrum - katalogen - er grunnleggende ubegripelig.

ECON har åpenbart lært en god del om bibliotek i løpet av våren. Men mange klossete formuleringer gjenstår. Her burde nok ABM som oppdragsgiver sørget for en faglig kvalitetssikring. Rapporten er jo først og fremst beregnert på profesjonelle bibliotekarer.

Den andre mangelen er mer alvorlig. Når ABM-utvikling engasjerer eksterne konsulenter for å lede en stor - og sikkert dyr - prosess, må jo hensikten være å hente inn relevante kunnskaper utenfra. Jeg har inntrykk av at ECON ble overrasket over feltets teknologiske tyngde.

Rapportens forståelse av IKT er helt elementær - og dermed blir framtidsbildene hengende i løse lufta. Bibliotekene knyttes til kulturelle, sosiale og økonomiske trender - men ikke til den viktigste underliggende drivkraften: en historisk unik utvikling av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Det får holde med et par eksempler.

Bibliotekene

La meg, på biblioteksiden, ta et avsnitt om Nasjonalbiblioteket i scenariet Åndenes bibliotekhus (s. 40):

Nasjonalbiblioteket har ennå det overordnede ansvaret for forvaltning og bevaring og av nasjonalkatalogen, men ambisjonene om altomfattende lagring og bevaring er ofret - i lys av den eksploderende informasjonsmengden i samfunnet, og behovet for å prioritere arenaer for aktiv formidling og tilrettelegging av prosesser av høy kvalitet.

Fokuset på biblioteket som et lavterskeltilbud for alle er heller ikke så sterkt som før. Det offentlige digitaliseringsprosjektet er også redusert til et minimum. Nå digitaliserer nasjonalbiblioteket kun nyprodusert materiale. Nasjonalbiblioteket fungerer som en stor lagerenhet, et sted der man kan være sikker på å finne det man leter etter, når alle andre muligheter er utprøvd.

ECON hadde som mål å lage framtidsbilder som var troverdige, konsistente og relevante for strategiutviklingen. Dette er ingen av delene.

Det er ikke troverdig at biblioteket bare digitaliserer nyprodusert materiale. I 2020 vil nesten all ny tekstproduksjon være digital. Hvorfor skulle Nasjonalbiblioteket - som eneste nasjonalbibliotek i Europa - stoppe digitaliseringen av nasjonens kulturarv? Det er ikke troverdig at ambisjonene om altomfattende legaring og bevaring er ofret - siden biblioteket aldri har hatt denne ambisjonen. Det er ikke troverdig at biblioteket som et lavterskeltilbud blir redusert - uten en sterk politisk eller økonomisk begrunnelse.

Det er ikke konsistent å prioritere arenaer for aktiv formidling og prosesser av høy kvalitet samtidig som man stopper å produsere historisk materiale i en form som egner seg for aktiv formidling med høy kvalitet. Det er ikke relevant for tretti fagfolk å diskutere bibliotekstrategi med dette som utgangspunkt.

Scenarier kan gjerne ha noen elementer av fantasi og fabulering - men de nye bildene som strekes opp trenger en indre sammenheng for å bli tatt alvorlig. Dette er dillete - ECONs fagfolk vet for lite om feltet til å strukturere en god debatt.

Digitale analfabeter

- For 20 år siden måtte man kunne programmere for å bruke en datamaskin, står det på s. 8, - om noe tid kan vi snakke til den.

Begge deler er feil. I 1985 var vanlig tekstbehandling godt etablert - og journalister hadde begynt å bruke små bærbare maskiner. Vi kan snakke til mange datamaskiner i dag - og de kan snakke tilbake.

Den største bekymringen rundt bibliotekets demokratiserende rolle - sier rapporten (s. 4) om Uten en tråd - er knyttet til såkalte "digitale analfabeter", som mangler evne, mulighet eller vilje til å benytte de digitale mulighetene fullt ut.

Dette er en anakronistisk problemstilling. Dagens uro projiseres femten år framover - uten å ta hensyn til sannsynlige utviklingstrender. I 2005 finnes det fortsatt mange digitale analfabeter - særlig blant personer over femti og folk i manuelle yrker. Men hvem er de digitale analfabeter i 2020 - når vi kan snakke med maskinene?

Alle barn får nå grunnleggende dataopplæring gjennom hele sin skoletid. I framtida vil de aller fleste arbeidsplasser kreve dataferdigheter. Femtiåringene i 2020 var 25 år gamle da internett slo igjennom - og er neppe preget av datafrykt. Det gjennomsnittlige ferdighetsnivået vil derfor ligge atskillig høyere enn i dag.

I motsetning til bøker, som krever høye individuelle ferdigheter for å bli forstått, kan datateknologien tilpasses den enkelte bruker. Derfor gir jo IKT funksjonshemmede personer helt nye muligheter til å delta i arbeidslivet og daglig kommunikasjon.

Begrepet chat forekommer fire ganger i rapporten. Derimot blir langt viktigere begreper - som informasjonsarkitektur, XML, språkteknologi, agenter og semantiske nett (semantic web) - ikke nevnt. Dette er ikke snevre bibliotekbegreper, men nøkkelord i de faglige samtalene om nye medier og nye former for samhandling med - og via - nettet.

Chat blir hyppig nevnt i dagens mediedebatt. På lengre sikt er det liten grunn til å tro at det vi kaller chat - altså tekstbasert sanntids kommunikasjon på nett - vil være viktig.

Etter hvert som bredbånd og mer avansert språkteknologi kommer på plass, vil folk kommunisere over nettet slik de gjør det i hverdagen: først med stemmen, senere også med gester. Teknikken er under utvikling. Den er allerede tatt i bruk på noen områder der inntasting ikke egner seg - for eksempel navigasjon i bil.

Åndenes hus

Prosessen var i store trekk lagt opp slik:

Tre grupper deltok i scenariearbeidet: referansegruppa for utredningen, en gruppe spesielt inviterte fra brukermiljøene, og en gruppe fra ABMs egen stab - i alt noe over tretti personer. På det første møtet 8.-9. mars 2005 kartla deltakerne de viktigste drivkreftene som bestemmer bibliotekenes situasjon i framtida - med utgangspunkt i en omverdensanalyse laget av ECON.

Etter møtet i mars utarbeidet ECON tre konkrete scenarier, som deltakerne diskuterte på møte nummer to, 13.-14. april. Etter aprilmøtet laget ECON en sluttrapport: Bibliotekene i 2020 - rapport fra en scenariobasert strategiprosess. Målet var å utvikle framtidsbilder som var troverdige, konsistente og relevante for strategiutviklingen.

Sluttrapporten har - går jeg ut fra - to formål

1. å dokumentere og analysere resultatet av scenarieprosessen som helhet
2. å presentere prosessen utad, slik at de fire-fem tusen menneskene i bibliotekmiljøet også kan engasjere seg i framtidsbildene og ta stilling til resultatene

Men hverken ABM eller ECON har satset noe særlig på å formidle rapporten til bibliotek-Norge. Dialogen med miljøet har lav prioritet. NBFs forsøk på å skape scenariedebatt kan ikke erstatte et utadrettet engasjement fra ABM-utviklings og ECONs side.

Norges forskningsråd har valgt langt mer aktive formidlingsstrategier. Hele scenariekonstruksjonen virker som et løst sammentråklet byggverk - et hus bygd for ånder.

Hva kan vi lære av prosessen?

I denne perioden - la oss si årene 2005-2015 - beveger hele bibliotekfeltet seg inn i en dyp, digital omstilling. Dermed er det ikke mulig å forstå feltet uten å skjønne den digitale utviklingen. Dette krever en kombinasjon av teknisk innsikt, historisk bevissthet og gode foresight-analyser på IKT og medieområdet.

I tillegg kommer at de digitale utviklingsprosessene får svært spesielle konsekvenser for bibliotek. Det er lett å forstå hvordan banker og reisebyråer blir forandret av IKT. Men bibliotekenes tekniske kjerne er lite synlig for verden rundt. Selv en guru som Tim Berners-Lee - selve opphavsmannen til World Wide Web - har ikke integrert bibliotekene i sin visjonære artikkel om den semantiske veven (Scientific American, 17. mai, 2001) .

Det finnes en god del norske eksperter på IKT-utvikling - mange av dem har arbeidet med Norges Forskningsråds IKT-scenarier - se Utsikt. Utviklingsmuligheter og strategivalg for IKT (PDF) og min kommentar Scenarier og veivalg. ECON og ABM har, så vidt jeg kan bedømme, ikke utnyttet denne typen foreliggende kunnskap.

ECON har heller ikke lagt vekt på tidligere norske bibliotekscenarier, som hele tiden har profilert teknologi som drivkraft: Bibliotek 2020 (1991), Wide enough for libraries og Kniven på strupen (begge 2004). Når det gjelder samspillet mellom IKT og bibliotek i et femtenårs-perspektiv - en krevende sosio-teknisk problemstilling, finner vi bare en håndfull personer (eller to) med tung kompetanse i Norge. Flere av dem deltok på Bibliotek 2020.

Den offentlige rapporten Tverrsamband (2001) - fra Arbeidsgruppe for IT og andre sektorovergripende spørsmål innenfor bibliotek, arkiv og museum - er nok det faglig tyngste dokumentet i ECONs litteraturliste. Men Tverrsamband er preget av institusjonsinteresser og teknisk tilpassing - ikke av noen dypere analyse av tekstøkonomien som helhet.

Når erfarne bibliotekfolk skal inviteres inn i en debatt om bibliotek 2020, trenger de en fast kognitiv struktur. De har den ikke med seg - fordi feltet nå endrer seg radikalt. Det betyr at prosessledelse på det sosiale plan ikke er tilstrekkelig. Også innholdet må struktureres. Det var her ECON snublet - uten at ABM-utvikling hjalp dem på bena igjen.

Lenker

De som vil lese mer om prosessen, kan se på min vurdering av den første omverdensanalysen: Lettbent analyse av verden utenfor og ECONs svar (med min kommentar). Du finner et sett med alternative scenarier på bloggen Plinius - med en kort kommentar om designprinsipper. Jeg har beskrevet scenariearbeidet til Norges forskningsråd i bloggartikkelen Scenarier og veivalg. Jeg har også samlet noen scenarieressurser for de som vil se nærmere på dette verktøyet.

SK 25: Lastet med kunnskap?

Tynt befolket

Biblioteksektoren er liten, men uvanlig mangesidig. Det finnes folkebibliotek i alle kommuner, fagbibliotek innenfor alle større fagområder, skolebibliotek ved de fleste skoler. I tillegg havner bibliotekarer i mange slags jobber utenfor bibliotekene. Og hva gjør de der?

En dansk undersøkelse blant privatansatte bibliotekarer viser ... at systematiseringsarbejde suppleret med delfunktioner i retning af indsamling af information og/ eller distribution synes at udgøre en central del af arbejdet blandt en meget stor andel af respondenterne.

Bibliotekarene er, med andre ord, smurt tynt utover samfunnets store brødskive. I et folketomt land som Norge opptrer de ennå mer spredt. Vår nærmeste nabo i yrkeshierarkiet er trolig lærerne. Men lærerne opptrer i flokker og grupper - de fleste skoler har godt over ti lærere i staben Svært mange bibliotekarer jobber alene eller i svært små fagmiljøer.

Denne spredningen gjør det vanskelig å tolke utviklingen innenfor biblioteksektoren. Kommuner, skoler, læresteder og kunnskapsbedrifter utvikler seg ikke parallelt. Ingen tendenser er entydige. Alle eksempler kan møtes med moteksempler. Dermed blir det også vanskelig å lage bærekraftige strategier for bibliotekutdanning. Ønskene og kravene fra verden utenfor synes å stritte i alle retninger.

Danmark og Norge

Slik har det vært lenge. Men budskapet utenfra har blitt tydeligere i det siste. Onsdag 15. juni arrangerte NBFs utdannings- og forskningsutvalg et dags seminar om bibliotekutdanning. Hovedinnleder var rektor Leif Lørring fra Danmarks biblioteksskole. Oslo og København har valgt ulike utdanningsmodeller. Derfot var det spennende å høre Lørring. Den norske er bred og tverrfaglig, mens den danske er dypere og smalere.

En rekke andre personer fra bibliotekmiljøet - pluss en informasjonsarkitekt - kom med ønsker, krav og vurderinger. Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk var representert i panelet ved biblioteksjefen i Ålesund - Mariann Schjeide. En annen paneldeltaker lyste opp med kampanjens T-skjorte: Lastet med kunnskap - fr@ ditt bibliotek!

Jeg skal ikke summere opp møtet. Foredragene vil bli publisert på NBF-nettet, der det allerede ligger en kort rapport. Jeg vil heller si noe om hvorfor den norske utdanningen har havnet i rampelyset.

La oss starte med noen fakta som trenger tolkning. I Danmark:

1. er "bibliotekar" en beskyttet tittel.
2. slås de minste folkebibliotekene sammen, for å styrke de faglige miljøene. I nær framtid vil selv det minste danske folkebibliotek ha ti-tolv ansatte.
3. tar stadig flere bibliotekarer en femårig utdannelse i stedet for en treårig. Ifølge Lørring har nå en tredjedel av de ferdige kandidatene en utdannelse på masternivå.
4. går halvparten av de nyutdannede bibliotekarene ut i næringslivet.

I Norge

1. har søkningen til bibliotekstudiet blitt halvert siden midten av nittiårene. Det betyr at mange kommer inn på studiet med svake karakterer fra videregående skole.
2. har Høgskolen i Oslo kuttet opptaket med 20 plasser - fra 130 til 110. Begrunnelsen var: dårlige utsikter på arbeidsmarkedet
3. økte arbeidsløsheten blant bibliotekarer med 50% fra 2003 til 2004. I oktober 2003 hadde Aetaten registrert ca. 60 arbeidsløse bibliotekarer. Året etter var tallet gått opp til 90. Det utlyses svært få ledige bibliotekarstillinger på heltid.
4. har avdeling JBI startet flere nye utdanninger - i arkivfag, museumsfag og digitale medier. Her er etterspørselen bedre enn ved bibliotekstudiet.

startet høsten 2005. Mange av disse tar studiet i halv fart

En felles ramme

Er det noen sammenheng mellom disse tendensene? Kan de tolkes innenfor en felles ramme?

Jeg synes det er lettest å forstå det som skjer ved å se på overgangen fra et industrisamfunn til et kunnskapssamfunn. Den viktigste drivkraften er ny teknologi. I dag er det IKT som dominerer - i morgen er det kanskje bio- eller nanoteknologi. Når teknologien kombineres med en økende faglig kompetanse , får vi en sterk og vedvarende produktivitetsvekst. Vi produserer stadig flere - eller bedre - varer og tjenester per arbeidstime.

Arbeidsløsheten blant norske bibliotekarer er knyttet til en generell innstramning i offentlig sektor, der de aller fleste norske bibliotekarer er ansatt. Det er langt lettere å øke produktiviteten i privat enn i offentlig sektor. Oppgaver innenfor undervisning, helse, sosialomsorg og forvaltning kan ikke forenkles og rasjonaliseres like greit som vareproduksjon og nye medier.

Markedsorienterte politikere og velgere opplever de tunge offentlige sektorene som bremseklosser - og går inn med mottiltak. Også offentlige tjenester må øke produktiviteten. Styringsindikatorer (KOSTRA), resultatbasert finansiering (kvalitetsreformen i høyere utdanning) og konkurranseutsetting er rasjonaliseringstiltak.

KOSTRA skaper nye rammebetingelser for folkebibliotekene, mens endringene i høyere utdanning blir styrende for universitets- og høgskolebibliotekene - og for bibliotekutdanningen. Pengene kommer ikke lenger automatisk: de bestemmes av antall studenter vi loser gjennom studiet. I neste runde teller også vår forskningsinnsats - og først og fremst artikler publisert i anerkjente tidsskrifter med fagfellevurdering.

Arbeidsmarkedet

Den tradisjonelle bibliotekutdanningen er tett knyttet til bibliotekene som institusjon. Selv om samfunnets etterspørsel etter kunnskapsorganisering og -formidling er økende, har ikke bachelorbibliotekarene fått særlig innpass på de nye markedene. I stedet utvikles det nye, konkurrerende studier. Disse er foreløpig populære blant studentene - men vi vet ennå ikke hvor godt de er tilpasset arbeidsmarkedet.

I Norge finnes det ca. ett tusen bibliotekarer i fagbibliotekene, ca. ett tusen i folkebibliotekene, ca. to hundre i videregående skole, ca. ett hundre i fylkesbibliotekene og noen få i grunnskolen. Hvor mange med bibliotekarutdannelse som arbeider utenfor bibliotek har jeg ingen oversikt over. Men tallet er ikke veldig stort. Vi kan altså regne med at det finnes omtrent 2.500 yrkesaktive bibliotekarer i Norge.

I dag utdanner Høgskolen i Oslo omtrent nitti nye (treårige) bibliotekarer hvert år. Universitetet i Tromsø leverer kanskje ti-femten stykker i året. Bare en håndfull kommer fra andre læresteder - i og utenfor Norge.

Folkebibliotekene

Den norske bibliotekdebatten - og utdanningene i Oslo og Tromsø - er sterkt preget av folkebibliotekene. Hovedregelen er: alle folkebibliotek - uansett størrelse - skal ha fagutdannet biblioteksjef. Kravet ble innført i 1985. For de noe større folkebibliotekene er dette kravet lett å oppfylle. Norge har 132 kommuner med mer enn 7.500 innbyggere. Omtrent alle har sjef med fagutdanning i full stilling.

Norge har 143 "mellomsmå" kommuner, med rundt 5.000 innbyggere (3 - 7.5 tusen). Av disse har 65 prosent sjef på heltid og 72 prosent sjef med fagutdanning (2003). Her er det rimelig realistisk å gå inn for heltidsstilling fylt av en fagutdannet sjef i alle kommuner.

Dette ville gi førti nye stillinger for bibliotekarer med godkjent fagutdanning. Hvis folk i gjennomsnitt sitter ti år i stillingen (det reelle tallet kjenner jeg ikke), snakker vi om et tilskudd på fire utlysninger i året.

Norge har dessuten 160 småkommuner med mindre enn tre tusen innbyggere. Bare 20 prosent av disse har sjef på heltid, og bare en tredjdel har sjef med fagutdanning. Nå har det gått tjue år siden kravet om fagutdannet sjef ble innført. Det har også blitt gitt en rekke utdanningstilbud til biblioteksjefer med midlertidig dispensasjon fra kravet.

Finnes det noen empirisk analyse av hva som har skjedd på disse tjue årene? Jeg vet ikke. Men jeg har en mistanke om at drømmen om fagutdannede biblioteksjefer i alle norske småkommuner ikke lar seg oppfylle innenfor dagens måte å organisere bibliotekene på.

Loven krever fagutdannelse, men de reelt eksisterende små bibliotekene får i praksis dispensasjon. Problemet løses ikke ved å utdanne flere bibliotekarer. Det hjelper ikke at arbeidsmarkedet for bibliotekarer er stramt - de arbeidsløse kandidatene er lite interessert i brøkdels-stillinger ute i distriktene.

Dersom småkommunene skal være en del av arbeidsmarkedet for fagutdannede, trengs det organisatoriske grep - som:

1. Kombinerte institusjoner: bibliotek + skole + kulturhus ...
2. Kombinerte stillinger: biblioteksjef + fritidskonsulent + vikarlærer ...
3. Kommunalt biblioteksamarbeid - mellom småkommuner (Nøtterøy har tjue og Tønsberg 36 tusen innbyggere)

Men dette blir aldri noe stort marked. Bare 7 % av befolkningen bor i disse kommunene - noe som betyr at de kanskje har 150 bibliotekansatte i alt. Hvis halvparten av disse har fagutdanning, snakker vi om 50 nye stillinger. Hvis folk i gjennomsnitt sitter ti år i stillingen, snakker vi om fem utlysninger i året.

Skolebibliotekene

Markedet for fagutdannede bibliotekarer ved skolebibliotekene henger tett sammen med markedet for lærere. Svært mange av bibliotekoppgavene ivaretas av lærere - med eller uten tilleggsutdanning i bibliotekfag.

Skal bibliotekarene stå sterkt i denne konkurransen, må de antagelig spesialisere seg dypt nok- på relevante områder - til at lærerne ikke "kan følge med". Det er ikke nok å løfte et begrep som "informasjonskompetanse" høyt i været. Mange bibliotekarer har laget lange lister over hva elever og lærere burde kunne. Men disse listene er ofte skrivebordsprodukter.

Det er slett ikke gitt at elevene trenger så mye IK for å gjøre sine vanlige skoleoppgaver. De ferdighetene som kreves, må stå i forhold til en meningsfull pedagogisk praksis. I så fall må lærere og bibliotekarer samarbeide. Først da vil det vise seg om bibliotekarene besitter kunnskaper som både er spesielle og nyttige - utenfor lærernes normale rekkevidde.

Studiebibliotekene

Arbeidsmarkedet ved universitets- og høgskolebibliotekene vet jeg lite om. Kvalitetsreformen og digitaliseringen stiller nye krav til kompetanse og arbeidsformer. Mye endringsarbeid er på gang. Men jeg har ikke inntrykk av at antall stillinger øker. Universitetsbiblioteket i Oslo har omtrent ikke ansatt nye folk de siste årene - på tross av en ganske høy gjennomsnittsalder.

Norsk bibliotekforenings utvalg for bibliotekutdanning og forskning har utarbeidet en rapport som bl.a. ser på det kvantitative behovet for bibliotekfaglig utdannet arbeidskraft fram mot 2010.

Rapporten er forsiktig mht. konklusjoner, men det er gjort beregninger av gjennomsnittsalderen i biblioteksektoren. For fag- og forskningsbibliotek tyder ... data ... på en gj.snittsalder i underkant av 50 og for folkebibliotek i underkant av 45. Kilde

Næringslivet

I Danmark har det private markedet hatt stor betydning i 15-20 år, og ca. halvparten av de nyutdannede bibliotekarene finner nå jobber i denne sektoren. I Norge ligger tallene trolig mye lavere. Men dersom etterspørselen etter nye bibliotekarer skal holdes oppe eller heves, er det trolig privat sektor som gir de beste mulighetene for reell vekst.

.. de privatansattes arbejdsfunktion synes at blive oplevet som integreret i virksomhedens hverdag. Dette gælder ... også mere specifikt i forbindelsen med funktionens ”nærhed” til virksomhedens IT-udvikling.

I det private markedet er selvsagt konkurransen om de attraktive stillingene sterk. En solid faglig kompetanse er selvsagt. Moderne kunnskapsbedrifter legger også stor vekt på initiativ, egendynamikk og sosial tilpassing. Du må sette deg selv i bevegelse - samtidig som du spiller på lag med resten av organisasjonen.

- Mange af stillingsbetegnelserne, som respondenter opgiver, er individuelle.
Der anvendes ord som advisory support specialist, billedkonsulent,
datakonsulent, implementeringskonsulent, medieovervåger, patent librarian,
presales systemkonsulent, produktchef, servicekonsulent, strategisk planner,
usability specialist og meget mere.

Dette er stillinger som personer med ulik bakgrunn vil kjempe om. Dersom utdanningene og organisasjonene vil markedsføre profesjonen i forhold til næringslivet, kreves det nok noen sterkere grep enn de vi ser i dag. Men selve begrepet bibliotekar er ikke utgått på dato - det er det faglige innholdet og de personlige kvalitetene bak betegnelsen som blir avgjørende:

- Som sagt er der dog en ganske stor andel, der - eventuelt sammen med andet
- benytter ordet bibliotekar (43 %).

Bibliotekarenes plass i tekstøkonomien

For åtte år siden ble en nordisk ekspertgruppe bedt om å vurdere bibliotekutdanningen i Oslo. Gruppen inkluderte Ole Harbo, som da ledet den danske utdanningen. Rapporten anbefalte at studiet burde legge mye større vekt på kjernefagene - det vil si kunnskapsorganisering og gjenfinning - og generelt styrke fagenes internasjonale, teoretiske og akademiske forankring.

Det mest omstridte forslaget gjaldt litteraturfagene, som gruppen foreslo å fjerne fra det regulære studiet. De som ønsket slike fag i sin utdanning, ble henvist til universitetet. Også samfunnsfagene burde reduseres i omfang og betydning. De burde inngå i en forberedende eksamen facultatum - ikke i hovedstudiet.

Evalueringsrapporten møtte sterk intern motstand og ble avvist av høgskolens styre. Lørrings budskap i 2005 var imidlertid det samme som Harbos i 1998: konsentrasjon, fordypning, spesialisering. Han voktet seg vel for å gi direkte råd. Han presenterte bare den veien det danske utdanningsmiljøet hadde valgt. Der nede i Danmark skjedde dette valget sikkert enstemmig og uten konflikt - danskene er jo så hyggelige ....

Kunnskapssamfunnet forutsetter en kunnskapsbasert økonomi. Det innebærer at de fleste yrkesaktive er kunnskapsarbeidere - altså ivaretar oppgaver som krever flere års høyere utdanning. Det innebærer dessuten at vår kompetanse ikke er gitt en gang for alle, men stadig må fornyes.

Man er hverken bibliotekar eller biblioteklærer for livet. Uten jevnlig oppdatering synker kvaliteten og produktiviteten i forhold til brukernes og studentenes krav.

I bibliotekene skaper dette et løpende behov for faglige utviklingsprosjekter og for individuell etter- og videreutdanning. Jeg har ikke prøvd å kartlegge dette (en jobb for fagforeningene?), men har inntrykk av at kurstilbudet (til lave priser) har skrumpet inn de siste årene.

Mastergradene i Oslo og Tromsø kan bare delvis motvirke dette. Innenfor utdanningene skjer oppdateringen gjennom formelle kvalifiseringstiltak som doktorgradsprogrammer og HiOs førstelektorprogram - og gjennom eget FoU-arbeid.

Her har det vært satset kraftig de siste ti årene - men det er bare å fortsette. Utdanningene i Danmark, Sverige og Finland beveger seg raskt framover. De faglige debattene ligger ofte på høyt nivå. Vi får lære av sjåførene i Roma: den som nøler, er fortapt!

Kunnskapsøkonomien setter sitt preg på alle produktive sektorer. Endringskreftene er sterkest i det vi kan kalle tekstøkonomien, altså den delen av produksjonslivet som produserer og distribuerer tekster - i vid forstand: bøker og aviser, lyd og grafikk, MicroSoft og Amazon, @ your library og Trivial Pursuit. Det er her den digitale teknologien slår sterkest inn. Gamle bransjer omformes i sin kjerne - og nye produkttyper (Google, mobiltelefon, iPod) skaper nye omgangsformer og begrepsmodeller.

Biblioteksektoren har havnet midt i brennpunktet. Overgangen fra papirbaserte til digitale tekster forandrer kjernen i bibliotekenes virksomhet. Samtidig får brukerne stadig bedre utdanning. En bred, treårig bibliotekarutdanning gir ikke all verdens trygghet vis-a-vis brukere med treårig eller femårig fagutdanning.

Et vanskelig valg

I denne situasjonen stilles både utdanningene og bibliotekmiljøet som helhet overfor et vanskelig valg: hvordan skal profesjonen formes, utvikles og - ikke minst - presenteres for verden utenfor bibliotekene? I Dype eller brede bibliotekarer? har jeg beskrev dette som et valg mellom et høyt spesialisert og et bredt sammensatt yrke.

Begge veier er mulige - men de leder selvsagt i ulike retninger. Det er umulig å si at den egentlige bibliotekaren er dyp eller bred. Spørsmålet er heller: hvilken bibliotekartype vil ha de beste mulighetene på framtidas arbeidsmarked?

Den brede utdanningen egner seg godt for de mindre folkebibliotekene. En dypere utdanning gir trolig større muligheter på det åpne arbeidsmarkedet, der bibliotekarene må konkurrere med andre yrkesgrupper.

Skal framtidas bibliotekarer måle seg i kampen om de nye, spennende arbeidsplassene i tekstøkonomien, trenger de spesialiserte praktiske ferdigheter og solid teoretisk innsikt. Når bibliotekfagets kjerne - kunnskapsorganiseringen - blir digitalisert, må innholdet mestres på en annen måte og på et høyere nivå enn tidligere.

Den dype bibliotekaren profilerer seg som faglig spesialist, med hovedkompetanse innenfor digital kunnskapsorganisering. Hun konkurrerer med nettdesignere og dataingeniører om profilerte jobber i informasjonsarkitektur, dokumentsystemer, brukergrensesnitt og webdesign - i og utenfor biblioteket som institusjon. Hun har forutsetninger for å gjennomføre et krevende studium med avansert teori og kompliserte praktiske oppgaver. Hun lønnes deretter.

Den brede bibliotekaren er en allrounder, med mangesidig kunnskap i praktisk bibliotekvirksomhet. Han mangler ikke digitale ferdigheter, men overlater teknisk komplekse oppgaver i systemutvikling, databaseutforming, nettprogrammering og multimedia til spesialister med andre yrkestitler.

I forhold til de tunge informasjonssystemene opptrer han mer som avansert bruker enn som teoretiker, planlegger og designer. Til gjengjeld kan han en god del om ledelse og økonomi, om litteratur og pedagogikk, om bibliotekhistorie og samfunnsvitenskapelig metode. Han er høyst anvendbar i mange sammenhenger, men han er sjelden uunnværlig - og han lønnes deretter.

Profesjoner er prosjekter

Innholdet i bibliotekaryrket er ikke gitt en gang for alle. En bærekraftig utdanningsmodell for bibliotekarer må forankres i det som skjer på arbeidsmarkedet. Men også markedet må vurderes og tolkes.

Alle profesjonelle utdanninger - som bibliotekarer, lærere og journalister - må av og til stoppe opp og ta stilling til yrkets og fagets framtidige plass i arbeidsdelingen. Det finnes ingen fasit for hva en norsk bibliotekutdanning må være. Utdanninger er utkast, prosjekter og eksperimenter - rettet inn mot en sosial virkelighet vi aldri har full oversikt over.

I 2005 har vi beveget oss så pass langt inn i den nye digitale tekstøkonomien at en ny vurdering av situasjonen - for faget, utdanningen og profesjonen - presser seg på.

SK 24: Dype eller brede bibliotekarer? Profesjonsutvikling og strategiske veivalg

Denne teksten bygger på Bibliotekets vesen (SK nr. 22, 2005),

og enkelte avsnitt er lånt derfra etter avtale med forfatteren.

Hva er en bibliotekar?

- Bibliotekaren er som en potet, sa en av mine kolleger forleden, da vi snakket om bibliotekfagets kjerne. - Brukandes til alt.

På sett og vis kan dette stemme. Profesjonen har mange og varierte oppgaver. Bibliotekaren opptrer som kunnnskapsveileder og prosjektutvikler, katalogisator og innkjøpsagent, kulturarbeider og kommunal masekopp. Hun og han (fire mot en) er skrankevakt om morgenen, kurspedagog om formiddagen, PC-doktor om ettermiddagen og trøtt som en vaskefille om kvelden.

Men dette forklarer ikke det vesentlige. Hva er det som skiller bibliotekyrket fra andre yrker? Har bibliotekfaget en kjerne, noe særegent og unikt, noe som kan gi selvfølelse innad og slagkraft utad? Eller det nok å være potet?

Biblioteket som institusjon

Gjenbruk av åpne dokumenter

Faget og institusjonen er ikke sammenfallende størrelser. I dagens Danmark får en fjerdedel av de nyutdannede bibliotekarene arbeid utenfor de offentlige bibliotekene. Men faget er fortsatt sterkt preget av institusjonen.

For å si noe fornuftig om fagets utvikling, må vi også si noe om institusjonens framtid. Men hva er nå dette dyret som vi kaller bibliotek? Biblioteket er kjent som en gammel og ærverdig institusjon. Journalister og festtalere trekker gjerne fram to historiske og to moderne eksempler når de skal hylle biblioteket:

- biblioteket i Alexandria - all verdens kunnskap ...
- klosterbibliotekene i middelalderen - da foliantene var lenket til bordene ...
- Nasjonalbiblioteket - nasjonens hukommelse ...
- det moderne folkebiblioteket - "da jeg var gutt/pike ..."

Alle disse er fysiske bibliotek. Organiseringen, arbeidsrutinene, bruksmåten og begrepene er knyttet til fysiske gjenstander: papyrusrullen, kodeksen, boka, tidsskriftheftet. Dersom framtidas bibliotek har en digital basis - noe jeg tar for gitt - må rutinene, bruken og begrepene være forankret i en digital praksis og en digital forståelse.

Denne prosessen har begynt, men har ikke kommet særlig langt. Derfor er det ofte vanskelig å diskuterte framtidas bibliotek. Papirets venner og de digitale praktikere lever i ulike erfaringsverdener.

Det går likevel an å si noe om bibliotek som favner begge grupper: Det som opprettholder biblioteket som institusjon, innenfor samfunnets kollektive arbeidsdeling, er behovet for gjenbruk av allment tilgjengelige dokumenter.

Masseutdanning

Den digitale utviklingen er en nøkkelfaktor i overgangen til kunnskapssamfunnet. Denne overgangen betyr at gamle skillelinjer utviskes. Universitets- og høgskolebibliotekene erobres av nye, store studentkull. En kunnskapsbasert økonomi forutsetter masseutdanning av kunnskapsarbeidere.

Bibliotekets arbeidsoppgaver endrer dermed karakter. Forskningsbibliotek blir studiebibliotek. Universitetsbibliotekene forpupper seg og gjenoppstår som læringssentre. Denne utviklingen går ennå raskere i høgskolene, som ikke var like preget av en forskningstradisjon. Bibliotekene koples tett til læringsprosessene i høyere utdanning.

Faglig publisering

Vi kan regne med at mesteparten av vår vitenskapelige publisering vil foregå digitalt om 10-15 år. I neste fase kan universitets- og høgskolebibliotekene derfor få oppgaver knyttet til faglig publisering og lagring av digitale dokumenter. Dersom de store kommersielle utgiverne beholder sine posisjoner, vil bibliotekene først og fremst opptre som kunder - slik de gjør det i dag.

Men dersom de ikke-kommersielle miljøene i Akademia og bibliotekverdenen klarer å bryte ned monopolene, kan bibliotekene få helt sentrale roller i det nye faglige publiseringssystemet.
Se forøvrig SPARC Europe - The Scholarly Publishing and Academic Research Coalition - som er en

- alliance of European research libraries, library organizations, and research institutions. We advocate change in the scholarly communications market, support competition, and encourage new publishing models (in particular, open access models) that better serve the international researcher community.

Kunnskapens sosiale kretsløp

Tilsvarende endringer ser vi i offentlige og private virksomheter med egne bibliotek (spesialbibliotek). Bibliotekets arbeidsoppgaver settes mer og mer i sammenheng med andre typer dokumentarbeid: nettpublisering og annen utadrettet informasjonsvirksomhet, løpende dokumenthåndtering (arbeidsflyt, gruppevare) og systematisk arkivering.

Den sterke kulturelle forankringen som preget folkebibliotekene mot slutten av 1900-tallet blir svakere. Folkebibliotekene blir mer lik læringsbibliotekene. Begge typer bibliotek blir tettere knyttet til læring og produksjon - altså til kunnskapens sosiale kretsløp.

Papir og nett

De ordningene som fungerte rimelig bra for informasjon på papir i det 20. århundre kan ikke videreføres automatisk til nettbasert kommunikasjon i det tjueførste. Når den grunnleggende teknologien forandrer seg, skjer det også endringer i maktforhold, interesser, vaner og verdier.
De aller fleste bibliotek tilbyr to slags tjenester:

• adgang til materiale og veiledning i bibliotekets egne lokaler (leseplass, referanse)
• utlån av materiale til bruk hjemme eller på arbeidsplassen

Overgangen fra papirbaserte til nettbaserte dokumenter har store konsekvenser for begge typer tilbud.

Som digital bruker ønsker jeg fortsatt bred og gratis adgang til materiale og veiledning. Men jeg har langt mindre behov for å oppsøke biblioteket. De digitale dokumentene er jo like tilgjengelige på min arbeids-PC, på min hjemme-PC og på min reise-PC. Mitt selvsagte krav er altså: tilgang overalt - tjuefire timer i døgnet, sju dager i uka, 365 dager i året. Brukerne vil også ønske seg en lang rekke nye nettbaserte tilbud, altså tjenester som bare er mulige i en digital verden.

Virtualbibliotek og lokalbibliotek

Det betyr ikke at det fysiske biblioteket er dømt til undergang. Men det må redefinere sine oppgaver. Mange tradisjonelle bibliotektjenester vil forflytte seg til nettet. I stedet må det fysiske biblioteket utvikle tilbud og arbeidsformer som forutsetter at folk er til stede. Brukerne kan ikke på sikt tvinges til å oppsøke biblioteket. Besøket må ha en mening.

Den teknologiske utviklingen betyr at framtidas bibliotek får to hovedformer: et fysisk lokale på den ene siden og et nettbasert knippe av digitale tjenester på den andre: Lokalbiblioteket finner vi der vi bor, der vi studerer eller der vi arbeider. Virtualbiblioteket er tilgjengelig over alt der en dataskjerm kan krype og gå.

Bibliotekaren som profesjon

En faglig kjerne

Bak alle variasjonene mellom bibliotektyper og enkeltbibliotek finnes en faglig kjerne. Den grunnleggende bibliotekariske fagkunnskapen blir ikke forandret av IKT. Det går faktisk en rød tråd fra den alexandrinske bibliotekkatalogen Pinakes til systemer som Dewey og AACR2. Samlinger er samlinger, og metadata er metadata.

Også digitale bibliotekarer bør være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens og kulturens medier. Men nå i digital form.

Bibliotekfagets digitalisering

Det er den digitale overgangen - bibliotekfagets digitalisering - som er problemet. Det tradisjonelle bibliotekfaget, slik det ble formidlet mot slutten av 1900-tallet, hadde utviklet seg jevnt og trutt over mer enn hundre år. Faget var bærer av en rik og avansert praksistradisjon. Men bibliotekkunnskapen var i utgangspunktet et håndverksfag, ikke en akademisk disiplin.

Kunnskapsutviklingen hadde først og fremst skjedd i den engelskspråklige verden. De norske bibliotekmiljøene ble lenge dominert av personer som hadde fått både sin ferdighetstrening og sin faglige sosialisering i USA. Men etter annen verdenskrig var dette historie.

Bibliotekfaget fikk sin egen etablerte utdanning i Oslo. Fagutvikling og faglig sosialisering skjedde deretter innenfor et relativt lite miljø - Norge er på størrelse med en gjennomsnittlig amerikansk delstat. En slik monopolstilling kan lett bli selvbekreftende og stå i veien for organisatorisk læring. Det er gjerne spenningen og debattene mellom ulike synspunkter som driver utviklingen framover.

Debattmiljøet

Jeg kom inn i dette miljøet så pass seint - i 1992 - at jeg ikke kan uttale meg om de første tiårene i bibliotekutdanningens historie. Men jeg kan i hvert fall rapportere at den kulturelle overgangen fra et vanlig universitetsmiljø var markant. Akademikerens selvsagte frihet til å mene hva hun måtte ville, om alle slags faglige og fagpolitiske spørsmål, var ikke like akseptert i en praksispreget utdanning.

I dag er debattens vilkår annerledes. Vi er alle akademikere og prinsippielle forkjempere for den akademiske frihet. Høgskolens lederverdier er oppsummert i fem ord: nytenkning, mot, respekt, lojalitet og raushet. Taket er høyt og porten vid. Dette er utvilsomt en fordel når den digitale revolusjonen banker på døra. For bibliotekfaget stiller det digitale miljøet nye, sterke og langt mer allmenne krav til praktisk mestring og teoretisk forståelse.

Den digitale utviklingen gjør det også langt lettere å føre en levende debatt. På SFPs nettsted har jeg har laget en liten oversikt over debattfora i bibliotek-Norge. I tillegg er det også lagt til rette for kommentarer til nyheter - og i en viss grad for debatt - på nettstedet til Høgskolen i Oslo.

Et digitalt bibliotekfag

Det som kjennetegner bibliotekfaget som praksisfag er kombinasjonen av tekstformidling og dokumentteknologi. Bibliotekfaget er hverken rent teknisk eller rent sosialt. Faget og institusjonen eksisterer i skjæringspunktet mellom tekniske systemer, lagrede tekster og brukerrettet formidling.

Dersom profesjonen ikke klarer å videreføre sine spesielle ferdigheter i det nye digitale feltet, vil den gradvis miste sin faglighet. Dersom gjenbruksfunksjonen overtas av andre aktører (Google, Questia, digitale tidsskriftleverandører), vil biblioteket som institusjon forsvinne - selv om bibliotekarene og bibliotekfaget lever videre.

Bibliotekets sentrale arbeidsoppgaver kan kort oppsummeres slik

- Systemutvikling - altså planlegging, konstruksjon og tilpassing av systemer for oppbevaring og beskrivelse av dokumenter.
- Samlingsutvikling - altså vurdering og innhenting av relevante dokumenter (aksesjon) , kombinert med kassasjon av dokumenter som har mistet sin bruksverdi.
- Koding av dokumenter som skal inngå i samlingen.
- Veiledning og formidling - altså kommunikasjon med brukerne. Biblioteket må gjøre seg kjent med brukernes ønsker og behov - brukerne må bli orientert om bibliotekets mulighet til å bistå brukerne med egnet materiell.
- Dokumentlevering - altså fysisk eller virtuell overlevering av tekster i et egnet medium

Dagens bibliotek arbeider med disse oppgavene innenfor to ulike medier: papir og nett. Papirets rolle er synkende (selv om det fortsatt er et praktisk leseformat). Nettets rolle er stigende.

Den mest utbredte bibliotekforståelsen er fortsatt knyttet til papiret. Nettet oppleves som et supplement, ikke som konstituerende for selve bibliotekets begrep.

Jeg vil ikke påstå at alle bibliotek kommer til å være nettsentrerte. Men jeg tror det er lettere å tegne framtida dersom vi tar det virtuelle - altså det skjermbaserte - biblioteket som utgangspunkt. Det virtuelle biblioteket arbeider altså med systemutvikling, samlingsutvikling, vurdering og koding, veiledning og formidling - og til sist dokumentlevering - over nettet.

En gjennomført digital bibliotekutdanning har det virtuelle biblioteket som utgangspunkt og retter hele læringsløpet inn mot nettbaserte oppgaver.

Dype og brede profesjoner

Profesjoner er spesialiserte yrkesgrupper. Vanligvis brukes begrepet profesjon om yrker som forutsetter teoretisk kunnskap og formelle studier innenfor et fagområde. De tradisjonelle håndverkene - smed, baker, snekker, rørlegger, osv. - regnes ikke som profesjoner, selv om de krever spesielle kunnskaper og ferdigheter. Teorien er for lite utbygd.

En definisjon fra nettet:

- An occupation, the practice of which directly influences human well-being and requires mastery of a complex body of knowledge and specialized skills, requiring both formal education and practical experience.

I profesjonssosiologien legges det dessuten vekt på at fullt utviklede profesjoner har fått enerett på visse typer stillinger. En profesjon er en kollektiv status som er offisielt anerkjent av samfunnet. Det betyr at publikum i mange sammenhenger er nødt til å bruke profesjonens medlemmer. Som en motytelse er profesjonene forpliktet til å sørge for faglig kompetanse og etisk framferd.

En yrkesgruppe kan altså ikke utrope seg selv til profesjon og kreve monopol på bestemte arbeidsoppgaver. Det å bli anerkjent som en egen profesjon krever vanligvis et møysommelig arbeid over mange år. Profesjoner er heller ikke definert en gang for alle. En profesjonsstatus kan styrkes og utvides over tid - men den kan også svekkes og gå i oppløsning. Dette gir grunnlag for profesjonskamper, der ulike yrkesgrupper slåss om hvordan arbeidsoppgavene innenfor et fagfelt skal fordeles og belønnes.

Helsevesenet har mange profesjoner - og de tre største trekker stadig tau om hvem som kan gjøre hva. De tjue tusen norske legene har ikke lenger monopol på lederstillinger. De nitti tusen sykepleierne bygger opp sin egen sykepleievitenskap og erobrer gradvis mer "medisinske" oppgaver. Når sykepleierne rykker opp, følger hjelpepleierne etter. Det er nitti tusen av dem også - en ganske ny yrkesgruppe innenfor helse- og sosialvesenet.

Bibliotekaryrket er ikke en fullt utviklet profesjon i sosiologisk forstand. Bibliotekartittelen er ikke beskyttet. Det eneste sted fagutdannede bibliotekarer har monopol, er i stillingen som kommunal biblioteksjef. Også denne posisjonen, som ble oppnådd i 1985, er under stadig politisk press. Bibliotekorganisasjonene har heller ikke lagt stor vekt på å definere felles faglige krav til oppdaterte kunnskaper og til en profesjonell yrkesetikk.

Dersom norske bibliotekarer ønsker å utvikle yrket til en offentlig anerkjent profesjon, må de antagelig satse tyngre og mer langsiktig på faglig profilering og profesjonsbygging.

Hittil har utdanningsstrategien og målsettingene på arbeidsmarkedet vært mer preget av bredde enn av dybde. Den treårige utdanningen bruker halve tida de to første årene på spesialiserte bibliotekfag (kunnskapsorganisering) - og resten av tida på mer allmenne fag knyttet til organisasjon, samfunn, tekster og formidling.

Masterutdanningen har også blitt utvidet i bredden - fra en konsentrasjon om digitale fag rundt 1990, til å inkludere valgmuligheter innenfor samfunn og litteratur i de senere årene. Den største fagforeningen (Bibliotekarforbundet) anbefaler medlemmene å søke på små deltidsstillinger - og å kombinere dem med andre kommunale oppgaver innenfor kultur, oppvekst og læring.

Dette er en strategi i bredden. Den maksimerer bibliotekarenes anvendbarhet innenfor mindre lokalsamfunn og organisasjoner. Samtidig gjør den bibliotekarene mindre spesialiserte og mindre konkurransedyktige når det gjelder den krevende organiseringen av digitale tekster. En breddestrategi gir også svakere argumenter i profesjonsbyggingen. Det er bare de særegne som kan kreve særbehandling.

Jeg kan ikke si at den ene strategien er bedre enn den andre. Det er ikke slik at den brede vei leder til Fortapelsen og den dype til Himmelrikets port. Hver av strategiene har sine gode og sine mindre behagelige sider. Mitt poeng er heller: bibliotekarene har et valg. Overgangen fra papirbasert til nettbasert tekstproduksjon vil - etter alt å dømme - gjøre valgsituasjonen tydeligere.

Nettet stiller større krav til teknisk kompetanse. Og det er den tekniske kompetansen i forhold til biblioteksystemene som definerer bibliotekarene som en særegen yrkesgruppe. Dersom den digitale kompetansen skal brukes som profesjonsmarkør, må den styrkes i forhold til de andre gruppene som nå peiler seg inn på digital tekstproduksjon - blant annet ved Høgskolen i Oslo.

SK 23: Stikk innom du også! Tre scenarier 2020

Tre alternative scenarier

Ukas nyhetsbrev presenterer tre bibliotekscenarier plassert i 2020. De kan kort beskrives slik - med navn og slagord:

1. Bikube - stikk innom du også!
   Fysisk bibliotek med gratis tjenester
2. Saga - sikker viten fra norske eksperter!
   Virtuelt bibliotek med gratis tjenester
3. UBIK - lær der du er!
   Virtuelt bibliotek med betalingstjenester

De tre bibliotekmodellene, som er nærmere beskrevet nedenfor, kan gjerne eksistere ved siden av hverandre. Valget vi står overfor, dreier seg ikke om å peke ut en av de tre som seierherre, men om fordelingen av ressurser, innflytelse og etterspørsel mellom de tre alternativene.

Første scenario: Bikube

Bikube-scenariet presenterer folkebiblioteket på Breøy. Navnet betegner både en summende aktivitet og en forkortelse - les "Biblioteket som kunnskapsbedrift".

Fra 1990 til 2020

Breøy folkebibliotek holder til i den gamle fiskefabrikken. Bygningene er grundig pusset opp og rommer nå både kulturhus og næringshage, i hver sin fløy. Biblioteket ligger i midten, men har tette bånd til begge fløyene.

Breøy er en mellomstor kystkommune i Nord-Norge. På 1900-tallet var fiske og jordbruk de viktigste næringsveiene. Etter annen verdenskrig ble offentlig sektor også en viktig arbeidsgiver. Men økonomien forandret seg. Primærnæringene skrumpet inn. Etter 1990 slet kommunen med store økonomiske problemer.

En tidlig satsing på utdanning og små kunnskapsbedrifter var imidlertid vellykket. Den bidro til at kommunen ble utpekt som regionalt utviklingssenter da den nye nasjonale regionpolitikken kom på plass etter 2010.

Allerede i 2005 hadde biblioteksjefen forstått at tradisjonell utlånsvirksomhet ikke ga særlig grunnlag for vekst. Biblioteket måtte benytte sine samlinger og sin kjernekompetanse på flere områder enn formidling av bøker.

Storstua, Tørrdokken og Labyrinten

I dag har biblioteket tre avdelinger: Storstua, Tørrdokken og Labyrinten.

Storstua minner litt om det gamle folkebiblioteket, men legger langt større vekt på alt som foregår inne på bibliotekets område. Storstua er først og fremst et familiested.

Breøy har nok av skog og sjø og fjell. Men folk trenger også plasser de kan oppsøke når regnet pisker eller vinterkulda gjør om nesetippen til en nesten-istapp.

Storstua er hjemmekoselig, med mange små arenaer for ulike grupper og interesser. Her myldrer det av barn og voksne. De har adgang til ferske aviser og avanserte oversettingsverktøy, til heftige dataspill og tanketomme tegneserier, til billedbøker og nettbasert videotelefon. Det er alltid hyggelig å snakke med bestefar i Peshawar.

Biblioteksjefen har en klar linje: det biblioteket legger vekt på skal innebære aktiv bruk av tekst. Storstua er en møteplass med mening. Folkebiblioteket skal ikke erstatte samfunnshuset eller sportskafeen - biblioteket skal løfte fram kunnskapen, opplevelsene og kreativiteten som er gjemt i tekstenes indre.

Læringsavdelingen ble raskt døpt til Labyrinten. Her var det kontorer i gamle dager. Labyrinten er et sant virvar av studierom, småsaler, verksteder, korridorer og øvingsrom. Det er Kulturhuset og Næringshagen som eier lokalene - men det er biblioteket som organiserer læringstjenestene. To av de ansatte jobber med Labyrinten på heltid: en bibliotekar med mastergrad i ressursbasert læring og en pedagog som har spesialisert seg på digitale læringsressurser.

Studierommene har bredbåndsforbindelse til norske læresteder via Norgesuniversitet og til europeiske studieopplegg via Diderot - European Center for Continuing Education. Medieverkstedet har opptaks- og redigeringsutstyr for bilde, lyd, video og animasjoner. Selve utstyret har blitt forbausende rimelig, men planlegging og tilrettelegging er krevende. De ansatte må ofte be Unison eller Alif Omega om hjelp (se scenario 2).

De klassiske bibliotekarer var mest opptatt av å få orden på sine dokumenter. Læringsuniverset er langt mer komplisert. Her er det ikke nok å beskrive hvert enkelt dokument som en separat gjenstand. Dokumentene må formidles inn i elevenes, studentenes og lærernes løpende virksomhet - til riktig tid og på riktig måte. Det krever en samordnet forståelse av objektene og deres bruk. En ekte bibliotekpedagog vet å kople dokumentene til læringsprosessene.

Før Tørrdokken ble opprettet, hadde bibliotekpersonalet kranglet i hundre. Flere mente at biblioteket skulle holde seg langt unna alt som hadde med marked og næringsliv å gjøre. De hadde ikke valgt denne jobben for å tjene penger - og da skulle de jaggu` ikke hjelpe andre å tjene penger.

De måtte innrømme at gratisprinsippet ikke var brutt. Småbedriftene i Næringshagen betalte ikke for hvert enkelt oppdrag. Dok-tjenesten ble foreløpig finansiert ved et spleiselag, der kommunen, Næringshagen og Innovasjon Norge dekket en viss andel hver. Etter hvert håpet kommunestyret at Næringshagen kunne ta mesteparten av budsjettet.

Den lokale logikken var grei. Det var langt billigere å benytte bibliotekets ressurser - og betale de ekstra kostnadene - enn å opprette en frittstående dokumentasjonsenhet som skulle skaffe økonomisk informasjon til de nye virksomhetene.

Også kommunene brukte Tørrdokken. Den var nyttig til så mangt: når de skulle forberede prosjektsøknader; når de skulle invitere entreprenører utenfra og når de skulle profilere regionen i turistmarkedet .

Men var ikke dette likevel en uthuling av gratisprinsippet? Kunne det kalles folkeopplysning? Ville ikke markedsideologien trenge inn i bibliotekets verden?

Da det sto på vippen, spurte noen frekt: tør dokk`det `a? Alle lo, og biblioteksjefen slo til: dette tør vi!

Spenningen løsnet og svaret var ja. Deretter het ikke avdelingen noe annet enn Tørrdokken.

***

Andre scenario: Saga

Saga innebærer en felles organisering av de offentlige bibliotektjenestene som leveres over nett. Navnet henspiller på kunnskapsallmenningen - som trenger et lite sagbruk ...

Noen mulige tjenester fra dagens allmenning er Biblioteksvar, BIBSYS, Detektor, FRIDA, Kulturnett, Statistisk Sentralbyrå, Telefonkatalogen og Wikipedia.

Saga er tenkt som en videreføring av Norsk Digitalt Bibliotek og som en konkret realisering av "det sømløse bibliotek" - i det virtuelle rommet.

Trettitre kanaler

Saga er det sentrale offentlige virtualbiblioteket i Norge. Saga er forankret i Nasjonalbiblioteket. Men hele det norske bibliotekmiljøet, og en rekke andre kunnskapsaktører, leverer tjenester og deltar i den strategiske utviklingen av denne fellesinngangen til nasjonale og globale bibliotekressurser.

Sommeren 2020 er SAGAs tjenester fordelt på 33 ulike kanaler og portaler. La oss se på en håndfull:

Unison

- begynte som en noe tilfeldig samling av on-linetjenester fra de store universitetene til kursdeltakere og fjernstudenter. Gjennom en langvarig prosess har Unison blitt utviklet til en bredspektret læringsportal for studenter og voksne elever. Unison er først og fremst et verktøy for å finne "et kursopplegg som passer for meg". Men oppgaven har vist seg å være akk så sammensatt.

Unison fungerer i praksis som en formidler mellom hele den voksne befolkningen og en broket skare av utdanningsleverandører i inn- og utland. Utdanning er en av de store globale kunnskapsindustriene, og konkurransen mellom lærestedene er intens. Den grundige kvalitetsvurderingen og personlige rådgivningen som Unison tilbyr, gjør at Saga også blir et slags forbrukerombud for høyere utdanning.

Terramotor

- er en kanal for kontakt og formidling mellom kulturer. I 2020 har kanalen fem store målgrupper: innvandrere til Norge; utvandrere fra Norge; resten av Norden; alle som bor i det øvrige Europa; verden utenfor Europa.

Terramotor ivaretar Sagas tverrkulturelle mandat: å bygge bånd mellom alle mennesker og kulturer som har en eller annen tilknytning til Norge og norsk kultur. Det tverrkulturelle arbeidet har høy politisk prioritet, og flere departementer bidrar til budsjettet. Både Kunnskapsdepartementet, Regiondepartementet, Undervisningsdepartementet og Utenriksdepartementet er tungt inne. Prosjektmidlene fra EU er også viktige.

Nortekst

- er en kanal for digitale tekster på norsk. Kanalen presenterer og leverer alle fristilte digitale tekster fra norsk skjønnlitteratur og sakprosa i oversiktlige og lett anvendbare formater. Målsettingen er å digitalisere all norsk litteratur av en viss historisk verdi etter hvert som den havner i det fri, sytti år etter forfatterens død.

I tillegg omfatter Nortekst en lang rekke tekster som forfatterne selv har frigitt. Endelig har staten og enkelte donatorer - etter ungarsk modell - frikjøpt noen nøkkelverk av stor praktisk eller litterær verdi før beskyttelsestiden har gått ut.

Matrix

- dekker hele filmspekteret. Staten har inngått lisensavtaler som dekker de fleste historiske filmer - pluss en lang rekke filmer som sjelden vises på det norske markedet. Tilbudet spenner vidt, fra radikal amerikansk dokumentarfilm og fullblods japansk anime til russisk-ortodoks mystikk og tårevåte syngespill fra Bollywood. De gustibus non est disputandum.

Matmonsen

- er en kanal for de matglade, med oppskrifter, matbilder, vurderinger av utesteder, kaloritabeller, slankeråd, diskusjonsgrupper og mye mer. Sponsorer med store pengesummer står i kø for å bli nevnt på nettsidene, men hittil har Saga sagt nei.

Matmonsen skal være fri for reklame og uavhengig av kommersielle sponsorer. Nei til salg av Monsemat! står det på veggavisen.

Inkognito

- er portalen for spørsmål i alle livets situasjoner og på alle fagområder. En bred allianse av bibliotek, forskningsmiljøer, bedrifter og enkeltpersoner står klar til å takle alle typer spørsmål.

Spørsmålsmønsteret overvåkes nøye. Det er ofte her - i befolkningens spontane spørsmål til Inkognito - at nye trender, interesser, behov og problemer først blir synlige. Også svarene blir lagret - og brukt som basis for informasjonskampanjer og faglige tekster.

Fikenbladet

- formidler kvalitetssikret litteratur, bilder og film om sex og samliv. Det foregår en løpende diskusjon om Saga også skal tilby samtalegrupper med en viss faglig ordstyring, men foreløpig har ikke bibliotekmiljøet våget seg inn på dette krevende området.

Alif Omega

- er en nasjonal inngang til fritt tilgjengelige lærings- og undervisningsressurser for elever og lærere. Skolesektoren er en de aller største brukere - og produsenter - av tekster i det norske samfunnet. Etter en første satsing på IKT og databaserte læringssystemer rundt 2005 har skolen gjennomgått radikale forandringer.

Den profesjonelle produksjonen av digitale læringstekster og læringsverktøy har ført til en vesentlig kvalitetsheving av det pedagogiske arbeidet. Samarbeidet mellom lærere og bibliotekarer har vært særlig viktig for å få orden på de digitale ressursene.

***

Scenario tre: UBIK

UBIK er en bedrift som leverer digitale bibliotektjenester til norske studenter. Forretningsmodellen stammer fra det vellykkede amerikanske læringsbiblioteket Questia.

Navnet henspiller på det latinske ordet ubique = over alt. I datamiljøet snakker man om "ubiquitous computing". Science fiction-lesere husker kanskje Philip K. Dicks bok med denne tittelen.

I starten var Questia

UBIK er Norges største kommersielle bibliotek. Målgruppen er universitets- og høgskolestudenter i fag med mange kandidater: historie og antropologi, økonomi og statsvitenskap, litteraur og pedagogikk, psykologi og sosiologi. Flere tunge kapital- og kunnskapsaktører står bak aksjeselskapet: BI, Gyldendal, Schibsted, Google Norge og - ikke minst - det tradisjonsrike Questia-konsernet.

UBIKs samlinger inneholder nå over fem tusen digitaliserte bøker og ca. 15 tusen fagartikler på norsk. På engelsk har medlemmene adgang til en halv million bøker og tre ganger så mange artikler. I tillegg kommer flere hundre tusen digitale læringsobjekter i andre formater: beregningsoppgaver og fasiter, språkøvelser og animasjoner, bilder og visualiseringer, virtuelle ekskursjoner og interaktive tester. Mengden og mangfoldigheten av læringstekster stiller svært høye krav til koding og gjenfinningssystemer.

Billig og bra

Alt materiell er spesielt tilrettelagt for praktisk bruk i studiesammenheng. Studentene får hjelp til å velge fornuftige oppgaver, til å finne relevant litteratur og viktige avsnitt, til å lese systematisk, annotere og tolke. Det er i grunnen bare det avsluttende skrivearbeidet de selv må ivareta.

Det er - selvsagt - også mulig å kjøpe ferdige oppgaver, fra andre og mere lyssky leverandører. Det finnes hundrevis av slike "paper mills" i utlandet - og de sniker seg også inn på det norske markedet. Derfor tilbyr UBIK automatisk plagiatsjekking som en del av tilbudet til lærere og sensorer.

UBIK har satset på massemarkedet og kan derfor holde ganske rimelige priser. Eller hva sier du til å bli loset gjennom et krevende studium for 25 euro i måneden?

De som ønsker et mer omfattende tilbud, kan abonnere på UBIK Premium. Som Premium-medlem får du adgang til sanntids spørretjenester hvis du trenger informasjon ekstra raskt. Du kan fritt bruke den nyeste kommersielle versjonen av Google Translator. GT 4.0 oversetter mellom norsk og 23 andre språk, inkludert kinesisk, japansk, hindi og russisk. Den har også avanserte TTT-funksjoner (tale-til-tekst / tekst-til-tale).

Gjennom Google Print on Demand får du også adgang til å kopiere eller skrive ut nøkkelavsnitt fra ytterligere tjue millioner bøker. Alt dette får du for bare 25 euro i måneden i tillegg til basidsabonnementer - fordi du fortjener det!

Gjør ikke studiet tyngre enn nødvendig. Tegn et fire ukers gratis prøveabonnement i dag!

Konkurransen fortsetter

UBIK er en suksess og har blitt en av landets viktigste arbeidsplasser for bibliotekarer. Men akkurat nå er det en viss uro i rekkene. Ryktene går om at viktige deler av kodearbeidet skal flyttes til Asia.

I Shenzhen og Mumbai treffer du av og til studenter som snakker flytende norsk - selv om de aldri har vært i Europa. De satser på det digitale tjenestemarkedet. Etter fem års intensive studier er det nesten umulig å høre hvor de kommer fra - og det sikrer dem en godt betalt jobb etter lokale forhold.

Et annet uromoment er forholdet til Saga. Eierne av UBIK er svært lite glad for at en offentlig virksomhet som Saga leverer samme type læringstjenester som UBIK - uten å ta seg betalt.

- Staten undergraver den norske læringsindustrien, sier UBIKs direktør både titt og ofte. - Vi kan ikke konkurrere med en subsidiert nettportal.

Men det er jo ikke så enkelt. Læringsportalen Unison er et utstillingsvindu for UBIKs tilbud - og formidler samtidig konkurrerende gratistjenester.

Kapitalen er heller ikke så helnorsk som direktøren antyder. Både svensk og amerikansk kapital er inne i bildet. Norge er et svært lite marked. Landet er ypperlig egnet til å utvikle og prøve ut avanserte produkter. Men de store pengene ligger i internasjonale læringsleveranser.

Hvis avtalen med Shenzhen går i orden, kommer det kinesiske interesser inn i selskapet. Og da kan vi begynne å tenke stort. De asiatiske læringsmarkedene er første skritt til Nirvana.

***

Bakgrunn

De tre scenariene Bikube, Saga og UBIK bygger videre på grunntankene i Kniven på strupen, som ble lagt fram på ABMs oppstartkonferanse 29. september 2004.

Når det gjelder biblioteket som opplevelse for enkeltpersoner i årene framover, viser jeg til vignettene om Frode (1935-2035), Frøydis (1965-) og Fatima (1995-). De er trykt i Bok og bibliotek (2004, nr. 7; 2005, nr. 1: 2005, nr. 2). Jeg har også skrevet en kommentar om forholdet mellom de to scenariesettene: Hvorfor tre nye scenarier?

Hvorfor tre nye scenarier?

Dette notatet forklarer bakgrunnen for de nye scenariene Bikube, Saga og UBIK, som ble presentert 5. juni på Søndag kveld nr. 23.

ECONs scenarier

Som ledd i arbeidet med den nye bibliotekutredningen gjennomførte ABM-utvikling og konsulentformaet ECON en scenarieprosess med scenarielæring som metode våren 2005. Hensikten var todelt:

å utvikle fremtidsbilder for de forskjellige bibliotektypene
å utvikle strategier for strategidokumentet som skal leveres Kultur- og kirkedepartementet.

Resultatet av dette arbeidet ble nylig presentert på ABM-utviklings nettsted i form av dokumentet Bibliotekene i 2020 - rapport fra en scenariobasert strategiprosess (PDF-fil). ECONs bidrag til prosessen har særlig vært å utvikle scenariene. Målet var å lage framtidsbilder som var troverdige, konsistene og relevante for strategiutviklingen.

De tre ECON-scenariene var bygd rundt to akser: fysisk/digitalt og gratis/marked:

1. Åndenes Bibliotekhus - tilbyr fysiske møteplasser og gratis tjenester
2. Library Fair - tilbyr fysiske møteplasser - men markedet styrer
3. Uten en Tråd - er rent digitalt - og skiller ikke mellom gratistjenester og marked

Rapporten trakk fram to endringsfaktorer som spesielt viktige og usikre:

1. Ideologi: Hvilken status bibliotekene vil ha i den ideologiske debatten
2. Etterspørsel: Hva slags bibliotektjenester som vil bli etterspurt

Alternative scenarier

Jeg vil heller formulere de strategiske aksene slik:

1. Teknologi: Blir bibliotekene hovedsaklig virtuelle - eller vil de beholde en sterk fysisk forankring - i en digitalisert verden?
2. Marked: Vil bibliotekene få anledning utvikle et bredt spektrum av gratis tilbud - eller vil gratistjenestene bli redusert til noen få tradisjonelle oppgaver - i en globalisert verden?

Dersom biblioteket vedvarer som et fysisk sted, er det lett å opprettholde og begrunne gratistjenester. Et fysisk folkebibliotek som tar seg betalt i større omfang - i en verden der de aller fleste familier har bredbånd - virker svært lite sannsynlig. Derfor har jeg bare presentert det fysiske biblioteket gjennom ett scenario, altså Bikube.

Bibliotekets hovedutfordring er knyttet til den digitale utviklingen - altså valget mellom fysiske og virtuelle tjenester. Konflikten mellom gratistjenester og betalingstjenester er først og fremst aktuell i forhold til digitale tilbud.

I denne drakampen er minst fire aktører involvert: forbrukere, tekstskapere, forlag og det offentlige. Bibliotekene er offentlige institusjoner med et nært forhold til forbrukerne. Den heftige diskusjonen om opphavsrett de siste ukene gjelder grensene for lovlig bruk av digitale tekster.

Det er derfor det virtuelle biblioteket - og ikke det fysiske - som trenger to scenarier. På den offentlige siden er dette beskrevet som Saga. På den kommersielle siden har vi UBIK.

Offensiv linje

ABM-utvikling valgte en offensiv linje da de satset på scenariolæring som utgangspunkt for bibliotekutredningen. Det fortjener direktoratet ros for. Men scenariebygging er en krevende form, og resultatet svarer neppe helt til forventningene.

En av deltakerne i referansegruppa, Per Olav Kaldestad, har nylig kommentert sin egen opplevelse av prosessen slik:

- Biblioteket si rolle som aktør blei underspelt i scenarieprosessen, det blei meir sett på som ein kasteball for generelle samfunnstrendar og utviklingsliner (sikre eller usikre) enn som berar av ein kultur- og kunnskapspolitisk vilje.

Jeg har selv rettet rimelig skarp kritikk mot den første omverdensanalysen, i artikkelen Lettbent analyse av verden utenfor (28. mars). Ut fra svaret (11. mai) ser det ut til at ECONs eksperter langt på vei er enige i kritikken, selv om de skulle ønsket en noe mildere tone fra min side.

Hva er neste skritt?

Scenariearbeidet har trukket fram omverdensanalyse og framtidsbilder som viktige verktøy for å diskutere bibliotekpolitikk og bibliotekstrategi. Det er en fruktbar tilnærming.

Den avsluttende scenarierapporten inneholder en god del begreper og ideer som fortjener å tas på alvor. Men det sies også mye som er overfladisk, irrelevant og misvisende i forhold til fagfeltets behov.

Bibliotekfeltet er i dag på rask vei inn i en tung digital omformingsprosess. Skal omverdensanalyse og framtidsbilder få noe gjennomslag i miljøet, må de på en overbevisende måte bygge på de grunnleggende kreftene som er i bevegelse. Og det vil si datateknologien, hovedaktørene og de sentrale interessene i det tekstlige produksjonssystemet.

Dette er langt mer krevende i bibliotekfeltet enn på de fleste andre samfunnsområder. ECON og andre har arbeidet med scenarier for reiseliv, transport, jordbruk og mye annet. Men ingen av disse sektorene blir rammet i sin kjerne av digitaliseringen. Næringene må tilpasse og utvikle seg - men det er ikke snakk om revolusjonære endringer i selve virksomheten.

For bibliotekfaget betyr digitalisering at fagets sentrale objekt - det trykte dokumentet - erstattes av flyktige digitale filer. Dette medfører en revolusjon i bibliotekets arbeidsformer - og en like stor forandring i forståelsen av faget. Det er selve bibliotekets vesen som skifter karakter.

Denne utviklingen har bare så vidt begynt. Papirets tankemodeller er fortsatt dominerende. Derfor opplever jeg mye av teksten i scenarierapporten som irrelevant. Det som står, er ikke nødvendigvis galt, men det er så overfladisk at det ikke bringer forståelsen og debatten framover.

Hele scenarieprosessen hadde behov for et langt større islett av data- og mediekunnskap, av teknologisk trendanalyse og - ikke minst - av dypere innsikt i teknologiens sosiale konsekvenser ("social impact studies").

Men gjort er gjort og spist er spist. Jeg tror bibliotekmiljøet bør arbeide videre med de grunnleggende problemstillingene (fysisk/virtuell; gratis/marked). Vi bør fortsette å analysere verden utenfor - og gjerne arbeide med nye scenarier som tydeligere griper fatt i feltets underliggende strukturer og prosesser.

Dagens nyhetsbrev (5. juni) var et forsøk i denne retningen.