Kultur og konvertering i Europa

Langtidsarbeidsløse kan legge kulturen på nettet. Tyskland har nylig strammet inn på landets ordninger for statlig støtte til arbeidsløse. For å få full støtte, må folk heretter arbeide for det offentlige - ikke i det vanlige arbeidsmarkedet, men med oppgaver som ellers ikke ville bli gjort. De får en liten lønn for arbeidet på toppen av den faste støtten, og tyskerne snakker derfor om "en-euro-jobber".

Hans J. Heinrich - forlegger og museumsmann - har foreslått at Tysklands kulturelle skatter, fra 12,000 bibliotek og samlinger, kan brukes som utgangspunkt for slike tiltak. Det finnes 50,000 arbeidsløse bare i kultursektoren, og Heinrich vil bruke 20,000 til "verdens største konverteringsprosjekt". Forslaget er godkjent av den aktuelle ministeren, men har også vakt strid - blir kulturbudsjettene kuttet pga. billig arbeidskraft fra landet Unemployment?

Norge var tidlig ute med denne typen konverteringstiltak. Det store Dokumentasjonsprosjektet, løp fra 1992 til 1997 (sluttrapport i PDF), og omfattet 600 årsverk ved arbeidsløse akademikere og 120 årsverk faglig veiledning. Altså et gigantprosjekt - og banebrytende - etter norske forhold.

"Dokumentasjonsprosjektet var et samarbeid mellom de humanistiske miljøene ved Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø. Formålet (var) ... å ta i bruk moderne datateknikk i en rekke av universitetenes samlinger over språk og kultur i Norge. Informasjonen som ligger spredt i ulike arkiver og samlinger - i manuskripter, kataloger, hefter, bøker eller på arkivkort - skulle gjøres elektronisk tilgjengelig."

Dette nittitallsprosjekt var konsentrert om digitalisering av tekst. I dag er det ofte bilder - eventuelt bilder av tekst - som står i fokus. I et større perspektiv kan vi se at digitalisering blir en hovedoppgave i tida framover. For å bevare og formidle kulturarven trenger alle land å konvertere sine samlinger til digitale filer. Oppgaven er gigantisk og vil strekke seg over flere generasjoner.

Men oppgaven angår ikke bare bibliotek og heller ikke bare kulturinstitusjonene. Den dreier seg om hele vår medieverden - og i videre forstand om alle meningsbærende gjenstander. Når Chirac protesterer mot Googles digitaliseringsplaner - 15 millioner bind skal konverteres - har også toppolitikerne oppdaget at noe er på gang. De fysiske objektene blir lagret. Men deres bruksverdi realiseres gjennom digitale filer.

Overgangen fra gjenstand til digitalt objekt skjer gjennom talløse små og store prosesser. De løper kontinuerlig, enten vi vil eller ikke. Men det er først når en person, en institusjon eller et land klarer å sette det digitale objektet i sentrum av sin forståelse - sitt praktiske bilde av verden - at hun, den eller det har blitt digital.

Det vanskeligste er kanskje ikke å forstå det nye, men å forlate det gamle. Partir, c`est un peu mourir. Å skilles er å dø litt.

Lettere sagt enn gjort - for hvordan skal den franske regjering motvirke en søkemaskin som sildrer inn overalt?

SK17: Hyggelig møte med kulturministeren

Siden jeg kom tilbake fra Bukarest i dag, etter en uke i Romania, er det selvsagt den rumenske kulturministeren jeg snakker om. Mona Musca (bilde) er en energisk og utadvendt dame med TV-tekke og godt humør. Musca betyr "flue" på rumensk, og ministeren beskriver seg selv som en flue. Selv om du jager den ut av vinduet, summer den snart tilbake gjennom døra.

Den nye regjeringen (Basescu), som overtok makten ved juletider, er mer åpen og tilgjengelig enn den forrige (Nastase) - og fru Musca er den friskeste nye stemmen. Mandag 18. april startet bibliotekenes uke i Romania. Ministeren hadde innkalt samtlige 41 fylkesbibliotekarer, med nasjonalbibliotekaren på slep, til dagsseminar - om folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet (!).

Møtet ble holdt nord for Bukarest, i nærheten av Sinaia - der jeg gikk på språkkurs for 33 år siden ..... Biblioteksjefene var overveldet. De var vant med lynbesøk fra politikere uten interesse for bibliotek. Den nye ministeren satt med gruppen i fem timer og diskuterte.

Min vert i Bukarest - Dan Matei fra kulturportalen CIMEC - arbeider tett med kulturdepartementet og hadde fortalt om Fokus 2005. Dermed ble det et arbeidsmøte om strategi for bibliotekkampanjer med ministeren - og nasjonalbibliotekaren - sist onsdag. I den grad folkebibliotekene har noe knutepunkt, så er det nasjonalbiblioteket.

Departementet har engasjert et reklamebyrå for å bistå med utformingen. Nyttig, nyttig. Men byrået har null peiling på bibliotek. De spurte og grov om T-skjorter, plastposer, armbånd og ballonger. Den internasjonale kampanjen "@ your library" hadde ingen hørt om ... Kan vi bare melde oss på?

Fru Musca var også fornøyd. Det siste jeg hørte fra Dan Matei var at hun lanserte lesekampanjen på rumensk TV i går. Summa summarum: det er nyttig å prate sammen - om praktisk bibliotekpolitikk. Selv om landene tilsynelatende er så ulike som Romania og Norge.

(Sponsorerklæring: Uken i Romania ble finansiert av EUs Leonardoprogram)

***

I år er det bloggenes år. Nyeste nummer av The Economist slår fast at blogger og wikier er i ferd med å erobre nyhetsmarkedet blant yngre lesere: Yesterday`s paper.

For å skrive for utlandet - fra utlandet - har jeg nå supplert Plinius (den eldre) med Pliny the younger. Her finner du mer stoff fra besøket i Romania - beregnet på lokale lesere. Posten Public libraries in knowledge societies er skrevet med tanke på den summende minister.

Ha en god uke!

Plinius den yngre

Plinius den eldre skrev Historia Naturalis. Plinius den yngre skrev epistler.

Denne uka er jeg i Bukarest og blogger paa engelsk hos Pliny the Younger.

SK16: Pølser og kultur

Flyet til Bukarest går kl. 0715 søndag morgen - så jeg publiserer dette nummeret av søndag kveld (17. april 2005) dagen før.

Kunnskap eller kultur?

Er folkebibliotekene først og fremst kunnskaps- eller først og fremst kulturinstitusjoner? Dette er ikke et empirisk spørsmål som vi kan avgjøre ved å undersøke hva bibliotekene driver med. Det er heller ikke et filosofisk spørsmål som kan besvares ved å reflektere over bibliotekets egenart - Das Bibliothek an sich. Folkebibliotekenes plassering i forhold til begrepene kunnskap og kultur er et politisk og strategisk spørsmål. Det er et valg.

Det er lettere for fagbibliotekene. Det er aller lettest for de mest tekniske bibliotekene. De er kunnskapsinstitusjoner. Biblioteket i Statistisk Sentralbyrå er ikke, i vanlig norsk språkbruk, en kulturinstitusjon.

Men er ikke fagbibliotekene også viktige kulturbærere? Sikkert nok - hvis vi bruker kultur i en vid betydning. Også pølsekiosken på hjørnet og meieriet på Mysen er kultur. Begreper som kultur og kunnskap har ikke faste definisjoner. De må tolkes innenfor en sammenheng.

Intet er vel norskere enn geitost - og pølser med lomper, sennep og ketsjup. Det utvidede kulturbegrep favner både pølser og ost. Samtidig krever begge produkter et visst kunnskapsnivå, i meierifag og kundebehandling på kveldstid henholdsvis. Pølser, ost og bibliotek kan betraktes som mat (for sjelen), som kunnskap og som kultur. Vi må selv velge perspektiv.

Realfagsprosjektet

Hvis vi profilerer folkebibliotekene som kulturinstitusjoner, plasserer vi oss selv i en kulturpolitisk sammenheng. Bibliotekene havner i kulturetatene eller kulturseksjonene. Brukere, velgere og politikere tenker på bibliotekene som kulturtilbud - og bevilgningene blir deretter. Dersom bibliotekene velger kulturstien, vil de naturlig nok legge vekt på Hamsun og H.C. Andersen, dukketeater og dikt.

Hvis vi profilerer folkebibliotekene som kunnskapsinstitusjoner, plasserer vi oss selv i en kunnskapspolitisk sammenheng. Biblioteket er i og for seg det samme, men landskapet blir et annet. Og når landskapet endrer seg, tar biblioteket etter hvert preg av det. Den som følger kunnskapsstien, blir forandret underveis.

- Tromsø er lei av at Norge er verdensjumbo i realfag, står det i lørdagsavisen, - og skal gjøre matte og kjemi trendy i både skoler og barnehager. Tromsø kommune har sammen med universitetet, høyskolen, fylkeskommunen, NHO og fylkesmannen etablert et Realfagsprosjekt. Det skal satses på formidling.

Kulturpolitikken er en etablert del av norsk politikk. Kunnskapspolitikken er derimot ny, uferdig og under utvikling. Norge har en kulturpolitikk. Norge trenger en kunnskapspolitikk.

Forskningsdagene

Folkebiblioteket i Tromsø er ikke nevnt som realfagspartner. Det er synd. Men det er intet spesielt ved Tromsø. Kulturinstitusjoner havner i kulturbåsen. De er ikke interessante som naturvitenskapelige formidlere.

I Norge skjer det nå en langsiktig og meget positiv satsing på realfag. Dette er en del av Norges nye kunnskapspolitikk. Fra 1970 til 2000 mistet vi mye av vår nasjonale kompetanse innenfor matematikk og naturfag. Den skal gjenoppbygges - og det vil ta en generasjon før vi er tilbake på et godt europeisk nivå.

De årlige forskningsdagene er en del av satsingen. Årets Forskningsdager dreier seg om Fysikk og design.

- FN har utropt 2005 til Verdens fysikkår (World Year of Physics 2005) med en internasjonal feiring av fysikk og fysikkens viktige plass i vår hverdag, står det på nettstedet (anbefales!). Midt i blinken for alle bibliotek som driver med folkeopplysning ... eller?

Stange bibliotek i Hedmark har satset sterkt på Forskningsdagene - se programmet for 2004 - og har skrevet rapporter med mange gode tips. Et kort sammendrag ligger på Forskningsdagenes nettsted: Rapport fra et lite bibliotek som har fått til mye. De fullstendige rapportene (PDF) ligger her: 2003 - 2004.

Men Stange er et unntak - det har vært tungt å få andre folkebibliotek på banen. Forskningsdagene lager en samlet oversikt over tiltak - og en rask opptelling av bibliotekene i databasen gir meg 15 innførsler: Arendal, Bergen Offentlige Bibliotek, Deichman, Hareid, Lørenskog, Krødsherad, Kristiansund, Levanger, Midt-Troms (regionalt biblioteksamarbeid), Sør-Trøndelag Fylkesbibliotek, Skedsmo, Smøla, Stange, Sør-Varanger og Ås.

Kilde: søkeboksen på nettstedet

De bibliotekene som ikke deltar, har sikkert sine høyst reelle grunner for det. Mangelen på engasjement skyldes ikke uvilje eller latskap. Det dreier seg heller, vil jeg tro, om selvforståelse: hva er et folkebibliotek?

I kunnskapsverdenen er Forskningsdagene en sentral og viktig satsing. Men det er åpenbart langt lettere å få til engasjement i forhold til litterære markeringer. Folkebibliotekene definerer seg i praksis som kulturtiltak. Dette har uheldige konsekvenser på lengre sikt. Forskningsdagene er åpne for alle fagmiljøer. Men folkebibliotekene veier ikke tungt i formidlingsstrategien til Norges Forskningsråd. Det gjør derimot museene.

Vitensentrene

Over hele landet bygges det nå opp et nettverk av vitensentre, som skal stimulere barn og ungdom til å velge realfag. Vår egen ABM-utvikling er sekretariat for Vitensenterutvalget (se nyhetsarkiv, 13. april 2005).

Vitensentrene springer ut av museene

- Et vitensenter (science center) er et museum som ikke lovpriser vitenskapens resultater, men i stedet bærer vitnesbyrd om hvor spennende vitenskapelig arbeid er - og lærer folk å ta del i det. Vitensentre legger vekt på det interaktive og er rettet mot menneskene som tenkere, skapere og brukere i stedet for passive forbrukere. Publikum skal ikke fortelles hvordan verden er, de skal bli invitert til å finne ut av det selv.

Hva er et vitensenter?

Det skjer mye innovativt utviklingsarbeid i museumssektoren - både i Norge og internasjonalt. Vitensentrene er ett tiltak. Jeg tror folkebibliotekene gjør klokt i å styrke sin kompetanse på naturvitenskap og forskningsformidling. Jeg tror vi har mye å lære av museenes arbeid med nye formidlingsformer. Samtidig har bibliotekene mye å bidra med når det gjelder mediebasert kunnskap og formidling.

ABM-utvikling har som program å fremme samarbeid på tvers av A-, B- og M-sektorene. Med den nye satsingen på Norge som kunnskapsnasjon kan bibliotekene med fordel satse sterkere på kunnskapssiden av virksomheten.

Forskningsdagene kan bli et godt startsted, både i seg selv og som del i årets "fr@ ditt bibliotek"-kampanje: Folkebibliotekene i kunnskapssamfunnet.

Statistikk, KOSTRA og faglig støtte

I et brev på biblioteknorge.no har jeg bedt ABM-utvikling:

- gjøre tilgjengelig informasjon om det arbeidet som foregår - eller er planlagt - når det gjelder forbedring og videreutvikling av de statistiske indikatorene som brukes i bibliotekstatistikken. Dette gjelder både prosessen (komiteer, utvalg, tidsfrister, o.l.) og innholdet (mandat, målsetting, referater, o.l.)

- uttale seg som faglig institusjon om korrekt bruk av KOSTRA-tall i biblioteksammenheng.

Norsken, svensken og dansken

En lekende generalsekretær ankommer - Pluss en bitte liten komparativ kartlegging av hvem som blogger i den skandinaviske blogosfæren...

Den norske individualisme

Fem av de norske bibliotekbloggene registrert i Bibfeeds er personlige tiltak. Thomas Brevik (Bibliotekarens bibliotek), Torunn Helene Fredriksen (med hengekøye), Magnus Enger, Niels Damgaard (SkoleBibBlogg for VGS) og jeg selv (Plinius) skriver hver vår blogg.

Deretter kommer to prosjektblogger - for Norsk digitalt bibliotek og for det snertne informasjonskompetanseprosjektet råd&VINK .

Gruppebloggen Blogg og bibliotek er knyttet til Bok og bibliotek . Her skriver både Thomas Brevik og Torunn Helene Fredriksen - og dessuten Anders Ericson, Thomas Gramstad og Even Flood. Den eneste institusjonsbloggen er knyttet til Sjøkrigsskolens bibliotek. Hvorfor det? Fordi bibliotekaren heter Thomas.

Det danske fellesskap

I Danmark er ni blogger av i alt tolv knyttet til institusjoner: Internetsøgning (kursvirksomhet) - Nyheder fra Silkeborg bibliotek - Nyheder fra Statsbiblioteket (Århus) - Nykøbing Falster Centralbibliotek - Nyt fra HBs it-funktion - Nyt fra Informationsportalen - Nyt fra Nykøbing Falster Bibliotek - Nyt fra Skjern Bibliotek - Nyt om bibliotekerne i København.

bibliotekarisme.dk (Kalle Nielsen) og e-klumme (Esben Fjord Nielsen) er personlige blogger, mens Biblog drives av tospannet Tora Trier Hansen (Københavns Kommunes Biblioteker) og Susanne Kierkegaard (Roskilde Bibliotek).

Medel-Svensson

I Sverige har Bibfeed nå registrert 18 blogger. Av disse blir seks skrevet av enkeltpersoner og tre av små grupper, mens ni er institusjonsblogger - hvis vi regner Niclas Linbergs nystartede blogg som institusjonell.

For: Niclas er generalsekretær i Svensk Biblioteksförening. Han beskriver initiativet slik:

- en blogg för informell information, diskussion och åsiktsutbyte om bibliotekspolitik i allmänhet och Svensk Biblioteksförening och dess Generalsekreterares roll i den i synnerhet. Här prövas tankar och idéer i en tillåtande och nyfiken atmosfär.

Det høres oppmuntrende ut ...

Fra nettsted til blogg

Thomas Brevik har lokket med BIBFEEDS - og jeg har nå bitt på agnet. BIBFEEDS samler løpende opp nyheter fra en serie skandinaviske bibliotekblogger. I dette øyeblikk er det 9 norske, 16 svenske og 12 danske som blir dekket.

Det betyr at jeg i framtida vil publisere jevnlig på Plinius - som er en av de ni norske. Jeg beholder På sporet / Post scriptum som faglig nettsted - for det er mye stoff som ikke passer til bloggformatet: kursmateriell, lengre artikler, prosjektdata, osv.

Hvordan PS og Plinius etter hvert vil forholde seg til hverandre, står åpent. Jeg vil i hvert fall gjøre mitt beste for å kryssreferere - med et leserperspektiv.

Relevant stoff fra nettstedet til Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk (SFP) vil også bli publisert på Plinius. Det gjelder bl.a. Søndag kveld.

Bibliotekarens berg-og-dalbane

DALBANEN

Oslo kommune omorganiserer kultursektoren - og Deichman havner langt nede i dalbunnen. Tidligere var biblioteket en egen etat - nå skal organisasjonen ligge to nivåer under den nye sjefen for kulturetaten. I aprilnummeret av Bibliotekaren" skriver Monica Deildok en engasjert leder om dette - og den blir fulgt opp av en helsides artikkel inne i bladet.

BF har også publisert kommunens nye bibliotekmelding - Deichmanske bibliotek i det 21. århundre (PDF) - på nettet. Dette dokumentet viser først og fremst hvordan Oslo FrP ønsker å låsebiblioteket til forrige århundre. Deichman skal bevares som kulturelt og litterært "museum" - spesielt for barn. Kunnskapsformidling og nye medier er ikke kjerneområder. Biblioteket legges ikke ned - men det marginaliseres med noen få prosent i året.

I tillegg til BF har også NBF Oslo/Akershus engasjert seg - og bra er det: Deichman er en flaggbærer for folkebibliotekene og trenger all mulig støtte. Som vanlig er det viktigere å utforme positive alternativer - altså kraftfulle nye bibliotekroller - enn å protestere mot "systemet". Å forsvare det gamle (Bislett stadion ...) virker ikke i lengden. Det er "Nye Deichman" - det eksperimentelle, utprøvende, uferdige nye - som trenger solidaritet.

BERGBANEN

I samme nummer av Bibliotekaren blir Marit Mellingen intervjuet. Hun er bibliotekar i norge.no - der hun arbeider sammen med tretten andre mennesker om å holde Norge offentlig opplyst.
Fram til 1. januar 2005 var norge.no et prosjekt under Fylkesmannen i Sogn ogFjordane (!). Dette prosjektet har ikke vært veldig høyt profilert, men jeg betrakter det som en spydspiss i utviklingen av nettbevisste offentlige tjenester (kvalitetssikring, tjenesteutvikling) og digitale spørretjenester.

Fra 1. januar rykker prosjektet oppover - det har nå blitt et direktorat rett under Moderniseringsdepartementet. Strategien endrer seg inn i det 21. århundre: fra forvaltningsfokusering til brukerfokusering.

Tjenester skal tilbys ut fra brukernes livssituasjon, og brukerne skal slippe å forholde seg til den indre organisering i det offentlige. For bibliotek ville dette f.eks. bety at skillet mellom fag- og folkebibliotek gjøres usynlig for brukerne ....

I det 21.århundre vil vi ha våre tjenester tilpasset våre umiddelbare behov - med minst mulig støy (transaksjonskostnader).

BERG-OG-DAL

Det går forlengs og baklengs, fort og sakte, berg og dal, samtidig.

Moderniseringsdepartementets modell er framtidsrettet - Deichmanmodellen er fortidsrettet. Vi kan heldigvis hente argumenter fra norge.no og anvende dem på Deichman.

Et varsko til slutt: både intervjuer og intervjuobjekt tar for gitt at Marit Mellingen IKKE lenger jobber i bibliotek. Marit beskriver sitt hovedfelt som informasjonsarkitektur - og ikke som bibliotekfag. Dette er EN modell.

Min egen holdning er: informasjonsarkitektur er bibliotekfagets kjerne i det 21.århundre. Og det ville være en fordel for Deichman og deres digitale prosjekter om norge.no ble sett på som en del av den NYE bibliotekbransjen.

Et bevisst inkluderende språk beskytter mot de politiske spekkhoggerne.

Tord Høivik

SK15: Klikker og kanaler i bibliotek-Norge

En ny digital offentlighet - for bibliotekarer

Offentlighetens strukturer

For omtrent førti år siden skrev Jürgen Habermas en bok som fikk varig betydning for generell politisk debatt - og for bibliotekfaget. Habermas beskrev framveksten av den første åpne og allmenne politiske debatt i Europa rundt år 1800, altså mot slutten av opplysningstida. På norsk het boka "Borgerlig offentlighet", men den originale tyske tittelen var "Strukturwandel der Öffentlichkeit".

Habermas betraktet "offentligheten" - eller den brede offentlige debatt - som et sosialt fenomen og undersøkte hvordan debattens mekanismer og strukturer forandret seg ved overgangen fra det 18. til det 19. århundre.

Vi kan gjerne si at det var opplysningstida som skapte selve begrepet om en offentlighet - av frie borgere - som kunne uttrykke meninger om statlige spørsmål. Tidligere var dette fyrstenes eksklusive domene. Statsanliggender skulle ikke menigmann kjære seg om.

I dag skjer det en ny, dyp strukturendring i den offentlige debatten. De rike, levende, kreative diskusjonene forflytter seg fra massemedia til internett. Aviser og tidsskrifter tillater fortsatt en viss grad av kontroll - ved at journalister, redaktører og eiere velger ut hva de vil presentere - og hvordan de vil vinkle stoffet. I de store radio- og TV-redaksjonene er styringen ennå strammere. Kontrollen er sjelden prinsippiell og politisk. I et forbrukersamfunn som vårt, er lesernes og annonsørenes reaksjoner langt viktigere.

Sensur og samizdat

Men på nettet blir de store utfordret av de små. For tjue år siden het den kommunistiske supermakten Sovjetsamveldet - og ikke Kina. I Sovjetsamveldet var pressen en del av staten - som i dagens Kina. Sensuren sørget for at bare godkjente meninger og nyheter ble publisert i aviser, radio og TV. Også kopimaskinene ble overvåket. Skrivemaskiner og blåpapir kunne ikke kontrolleres på samme måte. Usensurerte artikler, fortellinger og bøker sirkulerte i kopierte utgaver. Denne uoffisielle kanalen kalte russerne samizdat - som rett og slett betyr "selv-utgivelse": sami + izdat.

På nettet hersker samizdat. Alle som vil, kan utgi sin egen avis, sitt eget tidsskrift, sine egne bøker. Trykkefriheten har fått sin egen teknologi. Ingen meninger kan undertrykkes. Ingen manuskripter kan refuseres. Dette er unikt. Dette er en demokratisk revolusjon. Bibliotekarer som ønsker nye merkesaker, kan løfte fram den nettbaserte publiseringen: diskutere den, presentere den og legge til rette for den: lær å blogge fr@ ditt bibliotek.

Thomas Brevik har spurt om 2005 blir bibliotekbloggenes gjennombrudd. Svaret nærmer seg et JA.

Det er imidlertid ikke nok at en håndfull åndfulle bloggere er aktive. Et gjennombrudd for blogger får bare betydning dersom det fører til et gjennombrudd for å delta. Nettet er grunnleggende interaktivt. På 1800-tallet var det viktig for demokratiet at folk leste (og ble mer opplyste). I dag er det langt viktigere at folk deltar i de politiske diskusjonene ved å skrive - og bli lest. Skriftlige ytringer har vesentlig større gjennomslagskraft enn de muntlige.

Kunnskap og kommunikasjon

I dag er USA den etablerte og Kina den kommende supermakten. Russland er fortsatt en militær stormakt. Men våpen har bare en begrenset politisk verdi. Hva kan Russland oppnå med sine raketter? Det som teller i lengden, er markedsmakt, ikke militærmakt. Altså produksjon.

Den viktigste delen av dagens produksjon er kunnskapsproduksjonen. Altså produksjon basert på innovasjon, entreprenørskap, kreativitet, nyutvikling. Det betyr at all avansert produksjon er avhengig av nye ideer. En flod, en flom, en foss av ideer - gode og skrullete om hverandre. Vi klarer ikke vurdere ideene på forhånd. De må rett og slett prøves ut - både gode og skrullete - for vi vet ikke hva som er hva. Det må erfares.

Nye ideer er avhengig av rik og levende kommunikasjon. Produksjonskraft er knyttet til kommunikasjonskraft. I antikken var kommunikasjonen først og fremst muntlig - det er derfor grekere og romere la slik vekt på faget retorikk. I dag er kommunikasjonen først og fremst skriftlig - og vi bør tenke mer på skriftens enn på talens kraft. De som tier i skrift, blir ikke hørt i den offentlige samtalen.

Til lags åt alle

Blogger, wikier, kommentarknapper og epostlister er bare et middel. Målet er dialog, medvirkning og medbestemmelse. I siste instans dreier det seg om makt til å forme samfunnet. Demokrati betyr folkelig MAKT eller STYRING (kratos).

Vi som skriver, ønsker oss lesere som tar innleggene på alvor, som reagerer, svarer og følger opp, som tenker og handler. På dette punktet svikter teknologien totalt. Når alle kan publisere, blir det - i gjennomsnitt - bare en håndfull lesere på hver. Du kan si hva du vil, men ingen hører etter. Konkurransen om plass i massemedia erstattes av en konkurranse om nettlesernes oppmerksomhet.

Løsningen er enkel og ubehagelig: for å bli lest, må du rett og slett skrive så godt eller relevant at folk velger å bry seg. På det åpne nettet kan leserne alltid klikke seg videre til neste blogg eller nyhetskanal. Det finnes ingen programvare som kan hypnotisere leseren til å velge akkurat din kanal - om att og om att og om att. Alle tekniske forsøk på å lukke leserne inne bryter med nettets natur.

Nettet er ikke et lineært, men et lateralt medium. Tenk avis, ikke essay. Tenk TV, ikke bok. Tenk tivoli, ikke skole. Den naturlige lesemåten er assosiativ: les - klikk - les - klikk. For å nå fram med en sammenhengende tekst, må du ha noe å si som berører dine lesere.

Bibliotek-Norge er heldigvis et tettvevd samfunn. Biblioteknorge@nb.no er det beste bevis på samhørigheten. Denne listen fungerer som vår egen kjære Trangvikspost, med små og store nyheter som bare interesserer lokalbefolkningen.

Nyhetskanaler for norske bibliotekarer

De to forrige sondagene skrev jeg om Politikk og publisering (13/05) og om Data og debatt (14/05). Flere har kommentert - og nevnt behovet for oversikt. I tillegg til de tre sentrale tidsskriftene - og deres digitale utgaver - har bibliotek-Norge nå en hel serie "nyhetskanaler".

En rask opptelling på nasjonalt nivå gir minst tretten, og da har jeg altså ikke tatt med all den regionale publiseringen:

Elektroniske meldingsblad

1. Nytt fra ABM-utvikling - som man kan abonnere på digitalt

Postlister

1. biblioteknorge - kjent og kjær
2. SFPs postliste - Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk

Nettsteder med nyheter

1. ABM-utviklings hjemmeside - rikholdig
2. Nasjonalbibliotekets nyhetsside - forbedret, men fortsatt nokså statisk
3. Bibliotekarforbundets hjemmeside - bra standard
4. NBFs hjemmeside - nyoppusset
5. Norsk digitalt biblioteks hjemmeside - første eksempel på et prosjekt med egne nyheter

Bibliotekblogger

1. Blogg og bibliotek - gruppeblogg assosiert med Bok og bibliotek
2. Bibliotekarens bibliotek (Thomas Brevik)
3. Magnus Engers blogg - med mange spennende lenker til blogsfæren
4. Råd&VINKs blogg - andre eksempel på et prosjekt med egne nyheter
5. På sporet (Tord Høivik)

Bibliotekportalen

De færreste har anledning til å følge med på alle disse. Men det kan jo dukke opp interessante nyheter hvor som helst. Hva er løsningen? Det er på tide å ta nettlesernes behov på alvor. Alle vi som skriver om bibliotekstoff på nettet, opptrer dels som allierte og samarbeidspartnere, dels som motparter og konkurrenter.

Slik er det jo i alle bransjer, fra bilforhandlere til bokforlag.Vi ønsker alle en sterk og ekspansiv bibliotekbransje, med muntre møter og livlige debatter. Vi vil ha friske nye rekrutter og innovative forsknings- og utviklingsprosjekter. Vi ønsker folkets gunst og myndighetenes velbehag.

Samtidig ønsker hver enkelt aktør en størst mulig andel av alle disse godene for sin egen lille teig. Slik er det i alle bransjer. Fellesinteressene er renningen og egeninteressene de spraglede trådene som tilsammen danner den norske bibliotekveven.

Det å skape bred oversikt, er en utpreget fellesinteresse - på linje med å lage en samkatalog eller et nasjonalt autoritetsregister. Jeg ser i hvert fall to veier - som ikke utelukker hverandre. Den ene veien går via blogger og RSS (takk for innspill fra flere ....).

Hovedtanken er: alle nyhetskanaler installerer et RSS-program. Da kan enhver abonnere på et sammendrag (overskrifter) av nyheter fra alle de kanalene hun eller han ønsker å følge med på. Jeg har ikke selv prøvd ut RSS, så her kan sikkert andre i miljøet ta diskusjonen videre.

For det andre kan en eller flere aktører starte en bibliotekportal. Dette ble etterlyst på NBFs konferanse i Stjørdal i februar i år. En slik portal måtte - som et absolutt minimum (trinn 0) - beskrive og gi pekere til alle nyhetskanalene, uten å framheve eller favorisere noen spesiell. Som Trinn 1 kunne den løpende ha overskrifter, og eventuelt ingresser, til nyhetene.

Tilføyd 30. april: Den svenske RSS-portalen BIBFEEDS - med Nyheter fra bibliotekene i Skandinavia - viser vei ...

Som Trinn 2 kunne den kartlegge og beskrive andre norske bibliotekressurser. Som Trinn 3 kunne den også tilby serverplass og publiseringsmuligheter - gjerne med teknisk og journalistisk veiledning. Kanskje blir det lettere å løse opp knuten rundt ABM-media ved å samarbeide om noe annet?

SK14: Data og debatt i bibliotek-Norge

Det viktigste er gratis

Det viktigste norske bibliotektidsskriftet er gratis. Det har ingen redaktør og ingen journalister. Tidsskriftet eies av Nasjonalbiblioteket, men fungerer helt frittstående. Det utgis flere ganger om dagen og skrives av leserne selv.Jeg tenker selvsagt på postlisten biblioteknorge@nb.no.

For en uke siden skrev jeg litt om debatten rundt ABM-media. Forslaget om et nytt aksjeselskap, for å utgi Bok og bibliotek og andre ABM-faglige tidsskrifter, har blitt avvist av Norsk bibliotekforening og Bibliotekarforbundet.

Bak dette ligger en forhistorie somjeg ikke kjenner i detalj. Men situasjonen for papirtidsskriftene virker foreløpig fastlåst. Samtidig er den digitale publiseringen i rask utvikling. Hvordan ser situasjonenut fra den digitale siden. Hva gjør de store aktørene når det gjelder digital publisering om bibliotek og bibliotekfag?

Revolusjonen kommer bakfra

Straks vi skifter perspektiv, ser publiseringslandskapet annerledes ut. Det er lettere å bli nettforlag enn papirforlag. Vi finner i hvert fall sju nasjonale aktører. På nettet står Nasjonalbiblioteket, Biblioteksentralen, BIBSYS og Høgskolen i Oslo (avdeling JBI) fram som viktige utgivere - ved siden avABM-utvikling, Norsk bibliotekforening og Bibliotekarforbundet.

Flere andre lurer i vannskorpen - som Universitetet i Tromsø, med dokumentasjonsvitenskap, og Kollegiet av fylkesbiblioteksjefer. Faget dokumentasjonsvitenskap arbeider systematisk med teorier og modeller for - blant annet - nettpublisering. Kollegiet drifter et godt skjult og helt rudimentært nettsted, men representerer en stor og faglig viktig gruppe, som godt kunne bli mer synlig i folkebibliotekpolitikken ....

Alle disse aktørene har tatt nettet i bruk. Men ingen av de nasjonale aktørene har definert nettet som sitt primære medium. Alle kjører et dobbelt løp, og alle virker noe belemret med papirets tankesett. Derfor blir tautrekkingen rundt tidsskriftene vanskelig å håndtere.

Denne tvetydige situasjonen kan ikke vare særlig lenge. Papir og nett er to ulike verdener. Papirets begreper og tradisjoner gjelder ikke på nettet. Papiret har tyngde og treghet. Det beveger seg andante. Digital kommunikasjon er preget av letthet. Internett inviterer oss til raskere, friskere og mindre høytidelig debatt rundt de faglige spørsmålene vi er opptatt av. Hva med en scherzo? Molto allegretto? Jeg skriver jo dette fra Italia ....

Det digitale mediet blir stadig viktigere i praksis. Før eller senere må forståelsen følge etter. På det regionale nivået vokser det fram en rik flora av kulturnett, med bibliotek som en sentral komponent. Kulturnettene har oppstått innenfor et digitalt miljø og kan utvikle seg friere enn de nasjonale nettpublikasjonene. Den virtuelle revolusjonen kommer inn bakdøra.

Det har allerede blitt umulig - tror jeg - å lage et samordnet opplegg for papirpublisering uten å trekke inn det som skjer på det digitale feltet.

Hva gjor ABM?

ABM-utvikling har fra starten av satset mye og profesjonelt på sitt eget nettsted. Direktoratets sentrale publikasjoner utgis også i digital form, selvom det viktigste filformatet er PDF - et høyst tvetydig produkt. Meldingsbladet ABM-nytt utgis bare digitalt - i HTML.

Direktoratets nettsted er rikholdig og godt oppdatert. Navigasjonen kan forbedres - innspillene til bibliotekutredningen og til scenarieprosessen nå i mars-april ligger for eksempel svært bortgjemt. Organisasjonen har personer med høy faglig kompetanse på nettpublisering og strategisk bruk av nettet. Viktige utviklingstiltak - som Kulturnettet, emnekart og XML - er på gang. De som vet hvor de skal lete, kan også glede seg over en usedvanlig detaljert og gjennomarbeidet publiseringsstrategi - i PDF-format.

Sammenliknet med de fleste offentlige institusjoner ligger direktoratet svært langt framme med hensyn til digital publisering og - spesielt - strategisk forståelse.

Hva gjør NBF og BF?

Både Norsk bibliotekforening og Bibliotekarforbundet er (sentralt) små organisasjoner, med langt færre ansatte enn ABM-utvikling. Begge har bevisste digitale strategier. Norsk bibliotekforening har nylig oppgradert hele sitt publiseringssystem og ansatt en erfaren nettredaktør.

På kort tid har NBFs nettsted skiftet karakter. Fra å være en statisk samling av tørre tekster har det blitt et nyhetsorientert medium med både tekst og bilder. I tillegg blir det meste av stoffet i tidsskriftet Bibliotekforum også publisert på nettstedet.

Bibliotekarforbundets nettsted er også nyhetspreget - og BF var tidligere ute med denne publiseringsformen. Det meste av stoffet i Bibliotekaren publiseres på nettet en viss tid etter papirutgaven.

Hva gjør NB?

Nasjonalbiblioteket eier og drifter den viktige postlisten biblioteknorge.no. Listen har et par tusen lesere og mottar et par tusen innlegg i året. De spenner vidt: fra sterke faglige refleksjoner og skarpe politiske protester til kuriose fakta og muntre anekdoter.

I forhold til størrelsen og bredden (= ca. uendelig) fungerer listen bra. Men den kunne nok utvikles til et mer kraftfullt diskusjonsforum hvis NB tok sitt eierskap mer på alvor.

NB har selvsagt også et stort nettsted som presenterer vårt nasjonalbibliotek og dets rike samlinger. NB har stått (og står) for en pionerinnsats når detgjelder digitalisering av kulturelle ressurser. Det jeg kunne ønske meg, er en sterkere nettbasert markedsføring og en høyere grad av interaktivitet med bibliotekarer og andre brukere.

I vår lille bibliotekby kan NB minne om et florentinsk palass: tungt av stein og gitter på utsiden, selv om det finnes både hager, springvann og antikke skulpturer bak murene.

Hva gjør Biblioteksentralen, BIBSYS og avdeling JBI?

Spørsmålet må presiseres. Jeg mener egentlig: hvilke nasjonale nettoppgaver ivaretar disse tre aktørene?

Ganske kort: Biblioteksentralen holder god oversikt over bibliotekenes nettsteder. BS sørger altså for at bibliotekbyen har et oppdatert kart - en selvvalgt og ubetalt oppgave på vegne av fellesskapet. BS er også den viktigste leverandør av tjenester til folkebibliotekene - og driver svært aktiv markedsføring på nettet.

Organisasjonen BIBSYS ivaretar en sentral del av vår infrastruktur. I den virtuelle verden er et nettsted som blir så hyppig brukt som BIBSYS, svært mye verdt som springbrett for andre tjenester. Dette gjelder også folkebibliotekene, som jo får stadig flere studenter (og folk med høyere utdanning) som brukere.

Men jeg lurer på om BIBSYS har sovet i timen. Med andre ord: vært for lite opptatt av brukerne og det som skjer i verden utenfor. Det har i en årrekke vært varslet at databasen BIBSYS var tung å bruke - uten at vesentlige endringer ble foretatt. Designet for den nasjonale prosjektdatabasen FORSKDOKvar lite gjennomarbeidet - konkurrenten FRIDA er langt mer gjennomtenkt.

I dag har organisasjonen kanskje våknet, men en bredere nettstrategi er ennå ikke på plass. På nettet forsvinner monopolene. Både norske og utenlandskeaktører kan begynne å spise av det markedet organisasjoner som BIBSYS (og BS) lever av. Dette har BS forstått. BIBSYS trenger å forstå det.

Hva med å åpne et diskusjonsforum knyttet til nettstedet?

Min egen bydel - avdeling JBI - utdanner fortsatt det store flertall av Norges bibliotekarer. Vi har vært rimelig flinke til å forberede våre studenter på å bruke nettet. Den gamle videreutdanningen i Informasjonskunnskap og EDB ga bibliotek-Norge en strategisk kjerne av databevisste sivilbibliotekarer. Vi har holdt mange lange kurs i nettproduksjon og informasjonsarkitektur. Også de treårige bibliotekarene får nå en brukbar teknisk basis.

Men store oppgaver gjenstår. Vi har hittil ikke spilt noen ledende rolle mht. nettbasert akademisk publisering (inkludert studentoppgaver), nyhetsformidling om bibliotekfag, portalbygging, faglig blogging, digital tekstteori eller strategidebatt om nettmediets utvikling.

Bibliotekutdanningen har først i vår, med Nils Pharo som pådriver, tatt et initiativ for å utvikle sine egne nettsider til et profesjonelt nivå. Enkeltpersoner er synlige utad, men det står igjen å ta et kollektivt faglig grep i forhold til det nye mediet.

Data og debatt

Her kan selvsagt andre mene noe annet - og da er det bare å åpne debatten. Er nettmediet av vesentlig betydning for bibliotek og bibliotekfag - eller er det et supplement. Må vi tenke vesentlig nytt - eller er det nok med moderate tilpassinger?

Det ligger samtidig i kortene at slike debatter i dag må føres på nettet. Papiret beveger seg for langsomt. Nettet har en sterkere samtalekarakter: les og svar - mens tanken ennå er i bevegelse.

Hilsen Tord
(publisert her 6. april pga. tekniske problemer. Lett språklig pusset på 2. mai)