SK22: Bibliotekets vesen

Hva er et bibliotek?

Verden er bevegelse. Folkebiblioteket år 2000 er åpenbart forskjellig fra folkebiblioteket år 1900. Den gang var bøkene gjemt bort og bevoktet av myndige kvinner og menn. Nå står de på åpne hyller, omgitt av dataskjermer, musikkanlegg og kosebamser. Men disse forandringene skjedde så langsomt at det var lett å tilpasse seg. Biblioteket forble en kjent størrelse. Fagets innhold og institusjonens nødvendighet var gitt.

Da jeg vokste opp i femtiårene spurte jeg aldri: hvorfor bibliotek? Det var som å spørre: hvorfor 17. mai? Hvorfor duskelue og akademisk borgerbrev? Biblioteket, nasjonaldagen og det snodige hodeplagget bare var der, som biter av grunnfjellet. Etablerte tradisjoner trengte ingen argumenter. Norge var Norge.

I dag er både Norge og bibliotekene kommet i rask og rumlende drift. Norge globaliseres og bibliotekene havner i digitaliseringskverna. Da er det ikke bare legitimt, men også nødvendig, å spørre: Hva er et bibliotek? Hva er en bibliotekar?

Biblioteket som begrep

I bibliotekmiljøet fører diskusjoner om fagets kjerne raskt til uro - for mange ser sine faglige og personlige interesser truet. Dersom noe vektlegges mer, kan det føre til at noe annet vektlegges mindre. I historiefaget er det legitimt å peke på hjelpevitenskaper som epigrafikk, diplomatikk, heraldikk og kronologi. I bibliotekmiljøet er det mindre populært å skille mellom periferi og sentrum.

Den enkleste løsningen er å gå utenom hele debatten. Da kan man si noe slikt:

Bibliotekfaget omfatter alle typer faglig virksomhet som er nødvendige for å drive et bibliotek. Ingen ting er viktigere enn noe annet. Alt er like sentralt.

Dette er tilslørende. Så lenge biblioteket som institusjon holder stand, kan slørdansen fungere. Men når politikerne begynner å tvile på folkebibliotekets berettigelse, trenger vi bedre svar.

Hva er så spesielt med bibliotek og bibliotekfag i et samfunn som gjennomsyres av kunnskap og kunnskapsproduksjon? Hva skal vi med fysiske samlinger når bredbåndstilbudet vokser over alle grenser? Hvorfor må kommunene betale for tjenester som Google tilbyr gratis?

Bibliotekfagets kjerne

Bibliotekene er fleksible kunnskapsinstitusjoner. De har et åpent og bredt mandat. De kan engasjere seg i forskningsformidling og lesetrening, ressursbasert læring og aktiv kunnskapsproduksjon. Og mye annet. Men har biblioteket en kjerne? Kirken forkynner, skolen underviser, koret synger og apoteket selger hostesaft. Hva gjør biblioteket?

I forrige århundre var svaret enkelt: biblioteket lånte ut bøker. I dag vil jeg si:

• Det som kjennetegner bibliotekfaget som profesjonsfag er kombinasjonen av tekstformidling og dokumentteknologi.
• Det som opprettholder biblioteket som institusjon, innenfor samfunnets kollektive arbeidsdeling, er behovet for gjenbruk av allment tilgjengelige dokumenter.
• Bibliotekfaget er hverken rent teknisk eller rent sosialt. Faget og institusjonen eksisterer i skjæringspunktet mellom tekniske systemer, lagrede tekster og brukerrettet formidling.
• Bibliotekarer må fortsatt være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens og kulturens tekster.
• Biblioteket trenger bibliotekarer for å overleve. I en kunnskapsøkonomi er imidlertid bibliotekarenes fagfelt like relevant utenfor som innenfor bibliotekets fire vegger.

Den grunnleggende bibliotekariske oppgaven blir ikke forandret av IKT. Men dersom profesjonen ikke klarer å videreføre sine spesielle ferdigheter i det nye digitale feltet, vil den gradvis miste sin faglighet. Dersom gjenbruksfunksjonen overtas av andre aktører, vil biblioteket som institusjon forsvinne - selv om bibliotekarene og bibliotekfaget lever videre.

Første og annen fase

Det tradisjonelle biblioteket, slik jeg kjente det fra årene før 1965, var først og fremst en boksamling og en katalog. Mellom 1965 og 1995 ble katalogene digitalisert, men bøkene pranger fortsatt på hyllene. Bibliotekets fysiske form er som før - ispedd en håndfull dataterminaler.

Digitaliseringens første fase ga oss bibliografiske databaser og databaserte kataloger. For bibliotekmiljøet var dette en spennende og krevende utvikling. Det tok atskillige år før nyvinningene var integrert i bibliotekundervisningen og i bibliotekarenes selvforståelse.

Digitaliseringens andre fase startet i midten av nittiårene, da WWW slo igjennom som et nytt medium for publisering og interaksjon. I dag, bare ti år senere, har nettet etablert seg som et usedvanlig kraftfullt verktøy for alle typer mediert kommunikasjon.

I 1995 framsto nettet som en arena for fritidssysler og de spesielt interesserte. I dag forlanger staten at alle norske skolefag skal integrere IKT. Den lange marsjen gjennom institusjonene har begynt. Banker og flyselskaper, Likningsvesenet og Samordna opptak, NRK og Aftenposten har kommet langt. Undervisnings-Norge, helse-Norge, kommune-Norge og forlags-Norge er i startfasen.

Bibliotek-Norge beveger seg også framover, men i spredt og uryddig formasjon. Den første digitaliseringsfasen var enklere å håndtere. Katalogene og databasene beholdt sin grunnleggende struktur - de ble bare lettere tilgjengelige i digital form.

Men bibliotekets sentrale objekt - Boka - ble ikke berørt. Selve biblioteket var fortsatt et rom fylt av bøker - samlet, pleiet og pyntet av kyndige bibliotekarer. Vesenet var seg selv lik.

Den nye digitaliseringen innebærer

• at bokobjektet transformeres til et digitalt dokument
• at dette digitale dokumentet blir gjort tilgjengelig over nettet

Det som gjelder for boka, gjelder like mye de andre dokumentformene bibliotekene håndterer: tidsskrifter, aviser, offentlige dokumenter, lydbøker, audiogrammer, videogrammer, dataspill, osv. Tekstenes framtid er digital.

Den teknologiske utviklingen forandrer selve kjernen av bibliotekets virksomhet. Overgangen fra fasttelefon til mobiltelefon kan illustrere endringene. Framtidas brukere vil, som en selvfølge, forlange øyeblikkelig tilgang til alle dokumenter de har bruk for, der de selv befinner seg - 24 timer om dagen, 7 dager i uka, 365 dager i året. Fordi teknologien tillater det. Det er bare på skuddårsdagen hvert fjerde år at de kobler seg fra nettet og hviler ut.

Dette regner jeg som sikkert. Det vil bli mange hindringer og drakamper underveis. Striden om "MP3-loven" er bare en forpostfekting. Men den digitale teknologien har en så massiv kraft at jeg ikke kan se noen institusjoner som i lengden kan hindre en slik utvikling. Dette er det sømløse bibliotek - i annen potens.

Drivkraften skyldes et samspill av tekniske og sosiale krefter. Denne typen innovasjon drives ovenfra og nedenfra samtidig. De store teknologibedriftene pøser penger inn i sine utviklingsavdelinger. En spraglet skare neofile nerder higer etter det nyeste nye. Straks produktene foreligger, blir de kjøpt inn, vist fram og berømmet. Snart følger andre grupper etter.

Det skjedde i antikken, med rav fra Østersjøen og silke fra Kina. Det skjedde i middelalderen, med nellik fra Zanzibar og sverdklinger fra Damaskus. Etter 1450 spredde boktrykkernes svarte kunst seg raskt gjennom hele Europa - på en bølge av etterspørsel.

Tre hundre år senere ble den industrielle revolusjon drevet fram av ettertraktede varer. Det var kundenes vilje til å kjøpe de nye industriproduktene som knuste den nitide reguleringen av priser og lønninger, handel og produksjon, under l`ancien regime.

Det virtuelle biblioteket

Jeg regner med at det fortsatt vil finnes fysiske bibliotek, med bøker og blader på hyllene, om tredve år. Biblioteket som sted har en framtid. Men biblioteket kan ikke overleve ved å låne ut bøker. Det fysiske bibliotek med sine egne lokaler (lokalbiblioteket) bør utvikle en lang rekke andre tjenester for å forsvare sin eksistens.

Det sier seg selv at dette må være tjenester som bygger på det fysiske nærværet, ansikt til ansikt, av brukere og bibliotekarer. Det lokale biblioteket vil kreve høy sosial kompetanse - på områder som formidling, veiledning, opplæring, gruppeprosesser og sosial mobilisering.

Her kan jeg ikke følge denne tråden videre, selv om emnet er stort og viktig. For det er likevel digitaliseringen som stiller biblioteket overfor de største kravene til omstilling. Det er de digitale dokumentene og den nettbaserte kommunikasjonen som på nytt gjør det nødvendig å spørre: Hva er et bibliotek? Hva er en bibliotekar?

For å klargjøre situasjonen, tar jeg utgangspunkt i et rent digitalt bibliotek - altså et bibliotek som bare arbeider med skjermtekster og som leverer alle sine tjenester over internett.

Alle moderne samfunn forutsetter en høyt utviklet arbeidsdeling mellom ulike institusjoner. Jeg går ut fra at bibliotekets hovedoppgave - innenfor den kollektive arbeidsdeling - fortsatt vil være å ivareta samfunnets behov for gjenbruk av publiserte dokumenter. Spørsmålet blir: hvilken form får denne oppgaven innenfor et digitalt system for produksjon og formidling av tekster?

Bibliotekets sentrale arbeidsoppgaver kan kort oppsummeres slik:

1. Systemutvikling - altså planlegging, konstruksjon og tilpassing av systemer for oppbevaring og beskrivelse av dokumenter.
2. Samlingsutvikling - altså innhenting (aksesjon) av relevante dokumenter, kombinert med kassasjon av dokumenter som har mistet sin bruksverdi.
3. Vurdering og koding av dokumenter som skal inkluderes i samlingen.
4. Veiledning og formidling - altså kommunikasjon med brukerne om deres ønsker og behov, på den ene siden, og om bibliotekets mulighet til å bistå brukerne med egnet materiell.
5. Dokumentlevering

Alle disse beholder sin betydning i det virtuelle biblioteket. Men de konkrete arbeidsoperasjonene skifter karakter.

Systemutvikling

De tradisjonelle biblioteksystemene ble utviklet for å organisere store mengder av bøker, tidsskrifter og tidsskriftartikler. Samlingene var oppstilt på hyller, mens katalogene besto av kartotekkort. I dagens bibliotek er papirdokumentene fortsatt viktige, mens katalogen har blitt en strukturert database.

I det virtuelle biblioteket består dokumentene av digitale filer. Noen digitale objekter har samme tekstlige form som kjente dokumenttyper fra papirets verden. Andre representerer nye sjangre og objekttyper: nettsider, nettsteder, blogger, animasjoner, avatarer, programvare, ....

I det nye mediet forsvinner de skarpe skillene mellom trykte medier, audio-visuelle medier og etermedier. Et virtuelt bibliotek må derfor være forberedt på å håndtere alle former for mediert kommunikasjon.

Dersom bibliotekene fortsatt skal drive systemutvikling, må de være i stand til å planlegge, konstruere og tilpasse systemer for oppbevaring og beskrivelse av alle typer digitale dokumenter. I dag skjer svært mye av dette arbeidet i miljøer utenfor bibliotekene.

Samlingsutvikling

Anskaffelse av digitale dokumenter kan i hovedsak foregå på tre måter:

1. Biblioteket blir oppmerksom på et relevant digitalt dokument på en ekstern server, og inkorporerer dokumentet i sin samling ved å registrere lenken ("lenkesamling")
2. Biblioteket publiserer et foreliggende digitalt dokument på sin egen server
3. Biblioteket digitaliserer et papirdokument og publiserer det på sin egen server

Kassasjon skjer dels ved at lenkesamlingen blir gjennomgått og revurdert, dels ved at digitale dokumenter slettes fra bibliotekets server.

Alle som slentrer rundt på nettet vil se at lenkesamlinger florerer - i og utenfor bibliotekene. De aller fleste samlinger - også på bibliotekene - har svært ujevn kvalitet. Systematisk registrering av lenker kan være en nyttig del av samlingsutviklingen - men krever nok mer trening og en større løpende innsats enn det som er vanlig i dag.

Når det gjelder digitalisering og publisering, er det svært stor forskjell mellom bibliotekene. Noen miljøer, som Nasjonalbiblioteket, UBO, Deichman og Høgskolen i Vestfold, har kommet ganske langt. Andre har knapt tenkt tanken. Det finnes også de som er mentalt forberedt og innstilt på å starte, men som mangler ressurser til å sette i gang.

Vurdering og koding

Bibliotekarenes kjernedisiplin kalles kunnskapsorganisering. Konkret dreier dette fagfeltet seg om beskrivelse eller koding av dokumenter - i samsvar med store internasjonale regelverk (DDC, MARC, ...). Hvert dokument utstyres med et sett metadata, som skal gjøre det rimelig lett å finne fram til dokumentet - dersom det skulle være relevant for en bibliotekbruker på et senere tidspunkt.

Manuell katalogisering, klassifisering og indeksering er krevende tekniske operasjoner. De tar mye tid og koster mye penger. De er derfor utsatt for et sterkt økonomisk press. De fleste trykte dokumenter havner i en lang rekke bibliotek. Da er det rasjonelt å sentralisere kodingen, ved ordninger som felles katalogdata fra Biblioteksentralen, fra BIBSYS og fra forlagene (Cataloguing in publication).

I det virtuelle biblioteket foreligger dokumentene som digitale filer. Det åpner helt nye muligheter - og skaper helt nye problemer - for koding og gjenfinning. Det nye fagfeltet er langt mer omfattende og langt mer dynamisk enn klassisk kunnskapsorganisering.

Nettet er fortsatt dominert av HTML-dokumenter. Disse er i utgangspunktet dypere kodet enn papirdokumenter, med egne tagger for ulike tekstkomponenter. I tillegg er de tilgjengelige for fulltekstsøking.

Kombinasjonen av raske datamaskiner og avansert språkteknologi genererer stadig nye former for automatisk indeksering av tekst, og for mønstergjenkjenning av visuell og akustisk informasjon. Etter hvert som de digitale objektene blir rikere, øker behovet for mer sofistikert koding enn et "universalsystem" som HTML tillater. Den viktigste trenden er knyttet til spesifikke kodespråk - basert på XML-standarden - for ulike anvendelsesområder: matematikk, kjemi, nyheter, dokumentbeskrivelse.

Det norske bibliotekmiljøet er i kontakt med utviklingsmiljøene, men fagmiljøet har ikke definert dette som et sentralt område for bibliotekfagets egen utvikling. Vi har et "ytre" og ikke et "indre" forhold til faglige prosesser som, etter min mening, burde knyttes til bibliotekfagets egen kjerne.

Veiledning og formidling

Den jevne bibliotekbruker opplever det fysiske biblioteket på tre måter: som et utlånssted; som et sted å være; og som et sted å få hjelp med konkrete spørsmål og oppgaver. Den tredje funksjonen innebærer tettere kontakt mellom brukerne og de ansatte enn utlån og innlevering (som jo kan automatiseres).

I den virtuelle verden blir brukerne langt mer selvhjulpne enn tidligere. En tredobbelt utvikling er på gang. For det første utvikles det stadig bedre ressurser på nettet. For det andre blir befolkningen stadig mer vant med å søke. For det tredje blir søkeverktøyene stadig mer intelligente og "hjelpsomme".

De fleste ungdommer tar Google og andre søkemaskiner som en selvfølge. De overvurderer som oftest sin egen kompetanse. Men i skolesammenheng finner de nok til å krype over målstreken. Hvis de - og deres lærere - hadde lært litt mer om nettbasert søking, ville resultatene blitt langt bedre. Men etter hvert kommer både de digitale læringsressursene og brukerkompetansen på plass.

Den nettbaserte søkingen gjør mye tradisjonelt referansearbeid overflødig. Det gjelder både folkebibliotek og fagbibliotek. Spørsmål som tidligere krevde bibliotekarens spesielle ekspertise kan nå besvares av mannen i gata eller kvinnen på kontoret.

Kvaliteten er kanskje ikke helt optimal - men Google krever hverken tid eller penger. Det ser ut til at datamaskiner med hell kan overta mange bibliotekoppgaver. Det er mange år siden Herbert A. Simon slo fast at mennesker ikke er optimizers, men satisficers. Vi slurer oss i gjennom - går det så går det.

En dyktig referansebibliotekar kan gi bedre svar - men de virtuelle brukerne har sjelden tid til å vente. Skal bibliotekene konkurrere med Google, må de etablere seg innenfor det virtuelle feltet. De må være like tilgjengelige, like raske og like billige i bruk.

Nå er det ikke sikkert at bibliotekene skal konkurrerere med Google - eller med Googles digitale konkurrenter (som Vivisimo). Automatisk søking har blitt en arena for markedsorienterte tungvektsboksere. Men er det noe annet bibliotekene kan satse på når det gjelder virtuell veiledning og formidling?

Jeg tror svaret er ja. I kontaktene med brukerne er det mange områder som krever personlig nærvær og kompetanse. Jeg nevner i fleng: dyptpløyende referanseintervjuing; pedagogiske referansetjenester - tilpasset alder, fag og læringsbehov; lesestimulering; veiledning i bruk av søkeverktøy; personlige råd om bøker, artikler, dataspill. Og så videre.

Det som kjennetegner alle disse arbeidsoppgavene, er nærkontakt. Bibliotekaren går dypere inn i brukerens situasjon og benytter sine spesialkunnskaper om tekster og systemer til å peke ut muylige veier framover. Alt dette egner seg godt for det fysiske biblioteket.

Oppgavene kan også, vil jeg tro, løses virtuelt - i en verden der enhver datamaskin er utstyrt for videokonferanser. Biblioteksvar er et første skritt i retning av det personlige, virtuelle biblioteket.

Dokumentlevering

Det siste leddet av bibliotekets virksomhet gir brukeren adgang til dokumentene. For et virtuelt bibliotek betyr det å gi tilgang via brukerens eget data-anlegg - det være seg PC, leseplate eller mobiltelefon - uansett hvor hun måtte befinne seg.

Vi har definert bibliotekets samling som en kombinasjon av lenker til eksterne servere og et antall digitale objekter lagret på bibliotekets egne servere. Teknisk sett blir altså dokumentleveringen ganske enkel: brukeren får tilsendt en utvalgt lenkesamling og kan laste ned de dokumentene hun vil ha på noen få sekunder.

Penger og problemer

I denne artikkelen har jeg forsøkt å beskrive de tekniske sidene ved et gjennomført digitalt bibliotek. Jeg går ikke inn på prissetting og copyright. Vi vet at rettighetsspørsmål kan stå i veien for effektiv gjenbruk. NRKs rike arkivmateriale er nesten utilgjengelig utenfor organisasjonen selv.

Dagens bibliotek skjermer i all hovedsak sluttbruker mot betaling for enkelttjenester. Forfattere og forlag får betalt av staten eller institusjonene som eier bibliotekene. Andre ordninger er tenkelige - men kan fort viske ut forskjellen mellom institusjonstyper.

Etter hvert som de digitale tekstene blir viktigere, vil dette problemet øke. I årene som kommer vil fordelingen av rettigheter og plikter i det digitale feltet være omstridt. Teknologien og dens anvendelser vil stadig forandre rammene - både for hva som er mulig å tilby og for hva det kan innebære i rede penger. Det er vanskelig å bli enige når man ikke overskuer konsekvensene av en avtale.

Bibliotekets omverden er altså i bevegelse - og jeg håper bibliotekene selv vil bidra med bevegelighet.

SK 21: Visjon eller misjon? Folkebiblioteket i senkapitalismen

Anmeldelse av Joachim Hansson. Det lokala folkbiblioteket - förändringar under hundra år. Linköping: Skapande Vetande, 2005. - 57 s. (= Mimers småskrifter).

Status og muligheter

Dette vesle heftet er vesentlig mer framtidsrettet enn tittelen antyder. Joachim Hansson har skrevet et uvanlig reflektert essay - med en bred kunnskapsbasis - om folkebibliotekenes status og muligheter i dagens samfunn.

Selv om han skriver for det svenske bibliotekmiljøet, trekker han stadig inn ideer og eksempler fra Danmark, Norge, Storbritannia og USA. Det som skjer i Sverige har forøvrig så mange felles trekk med den norske utviklingen, at essayet kan gå rett inn i den norske debatten om folkebibliotekets verdier og valg. Heftet har en fyldig bibliografi og fungerer også som en utmerket veiledning for videre lesning om folkebibliotekpolitikk.

Hansson oppsummerer og kommenterer en serie løpende diskusjoner om folkebibliotekets rolle i det postindustrielle samfunn. Han legger stor vekt på Anthony Giddens og hans bok The Third Way. Den britiske sosiologen Giddens har vært en nøkkelperson i den store politiske snuoperasjonen som det britiske Labour har gjennomført under Tony Blairs ledelse.

Giddens er opptatt av å finne nye former for samfunnsansvar eller solidaritet - i et samfunn der industriarbeidere er erstattet av kunnskapsarbeidere. Det betyr at folkebiblioteket blir en del av et større sosialt prosjekt. Det gjelder å opprettholde et fungerende sivilsamfunn, basert på frivillig samarbeid, i en tid der markedet og mange politikere legger hovedvekten på individets frie utfoldelse.

Debatten om sivilsamfunnet

Debatten om sivilsamfunnet har kommet sent til Skandinavia. I USA har diskusjoner om samhold og individualitet pågått i 150 år - på grunn av landets spesielle historie. Amerika er jo et land skapt av "løsrevne" emigranter. Klassikeren over alle klassikere på dette området er Tocquevilles Democracy in America (1835-40). Går vi tilbake til 1986, finner vi den skjellsettende Habits of the Heart, med religionssosiologen Robert Bellah som hovedforfatter. Boka er dypt tenkt og dypt følt og fortsatt verd å lese.

I Storbritannia forsto Michael Young usedvanlig tidlig (1957) hva utdanningseksplosjonen ville bety for samfunnsstrukturen. I The Rise of the Meritocracy beskrev han hvordan en strøm av "klassereiser" ville tappe arbeiderbevegelsen for politiske ledere - og skape en ny "kognitiv elite" basert på intelligens og utdanning. Boka var en bestselger, men ble raskt glemt. Den store omveltningen kom først i åttiåra, da Margareth Thatchers jerngrep ga markedskreftene fritt spill. Og det var ingen god tid for britiske bibliotek ...

I Norge og Sverige har sosialdemokratiet og velferdsstaten vært usedvanlig sterkt befestet. "Så tett et samfunn" het Nils Christies bok fra 1982. Det vi hittil har opplevd av økonomisk liberalisme i Norge er lite i forhold til andre lands erfaringer. Oljen beskytter oss. Men kreftene som tærer på sivilsamfunn og lokale fellesskap kommer ikke til å forsvinne. De er innebygd i prosesser vi er nødt til å delta i: digitalisering, globalisering, masseutdanning, kunnskapsproduksjon.

Folkebibliotekets slutt?

Folkebibliotekets utfordring er å finne en farbar vei når de sosiale forutsetningene for virksomheten endres. Hansson peker på en ny vektlegging av utdanningsoppgaver og informasjonsformidling (som hos Skredeutvalget), men også muligheten for å bruke biblioteket
til oppsøkende virksomhet og sosial integrasjon av marginale grupper. Han er skeptisk til utdanningsrollen - et avsnitt heter: Folkbibliotekens slut - utbildningsbibliotekens ankomst?

Han reagerer i det hele tatt skarpt på alt som kan gjøre folkebiblioteket til et instrument for oppgaver og oppdrag som kommer utenfra:

- Vad som är politiskt korrekt i biblioteksvärlden upphör aldrig att förvåna, skriver Hansson. - Dagens ledarskikt tycks vara redo att förminska sig själva till redskap i den ekonomiska tillväxtens namn.

Jeg er stort sett enig i hans analyse av dagens situasjon - og er hoppende glad over å finne en så god oppsummering av feltet og debatten.

Når det gjelder folkebiblioteket som kampsak og ide, er jeg langt mer tvilende. Er det farlig å bidra til lokalsamfunnets økonomiske vekst? Har de danske betalingstjenestene for næringslivet (som ikke gir noen netto inntekt) korrumpert de danske folkebibliotekene? Må folkebiblioteket minne om en misjonsbevegelse?

Søndagsteori og hverdagspraksis

Hansson avslutter heftet med å framheve "de fundamentala folkbildande, demokratiutvecklande uppgifter som är det lokale folkbibliotekets". Dette er ideologi - til innvortes og utvortes bruk.

Mimer er et Nationellt program för folkbildningsforskning. Skal samfunnsforskningen fungere som en selvstendig intellektuell virksomhet, må den betrakte ideologiene utenfra. Folkebibliotekene er et praksisfelt - og det er i bibliotekenes hverdag den reelt eksisterende forståelsen av biblioteket kommer til uttrykk. Pretty is as pretty does.

Forskere skal være skeptikere - og noe vi alltid bør spørre om, sier Argyris og Schön, er forholdet mellom det folk sier og det de faktisk gjør: espoused theory og theories-in-use. Alle som studerer organisasjoner og profesjoner, kjenner kløften mellom søndagsteorier og hverdagspraksis. Begge er viktige for å forstå bibliotekfeltet. Det er spenningen mellom dem som gir rom for utvikling.

Folkebiblioteket er en sosial institusjon blant mange andre. Et moderne skandinavisk lokalsamfunn har skoler og idrettshaller, kafeer og postkontor, banker og barnehager, kirker og apotek. Hver institusjonstype har sin historie - og de fleste har endret sine arbeidsformer og sin selvforståelse underveis.

Kirken har muligens sitt eget fundament - et budskap som i prinsippet er gyldig fra evighet til evighet. De andre lever i en evig vekselvirkning med samfunnet de inngår i. Alle aksepterer at noe må fornyes og noe må bevares. Men hva skal kastes og hva skal løftes fram?

Bibliotekdebatt dreier seg om det strevsomme valget mellom gammelt og nytt. Bibliotekforskning dreier seg om å forstå det allmenne bak de konkrete aktørene og prosessene som styrer valgene. Det forutsetter teorier og modeller for menneskelig atferd.

Ask, 22. mai 2005

Tord Høivik

En gjeng rabagaster - Oslo Byforum

De gamle partiorganisasjonene strever med rekrutteringen. Det samme gjelder mange frivillige organisasjoner. Men bare noen ganske få har prøvd å forandre selve arbeidsformen. De kan være så radikale de vil i sak - men organisasjonsstrukturen er den gode gamle. Omgangsformene skal man ikke tukle med!

Oslo Byforum er et nettverk av folk som jobber på en annen måte. Gruppa er bevisst alternativ både på form og innhold. De kommuniserer først og fremst gjennom Yahoo Groups - se

http://groups.yahoo.com/group/oslobyforum/

De er nå 250 stykker - og jeg mottar ofte et titalls innlegg om dagen. Dette er en bredspektret kanal med heftige politiske diskusjoner - her blir ingen strøket MED hårene - filosofiske utgreiinger om Kant og Hegel - planlegging - synsing - og administrative detaljer.

OSBY ønsker politisk makt - uten å gå gjennom partiene. De står for en bysolidaritet innad i Oslo (hva kan vi gjøre med Groruddalen?) og for et byfellesskap på tvers av landegrensene. De har mange friske tanker. De er definitivt ikke opptatt av å være politisk korrekte.

For meg representerer de et av de meget få miljøene i Norge der det tenkes nytt om vesentlige spørsmål. De hører til vekstsonen, der sært og saklig røres godt i hop.

Sjefsideolog, urokråke, rabagast og primus motor er Erling Fossen - som gir raske og fyndige tilbakemeldinger. Slik ble Oslodagen (15. mai 2005) vurdert.

SK 20: Biblioteket som portal

Det finnes mange måter å karakterisere dagens samfunn på. Kompleksitet er ett perspektiv. Vi lever mangfoldige og tettpakkede liv. Vi pleier en intens omgang med verden rundt oss - og trives stort sett med det. Vi kan gjerne trekke oss tilbake til hytta eller tilbringe en bedagelig matferie med slow food i en av Europas langsomme byer. Men vi slår oss jo ikke ned i stillheten.

Kompleksiteten kommer til uttrykk i mange sammenhenger. Forholdet til medier og informasjonsressurser er ett av dem. Forholdet til offentlige organer er et annet. Forholdet til undervisningstilbud er et tredje. Forholdet til kommersielle varer og tjenester er et fjerde.

I alle disse sammenhengene må vi velge mellom en lang rekke muligheter: hva skal vi lese? hvem skal vi kontakte? hvor skal vi studere? hva skal vi kjøpe?

For å handle med fornuft i forhold til valgmulighetene, trenger vi oversikt. Men det å skaffe seg, sammenholde og vurdere informasjon er ikke gratis. Det tar tid å finne fram. Det krever kunnskap å velge riktig.

Svaret på kompleksitet er forenkling. IKT gjør det mulig - for første gang i historien - å samle hele spekteret av opplysninger, tilbud, tjenester og krav innenfor et område på ett sted. Alle valgmuligheter kan presenteres gjennom ett grensesnitt. Det er dette vi kaller en portal.

En digital portal er et sted der brukere og produsenter, kunder og leverandører, tilbud og etterspørsel møtes. Portalen har samme funksjon som et fysisk marked: den er en møteplass der de involverte kan vurdere mange muligheter og selv velge hvilke de vil bruke. Markeder og portaler kan være høykommersielle som Oslo børs, lavkommersielle som Google answers, eller ikke-kommersielle som dating.no - med 32 tusen brukere 11. mai 2005.

Varer og tjenester

Den ledende markedsportalen er Amazon. Amazon startet som nettbokhandel og er fortsatt markedsleder i bokbransjen. Men bøkene var bare begynnelsen. Amazons systemer for markedsføring, salg og kundeoppfølging er i verdensklasse. Bedriften satser på alle typer forbruksvarer som kan leveres av postverket, I dag utgjør de andre varegruppene - musikk og video, spill og programvare, elektronikk og husholdningsprodukter - mer en femti prosent av omsetningen.

En lang rekke varer og tjenester tilbys nå gjennom ulike typer portaler. Store og viktige markeder blir gradvis "virtualisert": nyheter, reiser, eiendomsomsetning, rubrikkannonser, auksjoner, ledige stillinger osv. I denne prosessen ser vi at bransjer som aviser, radio og TV, reisebyråer og eiendomsmeglere må omstille seg fra tilvante, "industrielle" til nye, digitale arnbeidsformer.

Utdanning

I det norske utdanningsmarkedet har denne prosessen kommet kortere, men retningen er den samme. Høyere utdanning er selvsagt mye mer enn et marked. Kunnskaper og ferdigheter bygger identitet og skaper mening. Studier og kurs kan være til nytte for samfunnet og til glede for den enkelte. Faglig debatt og kritisk analyse er en nødvendig del av demokratiet.

Men utdanningen er også et marked, der utdanningssøkende - bare i Norge - kan velge mellom mange hundre mulige studietilbud fra et hundretalls ulike studiesteder og -leverandører. Våren
2003 åpnet Utdannings- og forskningsdepartementet en egen utdanningsportal.

- Portalen skal gi enklere tilgang til informasjon om norsk utdanning og utdanningsrelaterte tjenester på nettet, sa Kristin Clemet da den ble lansert. . Et viktig siktemål med portalen er å stimulere produksjon av kvalitetssikret innhold på nettet. Portalen skal utvikles stegvis og etter hvert omfatte all norsk utdanning.

Stat og kommune

Når det gjelder vår kontakt med stat og kommune, ønsker moderniseringsminister Morten Andreas Meyer ønsker å lage en personlig portal for alle offentlige informasjonstjenester.
Den har fått navnet MinSide og førsteutgaven skal etter planen være operativ ved årsskiftet 05/06.

- MinSide skal tilby deg dialog med det offentlige om omtrent hva som helst. Du skal uten å kjenne til om det er kommunen, fylkeskommunen eller staten som er tjenesteleverandør finne svarene enkelt. Alle tjenester fra det offentlige som kan leveres via internett, skal om noen år finnes her.

Kilde

MinSide skal fungere som en personlig tilpasset elektronisk kanal for borgernes samhandling med det offentlige i stort og smått. Dette samspillet er både ytterst mangfoldig og i stadig utvikling. Derfor må portalen bli et evigvarende prosjekt - på samme måte som andre gode relasjoner. En illustrasjon av innholdet finner vi på Meyers side (fiktive data).

Bibliotektjenester

Norsk Digitalt Bibliotek ønsker å lage en felles portal for alle norske bibliotektjenester. Den nye portalen har ennå ikke fått noe navn - men la meg kalle den MittBibliotek.

Jeg forestiller meg MittBibliotek som en brukervennlig elektronisk kanal som gir befolkningen tilgang til norske og internasjonale informasjonsressurser og -tjenester. MittBibliotek 1.0 kan kanskje være stablet på beina en gang i 2006, hvis den politiske viljen er til stede.

Også dette ville være et evighetsprosjekt. I dag er det en selvfølge at bibliotekkatalogen skal være tilgjengelig over nettet. Men brukerne vil også ønske seg adgang til emnekataloger, leksika, bibliografiske databaser, nyhetsdatabaser, faktadatabaser, billeddatabaser, fulltekstdokumenter, lydfiler, videofiler, ... Flere og flere informasjonsbærere blir digitalisert.

Samtidig skjer det en stadig utvikling av kanalene. E-post, webskjemaer, chat og SMS er allerede godt etablert. Men andre kommunikasjonsformer er på vei inn: nett-telefoni (VoIP), videotelefoni, nettbaserte videokonferanser, taleroboter, ... .

Både innhold og transaksjonsformer er altså i rask endring. En bevisst satsing på en norsk bibliotekportal for vanlige brukere bør derfor ha et utviklingsperspektiv som strekker seg 10-15 år framover. For å diskutere en slik portal, bør vi også se på portalutviklingen i andre sektorer og i andre land.

Innenfor selve bibliotekfeltet er det vel verdt å studere den finske portalen bibliotek.fi, det "fellesamerikanske folkebiblioteket" Internet Public Library og betalingstjenesten Questia - "the world`s largest online library" - som er beregnet på collegestudenter.

Et dobbelt marked

Etter hvert som tilgangen øker, endrer brukerne sine forventninger og sine daglige rutiner. Når personlige inntekter stiger, blir tiden mer dyrebar. Vi blir mer betalingsvillige når det gjelder å spare tid. Dermed blir fordelen ved gratistjenester redusert. Vi bruker ikke tid til å gå på biblioteket, dersom ressursen vi søker finnes på nettet til en akseptabel pris.

Den økte tilgangen på informasjon og kommunikasjon øker produksjonstakten. Både på jobben og i læringssammenheng kan vi håndtere og bearbeide større informasjonsmengder per time. Alle underleverandører av informasjon - inkludert bibliotekene - må forholde seg til nye, kjappe arbeidsrytmer. Vi aksepterer ikke lange svartider - da betaler vi heller noen kroner for øyeblikkelig hjelp.

På samme måte som i flytrafikken og i helse-Norge oppstår det et dobbelt marked - nå for informasjon. De som har mye penger og lite tid reiser på businessklasse - og betaler ekstra for legeavtaler når det passer dem. De som har mye tid og lite penger stuer seg sammen på turistklasse og venter pent på tur hos legen. Informasjonsmarkedet blir tilsvarende delt.

Bibliotek og bibliotekarer leverer tjenester til begge grupper. De betjener både betalingsmarkedet og gratismarkedet. Vi har i og for seg hatt to informasjonsmarkeder i lang tid. Men nå blir forskjellene tydeligere og viktigere.

Dette er ikke spesielt for bibliotekene. Systemene for informasjons-håndtering er den viktigste infrastruktur i kunnskaps-samfunnet - en digital parallell til 1900-tallets jernbane, vei, vann og elektrisitet. Uten nettet stopper Norge.

Storpolitikk

Den digitale utviklingen gjør at begge markedene vokser. Samtidig skjer det dype strukturendringer. Måten norske informasjonstjenester blir organisert på i framtida står svært åpen. Men en ting er sikkert.

De ordningene som fungerte rimelig bra for informasjon på papir i forrige århundre kan ikke videreføres automatisk. Når teknologien forandrer seg, skjer det også endringer i maktforhold, interesser, vaner og verdier.

Store deler av bibliotekenes referansevirksomhet er i praksis overtatt av gratisgiganten Google - uten større protester. Google fortsetter å spise av bibliotekarenes gressganger - omtrent uten faglig debatt. Hovedproblemet med Google er ikke kvalitet - at svarene er for tilfeldige - men kvantitet: at et nytenkende kommersielt firma utkonkurrerer bibliotekene på hjemmebane.

Vi vet så noenlunde hvordan teknologien kommer til å utvikle seg. Vi kan - i brede trekk - beskrive framtidas brukere. Men den framtidige arbeidsdelingen mellom offentlighet, frivillighet og marked - og organiseringen innenfor hvert av disse områdene - står åpen.

Dette betyr ikke full handlingsfrihet - creatio ex nihilo. Informasjonsfeltet har rykket inn mot samfunnets sentrum. Bibliotekbransjen har lenge levd et stille og avsondret liv.

Nå er vi kastet ut på en bane med nye spilleregler og med mange sterke aktører. Bibliotekenes hageflekk har blitt en arena for økonomisk og politisk kamp. Spennende? Ja! Enkelt? Nei!

HVOR skal vi diskutere NBFs framtid?

Debatt-trøkket er høyt om dagen - samtidig som antall kanaler og steder for debatt vokser. Vi som prøver å dra i gang debatter, må ta hensyn til dette.

EKSEMPEL

21. april sendte NBF ut meldingen om "Visjon og virkelighet" på NBFs nettsted

Thomas Brevik svarte 22. april og jeg kommenterte 26. april - med konkrete spørsmål til forfatterne:

Hvor bør den skrevne debatten foregå? På akkurat denne siden, som en perlekjede av kommentarer? På biblioteknorge.no? På blogg&bibliotek? Eller på papir i våre utmerkede tidsskrifter - med innsendingsfrister en måned i forveien?

Vi har mange muligheter. Men hvis vi sprer oss over alle, blir diskusjonen spredd på et dusin løsrevne smådebatter. ... Hva tenker dere som har skrevet heftet? Hvor skal vi begynne å kommentere?

Thomas skrev sitt innlegg på Blogg og bibliotek og har fått en interessant kommentar fra Vidar Lund (Sør-Varanger).

Men dette lille ordskiftet blir naturligvis bare lest av de som følger med på Blogg og bibliotek. Når Bok og bibliotek kommer ut, er nettdebatten antagelig et helt annet sted.

Spørsmålene jeg stilte 26. april har ingen svart på. Søndag 8. mai etterlyste jeg svar på NBFs postliste for tillitsvalgte (NOBIBL) - og tok i tillegg opp et konkret tema fra debattheftet:

- Spørsmål 10 er formulert slik:"De fleste spesialgruppene jobber svært selvstendig uavhengig av NBF sentralt. Er noen av spesialgruppene for selvstendige, bør de være nærmere knyttet tilNBF? Eller er det en fordel både for NBF og for spesialgruppene at de i stor grad klarer seg selv?"

Min vurdering av dagens politiske kultur tilsier at både spesialgrupper og lokale grupper bør arbeide med en høy grad av selvstendighet i forhold til NBF sentralt. Godt utdannede, travle og engasjerte mennesker må ha mulighet til å handle raskt i forhold til saker de er opptatt av.

Dette betyr ikke at jeg ønsker mindre KONTAKT med NBF sentralt - tvert i mot. Tette dialoger med - og rask respons fra - hovedstyret og sekretariatet er svært velkomment.

Organisasjonsleddene i NBF må selvsagt være forpliktet i forhold til hovedorganisasjonens prinsipper - altså idegrunnlag og arbeidsformer. Men både ideer og arbeidsformer trenger å utvikles - og den største oppgaven, slik jeg ser det, er å sørge for at hele organisasjonen aktivt tar i bruk, utnytter og tilpasser seg nettets demokratiske muligheter.

VEIEN VIDERE

Nå vet jeg ikke riktig hva jeg skal gjøre. Vi er invitert til å debattere, men noen må jo bli med på dansen.

Mitt råd til dere som har laget heftet, er: debatter (spesielt så kompliserte debatter som dette) må pleies. Angrep på viktige goder vekker debatt av seg selv. Men spørsmål om strukturelle endringer i en organisasjon med tre tusen medlemmer er ikke like provoserende. Dere må egge - og svare.

Når vi har så mange digitale muligheter, tror jeg også det er nødvendig å tenke gjennom selve debattsituasjonen. Jeg har nå laget en liten kanaloversikt - som viser noe av kompleksiteten.

Tilbakeholdenheten dreier seg ikke om tidsnød. Alle har tid til å skrive en minikommentar på to linjer. Det dreier seg om synlighet. Jeg minner om skriverådene i Nulla dies sine linea.

Mange vil at bibliotekene skal bli synlige - bare de selv slipper å stå fram. Verden er dessverre slik innrettet at det er de dristige som blir hørt.

Hilsen Tord Høivik

SK19: Omløp i hodet

Effektiv bruk av de ansatte

Utlån pr. årsverk (UPÅ) har blitt et viktig tall i bibliotekstatistikken. Den viser i hvilken grad bibliotekansatte står på hodet for å låne ut bøker.

De mest effektive bibliotekene i Norge finner vi derfor i grunnskolen. I år 2003 brukte bibliotekene i grunnskolen ca. to hundre faglige årsverk og lånte ut over seks millioner bøker. Altså mer enn 30.000 utlån pr. årsverk.

Dette blir ennå mer imponerende når vi vet at alle som har en halvårsenhet i bibliotekfag regnes som fagperson i denne sammenhengen.

Bibliotekene i videregående skole ligger langt dårligere an. De hadde ca. to hundre "ekte" bibliotekarårsverk - men det samlede utlån av bøker og andre medier lå under 760 tusen.

Bare 3.800 utlån pr. årsverk - slappfiskene! Landets folkebibliotek leverer over 13.000 utlån pr. årsverk.

Hva bruker dere tida til? Lær av grunnskolene! Målet kan jo være 30.000 utlån pr. årsverk innen 2010.

Effektiv bruk av samlingene

Samlingene er også et sorgens kapittel. Jeg forstår at skolebibliotekene, liksom folkebibliotekene, må ha enkelte lokale - eller klassiske - verker som sjelden blir brukt. Jeg tenker på aktverdige tekster som Bibliotek på Ydre Senja 1838-2003, Kvalvåg Kinamisjonslag gjennom 90 år, Mahaparinirvana Sutra og Historia Naturalis av Plinius den eldre.

Men hvis vi holder oss til den aktive samlingen, altså de bøkene som burde sirkulere blant våre barn og unge, ligger alt for mange verker og sturer ulest i hyllene.

I en godt fungerende folkebibliotek bør gjennomsnittlig utlån - eller omløpshastigheten (OLH) - ligge rundt tre lån pr. bok pr. år. Dette virker som en god målsetting for skolebibliotekene også.

Men hva ser vi? I grunnskolen er hastigheten 0,4 for fagbøker og 0,7 for skjønnlitteratur. I videregående skole ligger den rundt 0,25 - for alle bøker under ett.

De beveger seg ikke! Jeg har bare to mulige forklaringer: enten er de ansatte usedvanlig late - eller så er samlingene for gamle og formidlingstjenestene for lite utbygd.

Ha en god uke!

Kilde: Folke- og skolebibliotekstatistikk 2003

Hvorfor skal folkevalgte bry seg med kultur?

For et år siden (21.-22. april 2004) planla ABM-utvikling en meget betimelig konferanse:

"Hvorfor skal folkevalgte bry seg med kultur? Kultur og kulturminnevern som redskap for regional utvikling. "

Konferansen var beregnet på regional- og lokalpolitikere fra hele landet. Den ble dessverre avlyst - det var vel for få som meldte seg på.

Noe som illustrerer problemet i et nøtteskall. Hvorfor skal folk dra på en konferanse for å diskutere noe de i utgangspunktet ikke interesserer seg for?

Svaret ligger i tittelen. De folkevalgte er lite interessert i kultur - og svært interessert i regional utvikling. Det første koster penger, mens det andre gir inntekter. Men ved å se de to i sammenheng, kan utgiftene koples til inntektene.

Kultur blir investering i framtidig inntekt - ja nærmest en ny næringsvei. ECON skrev en rapport om kulturarv og næringsutvikling som skulle presenteres på konferansen. Et sammendrag (PDF, 5 sider) ligger på nettet.

Politikerne lot seg dessverre ikke lokke - den gangen. Men ABM-utvikling satset riktig da og gir seg ikke nå. Frontartiklene i det nye nummeret av ABM (nr. 1, 2005) handler om kultur og næring:

- "Temaet denne gongen er kultur og verdiskaping som omhandlar Vestfossen, ei bygd på opptur, og Stavanger, som satsar pengane sine på kultur når industrien sviktar. "

Dette er et levende tema mange steder i landet. I Aust-Agder holdt fylkeskommunen seminar om "Kultur i medvind" 6. april i år - og jeg stjeler noen sitater fra regionalsjef Kirsten Borge:

1. Kunst, kultur, idrett, turisme og underholdning er vestens hurtigst voksende bransjer.
2. Fremtiden ligger på opplevelsesindustri.
3. Kultur genererer næring – ikke motsatt.

Lenger nord - i Hemnes - holdt fylkesbibliotekar Lars Hansen Juvik (Nordland) 13. april

"et godt forberedt foredrag om ... muligheter innen kulturbasert næring ... det er ingen ting i veien for at Hemnesberget vil kunne bli tildelt midler bare prosjektene beskrives presist nok og søknadene er godt skrevet og underbygd. "

I Oslo og Bærum skal det kuttes, skjæres og skalperes. I distriktene tenkes det nytt.

Scenarier og veivalg

Fem scenarieprosesser

Det siste året har Norges Forskningsråd satset stort på scenarier innenfor sentrale satsingsområder - og på å presentere dem utad. På dagskonferansen Veivalg 21 den 3. mai (Oslo Plaza hotell) fikk fire hundre deltakere fra forskningsmiljøer, utdanning og (litt for få) bedrifter et lynkurs i resultatene fra fem brede scenarieprosesser: for bioteknologi, materialteknologi, energi, havbruk og IKT.

Kristin Clemet var der, Paul Chaffey (Abelia) var der, Arvid Hallén (ny leder av NFR) var der. Clemet kom rett fra signeringen av avtalen om de nye Kavli-prisene : Norge skal dele ut tre nye vitenskapelige priser i Nobelformat (1 million USD) fra 2008 - i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap. En rekke fagfolk stilte strategisk formulerte spørsmål fra salen - og fikk solide svar fra panelet.

Det interessante (for meg) var ikke informasjonen - den kan leses på internett - men stemningen, ordvalget og det organisatoriske "trøkket". Hva er det NFR vil? Hva er responsen fra fagmiljøene? Fra det politiske Norge? Fra næringslivet? Hva skjer i vekstsonen?

Midt på dagen var det parallellsesjoner. Jeg valgte IKT - der

1. Tanja Storsul fra UiO snakket om Teknologi, demokrati, IKT- og mediepolitikk: Den samfunnsmessige betydningen av IKT
2. Dag Johansen fra UiTø snakket om Langsiktighet, ambisjoner og internasjonalt forskningssamarbeid som nødvendig grunnlag for næringsliv og samfunn i Norge

I sin brosjyre presenterte prosjektgruppen (ganske kort) de tre scenariene folk fra IKT-miljøet hadde laget - og trakk opp en serie strategiske anbefalinger. Gruppen hadde også laget en kortfattet argumentliste - beregnet på politikere? Her står det:

IKT har og gir

Høyt kunnskapsinnhold
Høy nyskapingstakt med mange nyetableringer
Stor betydning for all annen næringsvirksomhet
Stor betydning for annen forskning
Stor betydning for bygging av effektive offentlige tjenester
Stor eksportverdi
Stor omstillingsevne
Stor omsetning og høy sysselsetting
Stor internasjonal kontaktflate
Stor tverrfaglighet med integrasjon mellom ulike IKT-fag og med andre fag

Har dette noe med bibliotek å gjøre?

Det bestemmer vi i grunnen selv. Storsul jobber med spørsmål innenfor humanistisk informatikk. Johansen har tette bånd til FAST - Norges fremste miljø når det gjelder rask gjenfinning (massiv parallelklprosessering). Jeg ser stor relevans for bibliotekfag - andre tenker sikkert annerledes.

Jeg opplevde konferansen som et viktig ledd i regjeringens og forskningsrådets (nokså ferske) satsing på en utadrettet og inkluderende kunnskapspolitikk med høy synlighet. Det politiske trøkket blir omtrent det samme dersom venstresida overtar til høsten, vil jeg tro.

Høyre og DNA er enige om behovet for en satsing på forskning, på naturfag og matematikk, på entreprenørskap og på miljøer med spisskompetanse. Vitenskapelige talenter er - som de skjønnlitterære - svært ulikt fordelt. Både økonomien og kulturen trenger eliter.

I en liberalistisk kultur vil elitene ta ut sin fulle markedsverdi i form av personlig inntekt. Hvis dette ikke er mulig i Norge, flytter de til land der det er mulig. Men der elitene er tett integrert i sosiale fellesskap - team, arbeidsgrupper, lokale miljøer - må det være mulig å finne løsninger som gir rom for nyskaping uten å bygge ned solidariteten som hittil har preget Norge.

Innovatørene er ikke primært på jakt etter penger, men etter handlingsrom. De ønsker å prege utviklingen.

Universitets-, høgskole-, skole- og spesialbibliotekene er kunnskapsaktører. Folkebibliotekene kan velge mellom kunnskap og kultur. Men det er et langt skritt fra kunnskapsformidling til kunnskapspolitikk. Jeg så gjerne at bibliotekene betraktet seg selv som kunnskapspolitiske aktører.

Det er lettest på det lokale plan: der opptrer faktisk en god del bevisste bibliotekarer som kunnskapspolitikere. På det nasjonale nivå er bibliotek-miljøet lite synlig når norsk kunnskapspolitikk utformes.

Spiller det noen rolle?

Scenariebrosjyren nevnte at IKT i dag er Norges nest største bransje - etter petroleum. I 2003 omsatte bransjen for 170 milliarder NOK.

"IKT bidrar til demokrati, universell tilgjengelighet i samfunnet og tilgang til informasjon for alle", står det. "Hver enkelt forventer etterhvert tilgjengelighet til informasjon der man er, i næringsprosesser og i offentlig informasjon".

Det stemmer, det. Slik blir framtida. Brosjyren har bare glemt adgangen til informasjon i fritids- og hverdagslivet. Men det kan lett føyes til.

Var det ikke dette bibliotekene skulle stå for? Stjeler IKT-bransjen våre slagord? Hva skal vi med bibliotek når vi har IKT?

Datateknologien begynner å modnes. Det er ikke de tekniske dippeduttene datamiljøet nå legger vekt på. Datafolkene snakker om global konkurranse, om bred anvendelse og om teknologiens sosiale betydning. Data-Norge har intet i mot bibliotek - de argumenterer bare for sin egen sak med de beste argumenter de kan finne.

IKT-bransjen var i 2003 åtti ganger så stor som bibliotekbransjen. Forskningsinnsatsen gjennom NFR var 250 millioner NOK i 2004. Norske IKT-forskere som deltar i EU-prosjekter (6. rammeprogram) mottar ca. 100 millioner NOK i året. Dette er energiske, intelligente og artikulerte folk.

Overtar de debattrommet?

Biblioteket i et lærende samfunn

Biblioteket i ett lärande samhälle er hovedsatsingen til Svensk biblioteksforening de neste tre årene (2005-2007):

1. Hur ser bilden av biblioteket ut?
2. Är biblioteket en naturlig del i utbildningsstrategier inom stat, kommun och landsting?
3. Vilka krav ställer det lärande samhället på biblioteket?
4. Hur blir biblioteket en strategisk del i kommunens infrastruktur för både det formella och informella lärandet?

Kilde: Svensk biblioteksförenings nettsted - velg lenken Våra konferansar

En bra satsing, slik jeg ser det. Men hvis vi sier "kunnskapssamfunn" i stedet for "lærende samfunn" tar vi et fastere grep om framtida.

Læring er en vesentlig samfunnsoppgave i alle historiske epoker - også i det industrisamfunnet som vi nå legger bak oss. Det som preger kunnskapssamfunnet er den tette koplingen mellom læring og produksjon.

Livslang læring lyser opp i hverdagen. Men de politiske aktørene satser ikke på livslang læring for å berike våre liv. Læring, omstilling, utvikling og innovasjon er nødvendig av økonomiske grunner. Det er landet som skal berikes - ikke sjelen.

Selve læringen er en form for kunnskapsproduksjon . Studentene tilkjemper seg en ny forståelse av et fag, et felt eller en ferdighet - med en viss bistand fra vi som kaller oss lærere. Samtidig er læringen en forutsetning for framtidig kunnskapsproduksjon - in farms, firms and factories, for å holde oss til ord som begynner med F.

Kunnskap produseres ved hjelp av kunnskap.

I samme slengen:

Foreningen tilbyr et blogghotell - foreløpig er det bare to gjester: generalsekretærens blogg og en blogg om bibliotekpedagogikk. Men en god start. Velg lenken Debattbloggar.

Også Niels Damgaard på Biblioteksentralen fortjener honnør for effektiv spredning av bloggen som ytringsform - se bare listen over unge bloggere (i venstre kolonne) på Skolebiblogg for VGS!

SK18: Agenda, forum og debatt: offentlighetens vilkår i en digital verden

En fragmentert offentlighet

Norsk bibliotekforening har startet en organisasjonsdebatt. Det er nyttig. Men jo mer jeg tenker etter, jo mer krevende synes jeg det blir å gå i gang.

For førti år siden var det lett å delta. Oslo var verdens navle og alle tenkende mennesker leste Dagbladet. Dovrehallen - der Studentersamfundet holdt hus - dirret av politisk potens: replikkene satt "som spyd i veggene". Mimre, mimre, ....

Men årene fram til 1975 var slutten på en epoke. Den borgerlige offentlighet forutsetter et felles offentlig rom, der de som har noe vesentlig å si snakker med hverandre. I dag er de offentlige diskusjonene spredt utover en mangfoldighet av kanaler og medier. Det er ikke et forfall jeg beskriver, men en fragmentering.

De sterkeste mediene, altså radioen og fjernsynet, gir lite rom for den reflekterte samtale. Det skapes ikke en stor, men mange små debatter. Vi kan delta hvor vi vil - og det spiller egentlig ingen rolle.

Den borgerlige offentlighet fra opplysningstiden og til i dag var meningsfull fordi den - i siste instans - hadde politiske konsekvenser. Når debatten mister sin kopling til reell utøvelse av makt, mister den glød og nerve.

Det skrives, vil jeg tro, både mer og vektigere om samfunnsspørsmål nå enn i seksti- og syttiåra. Da var leserne mange og magistrene få. I dag har Norge hundrevis av skribenter med solid intellektuell bagasje. De seriøse avisene og de store allmenndannende tidsskriftene som Nytt norsk tidsskrift og Samtiden har stoff nok. Det er ingen mangel på ord og kunnskap.

Men debatten blir flat og kjedelig fordi politikken er kjedelig og flat. Jeg klager ikke over norsk debatt, men over norsk politikk. De politiske aktørene lever fortsatt på ideene fra etterkrigstida. De vil ikke, tør ikke eller kan ikke (?) akseptere at den norske framtida blir vesentlig forskjellig fra årene før 2000.

Vi har forlengst startet på veien til en global, markedsorientert kunnskapsøkonomi. Norge er ikke formelt medlem av EU - men for to uker siden ble jeg stoppet av passkontrollen i Romania da jeg valgte køen for "all other countries". Jeg skulle gå gjennom skranken for EU-land.

I praksis er Norge allerede 95 % medlem av EU. Politikk i dag dreier seg ikke om å delta eller ikke i Europa - men om ulike måter å møte verdenssamfunnet på. Da må dette samfunnet beskrives, tolkes og projiseres fram i tid ... slik fremtidsbildene fra ABM og ECON prøver å gjøre.

Og det er fa`li det ...

Bibliotekenes agenda

Bibliotek-Norge utgjør en bitte liten del - kanskje et par promille - av det norske samfunnet. Det er cirka fire-fem tusen mennesker som jobber på bibliotek, eller i nærskyldte organisasjoner, eller med bibliotekfag utenfor bibliotekmiljøet. Men vi har mye å snakke om.

Bibliotekmiljøets interne debatter er også en offentlighet - en av de mange små faglige offentligheter som preger kunnskapssamfunnet. Hver eneste bransje, profesjon og sosial institusjon har sin egen offentlige samtalearena, der aktørene fører løpende samtaler om faglige og fagpolitiske spørsmål.

Ordet agenda betyr dagsorden - altså en liste over det vi skal diskutere. Til enhver tid er det ubegrenset mange spørsmål som kunne vært tatt opp. For å få en meningsfull debatt - altså en samtale med en viss indre sammenheng - må diskusjonen styres.

På møter bruker man ordstyrer. I pressen bruker man redaktører. På biblioteknorge håper man på deltakernes egen visdom og takt.

Vår kollektive agenda er nå usedvanlig tettpakket. Det er satt i gang tre større bibliotekdebatter:

1. rundt bibliotekutredningen
2. rundt kampanjen "fr@ ditt bibliotek" - årets tema er "folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet" (Fokus 2005)
3. rundt NBFs organisering - med debattheftet "Visjon og virkelighet ..."

Den første debatten er startet av ABM-utvikling, og er akkurat nå konsentrert om bibliotekscenarier. NBF har fulgt opp med en serie store seminarer - de to siste går til høsten - og med egne nettsider om scenariene.

Den andre debatten er startet av Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk, med sterk støtte fra NBF sentralt. Den tredje er nettopp lansert på NBFs nettsted, og styringsgruppen som står bak har lovt å delta aktivt i tida framover.

Bibliotekenes fora

Alle debattene er viktige. Alle har stor betydning for framtida. Og Bibliotek-Norge er i og for seg stort nok til at alle tre debattene kan løpe parallelt. I et større perspektiv dreier alle tre seg om samme sak: hvordan skal vi håndtere utfordringen bibliotekene møter i overgangen fra et nasjonalt industrisamfunn til et globalt kunnskapssamfunn. For meg er de tråder i samme tau.

Frode Bakken har kalt NBF en organisasjon av aktivister. Hvis jeg er litt mer forsiktig - og sier at to prosent av bibliotek-Norges innbyggere vil engasjere seg i debattene - utgjør dette kanskje åtti til hundre mennesker. Altså mer enn nok til sinte innspill, glade utspill, raske angrep og en og annen beinkrok i straffefeltet.

Men vi har et problem. Overgangen til kunnskapssamfunnet har allerede endret debattens praktiske vilkår. Den velsignede IKT-en - som er en teknologi for enklere og billigere kommunikasjon - har ansvaret. Vi må finne samtaleformer som fungerer i en digital verden. Papirets rytmer blir for langsomme når vi til daglig arbeider med digitale medier.

Den åpne scenariedebatten er tilrettelagt for nettet. ABM-utvikling har gjort de viktigste dokumentene tilgjengelige - men i filformater som egner seg bedre for papir enn for skjerm. NBF har en mer gjennomført digital strategi.

Men hvordan kan vi involvere de berørte? Bare de som selv tråkler seg fram til dokumentene, kan i praksis delta. Innlegg på postlister blir hyppigere lest - inntil listen blir overbelastet.

Når det gjelder folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet, har SFP og NBF lagt opp til en kombinert strategi: både nettsteder, postlister og tidsskrifter tas i bruk. Når det gjelder organisasjonsdebatten, har jeg oppfordret styringsgruppen til å tenke gjennom virkemidler for å motivere til debatt.

Tidsskriftene er fortsatt gode kanaler for litt lengre artikler. De blir også lest grundigere enn de digitale tekstene. Men det er åpenbart at de digitale kanalene allerede har etablert seg som viktige medier for vår faglige offentlighet. I mitt personlige perspektiv er Dagbladet fra sekstiåra erstattet av biblioteknorge. Det er her vi kan ta miljøet på pulsen.

Men dobbeltpubliseringen på papir og skjerm, og det voksende antallet digitale kanaler, gjør det vanskelig å samle ytringene. En debatt er ikke en sammenrasket kvisthaug av personlige meninger. En debatt er en kontinuerlig og kollektiv samtale, der både mennesker og institusjoner deltar.

Formen er fri og åpen - i tråd med Grunnlovens paragraf 100: "Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte." At vi har rett til å ytre oss, er en selvfølge. Men para 100 inviterer til noe mer - nemlig frimodighet. Et utmerket begrep fra opplysningstiden.

Meningsfulle debatter om bibliotek forutsetter at vi har en felles agenda og et felles forum for våre offentlige samtaler. Dette problemet kan ingen enkelt person håndtere - det må løses gjennom et samarbeid mellom de sentrale organisasjonene som har interesse av levende debatter om fag og politikk.

For å få de debattene vi ønsker - i en digital verden - må vi altså kombinere de frimodige ytringer med en praktisk koordinering av kanalene for kommunikasjon.

Ask, 1. mai 2005
Tord Høivik

(lett revidert 2. mai)

***

Artikkelen følger opp tre tidligere nyhetsbrev:

• SK13: Politikk og publisering
• SK14: Data og debatt
• SK15: Klikker og kanaler

En stor takk til Magnus Enger, som har kommentert disse brevene på sin egen blogg. Se også Nulla dies sine linea - som handler om å komme i gang med å skrive.