SK 31: De gode hjelpere. Del 2. Leverandørene.

Dette er den siste av fire artikler om de ti tunge aktørene i bibliotek-Norge. I dag handler brevet om de to største leverandørene, Biblioteksentralen (BS) og BIBSYS.

Nettverksøkonomi

I kunnskapsøkonomien blir forholdet mellom kunder og leverandører annerledes enn det vi er vant med fra industrisamfunnet. Kunnskap er ikke en vare som kan bestilles per brev og leveres ut over disk.

Kunnskapsøkonomien kan like gjerne kalles en læringsøkonomi. Kunnskapsoverføring er et annet ord for læring. Det vi kjøper fra våre leverandører er ikke ferdige produkter, men tilrettelagte læringsprosesser.

I dag opplever vi en blandet kunnskapsøkonomi. Bibliotekene leverer både standardiserte, masseproduserte varer - og personlige kunnskapstjenester- sine egne kunder. Bøker og CD-plater er hyllevarer (konfeksjon), mens gode råd og veiledning er individuelle kunnskapstjenester (skreddersøm).

Utlåns- og innleveringsautomater - der bøkene beveger seg "untouched by human hands" - hører hjemme i industrikulturen. Digitale referansetjenester er samtaler mellom levende mennesker.

Det bibliotekene trenger fra sine leverandører er dels en løpende forsyning av standardvarer (medier), og dels støtte til organisasjonens egne læringsprosesser. Den første oppgaven kan løses med en rent praktisk eller teknisk tilnærming - typisk for industrielle markeder. Den andre krever gode samtaler mellom de som leverer og de som tar i mot.

Halvkommersielle aktører

Hverken BS eller BIBSYS er helkommersielle bedrifter. BS er et andelslag som eies av norske kommuner (87%), fylkeskommuner (11%) og Kommunenes Sentralforbund. Norsk Bibliotekforening, som holder til i samme bygg, har også en bitte liten andel.

BIBSYS er en egen administrativ enhet under Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, med et styre oppnevnt av Utdannings- og forskningsdepartementet. Her sitter det folk fra ABM-utvikling, Høgskolen i Molde, Nasjonalbiblioteket, NTNU, Norges handelshøgskole, Norges landbrukshøgskole, Norgesuniversitetet (tidl. SOFF), Universitetet i Oslo - og BIBSYS.

Fem hundre millioner

Det norske bibliotekmarkedet har en årlig omsetning på godt over 500 millioner kroner. Fagbibliotekene brukte 270 Mkr på akkvisisjoner i 2004. Folkebibliotekene kjøpte medier for ca. tretti og datatjenester for ca. sju kroner per innbygger i 2003 - som gir et samlet innkjøp av medier og data ble ca. 170 Mkr.

Men dette er ikke alt. Innkjøpene av kulturfondbøker, til 50-60 Mkr i året, faller utenfor. Sekkeposten "andre utgifter" i folkebibliotekstatistikken omfatter over 100 Mkr i året. Fylkesbibliotekene er ikke tatt med. Fagbibliotekene kjøper også utstyr, datatjenester og andre tjenester for betydelige beløp.

BS-konsernet hadde en samlet netto omsetning på over 100 Mkr i 2003. BIBSYS er mindre, med et årlig budsjett på ca. 35 Mkr.

Biblioteksentralen

Biblioteksentralen AL er en kunnskapsbedrift som har spesialisert seg på å tilby produkter og tjenester til norske bibliotek. Selve BS har ca. femti ansatte. Men BS-konsernet er atskillig større.

Bibliotekenes Hus på Etterstad i Oslo omfatter fire selskaper rettet mot bibliotekmarkedet: Biblioteksentralen som bokleverandør, Edda Interbok som leverandør av skolebøker, BS Eurobib som leverandør av innredninger og annet utstyr, og Bibliotekenes IT-senter AS (Bibits) med datatjenester.

BS eier Bibits sammen med Forlagssentralen (50/50), og BS Eurobib sammen med det svenske selskapet Eurobib AB (50/50). Edda Interbok ser ut til å være et heleid datterselskap. Til sammen har disse fire selskapene nærmere ett hundre ansatte.

Det betyr at BS er den sjette største bibliotekaktøren i Norge - bare Nasjonalbiblioteket (350), Deichmanske bibliotek (ca. 250) og universitetsbibliotekene i Oslo (250), Bergen (200) og Trondheim (120) er større.

BS presenterer seg selv klart og tydelig på nettet. Vi finner en visjon (1), en forretningside (2) og en strategi (3):

1. Biblioteksentralen skal utvikle bedre biblioteker i Norge og gi dem en enklere og bedre hverdag.
2. Biblioteksentralen skal tilby biblioteker og lignende institusjoner de produkter, tjenester og løsninger de har behov for og som bidrar til kvalitet og merverdi for kundene.
3. BS skal søke å være samarbeidspartner og hovedleverandør for sine kunder på bibliotekfaglige områder og gjennom strategiske samarbeid søke å være en ledende leverandør av tilleggsprodukter og tjenester.

Nettstedet er godt strukturert - og gir adgang til internettbutikken BS-online. Data er tatt bevisst og aktivt i bruk både når det gjelder profilering og mer sentrale forretningsprosesser som markedsføring, bestilling og salg. BS framstår i dag som en moderne, markedsrettet organisasjon med høy datakompetanse og strategisk bevissthet.

Organisasjonen, som en gang i tida het Folkeboksamlingenes Ekspedisjon (opprettet 1902), har mestret overgangen til kunnskapsøkonomien på en god måte. Den driver kanskje ikke avansert strategisk nybrottsarbeid for bibliotekfeltet som helhet, men BS har vært flink til å utvikle og posisjonere seg selv.

Jeg kjenner ikke BS fra innsiden. Men fra utsiden virker organisasjonen markedsbevisst og læringsinnstilt. Den har oppsøkt nye samarbeidspartnere og tatt et godt grep om nettbaserte tjenester.

Selv om BS eies av kommune-Norge, må den overleve på markedet. Tallene på bunnlinjen gir tydelige signaler om hva som virker. Derfor har BS vært mer lærevillig enn mange andre bibliotekorganisasjoner. Organisasjonen er nødt til å ta tilbakemeldinger på alvor.

Det som kan bli et problem for BS er den manglende bevegelsen i bibliotekmiljøet som helhet. Da tenker jeg ikke på hver enkelt aktør - noen av dem er aktive nok. Det er bransjen som sådan - bibliotekfeltet eller bibliotek-Norge - som sitter på gjerdet og venter på at noe vesentlig skal skje.

BIBSYS

BIBSYS er i utgangspunktet en IKT-basert aktør. Den ble opprettet for å levere sentrale katalogtjenester til norske fag- og forskningsbibliotek. Organisasjonen ble stiftet i syttiåra.Utfordringen til BIBSYS ligger ikke i overgangen fra papir til data, men i overgangen fra gammel til ny datateknologi.

Den første fasen i data-alderen - la oss si fra 1965 til 1995 - hadde en industriell karakter. Den var styrt av store leverandører, store maskiner og store databaser. Tilbudssiden dominerte. De vanlige brukerne hadde lite de skulle ha sagt. Det var dinosaurene som behersket kloden. Kunden tok alltid feil.

Den andre fasen - fra 1995 til 2020 eller deromkring - er nettsentrert og brukerstyrt. Dataprodukter blir dagligvarer. Monopolene erstattes av intens konkurranse om brukernes gunst. Design og grensesnitt blir like viktige som den tekniske innmaten.

Etterspørselssiden styrer utviklingen. Leverandørene mister sitt tekniske overtak. Dinosaurene snubler i sine egne bein og går gradvis til grunne. Kunden har alltid rett.

BIBSYS kom seint i gang med omstillingen fra Fase 1 til Fase 2. Jeg kjenner heller ikke denne organisasjonen fra innsiden, men som helt alminnelig BIBSYS-bruker vurderer jeg dagens situasjon slik:

1. BIBSYS har styrket sitt forhold til brukerne ved å samordne BIBSYS-møtene med Det norske bibliotekmøtet.
2. BIBSYS har forbedret grensesnittet mot databasen betraktelig de siste fem årene.
3. Informasjonsarkitekturen og den grafiske utformingen av BIBSYS er fortsatt lite brukervennlige.
4. Utviklingen av nye tjenester som emneportal og prosjektkatalog (Forskdok) har møtt betydelige problemer. Flere viktige samarbeidspartnere har trukket seg fra Forskdok-samarbeidet og etablert en egen - og mer brukertilpasset - løsning (Frida)
5. På nettet framstår organisasjonen som utydelig. Nettdokumentene har lite informasjon om visjoner, strategier, planer og analyser. Det foregår sikkert intense debatter i dertil egnede fora. Men de blir ikke synlige utad. Vi som står utenfor kan verken lære noe nytt eller bidra med noe nytt.

Dette tyder på at BIBSYS har problemer med overgangen til Fase 2. Så lenge BIBSYS har monopolet i behold, kan den tilhørende organisasjonskulturen bestå. Men monopoler varer ikke evig.

BIBSYS leverer ett hovedprodukt: tilgang til en nasjonal samkatalog. I et samlet Europa vil dette produktet antagelig erstattes av mer omfattende katalogtjenester. Man kan tenke seg nordiske, vest-europeiske eller all-europeiske katalogdatabaser. Det finnes mange interessante eksempler på katalogsamarbeid i USA.

Dagens kataloger er usynlige på nettet. Som bruker ønsker jeg meg katalogposter som er søkbare i Google. Hvis Amazon kan klare det, må det også være mulig for BIBSYS. Med andre ord: konverter til XML og publiser på web.

BIBSYS har prøvd seg som portalarkitekt. Emneportalen til BIBSYS har hatt en universalistisk karakter. Alle fag og emner skulle dekkes: one ring to bind them all. Jeg har en mistanke om at portaler heller må bygges fag for fag, slik de britiske fagmiljøene - stort sett - har gjort det.

Portaler er levende organismer. Den klassiske bibliotekkatalogen gir ingen god modell for drifting av portaler. En generell fagportal blir fort tungrodd. Det er så mange ulike miljøer som må bli enige.

Nettets dynamiske karakter krever et aktivt faglig nærvær. Derfor er det dyrt og krevende å opprettholde portaler som faktisk blir brukt av fagmiljøene. Selv om britene har en viktig generell portal (BUBL), har de satset mest på fagspesifikke innganger, som SOSIG, EEVL og HUMBUL.

Fra et teknisk perspektiv er det ingen forskjell mellom allmenne og fagspesifikke ressursdatabaser. I Storbritannia brukes samme type programvare (STAIRS) for begge typer tjenester. Det er organisasjonsprosessene og de sosiale strategiene som blir ulike.

Forskdok og Frida

I januar 2003 skrev Universitetsavisa ved NTNU:

Med 60 deltagende forskningsinstitusjoner er FORSKDOK blitt et tungrodd system der det har vært vanskelig å få gjennomslag for endringer. I år 2000 takket den tyngste brukeren for seg. Universitetet i Bergen ønsket heller å satse på å utvikle sitt eget system for å få mulighet til å hente ut annen informasjon enn det som er mulig i FORSKDOK.

Jeg vil tro at splittelsen mellom Forskdok og Frida ikke dreier seg om tekniske spørsmål. Utviklingen av Frida skyldes Bolognaprosessen og kvalitetsreformen. Regjeringen krever resultatbasert finansiering, og de norske universitetene har fått et akutt behov for systemer som kan dokumentere faglig virksomhet på en tilforlatelig måte.

I slutten av 2002 trakk alle de fire universitetene seg fra Forskdok-samarbeidet og startet å utvikle sitt system for forskningsdokumentasjon. Universitetene mente at Forskdok ikke var godt nok for deres behov. På ganske kort tid - ca. ett år - fikk de etablert systemet Frida.

Det akademiske behovet for bibliografisk kontroll har aldri vært viktig i Norge. Forskerne har klart seg bra med sin personlige kunnskap om prosjekter og publikasjoner. Andre brukere fikk klare seg selv. Men nå kommer det penger på bordet. Da stiller saken seg annerledes. Informasjon vi har etterlyst i flere tiår blir plutselig lett tilgjengelig.

I et bibliotekfaglig perspektiv er prosjekt- og resultatregistrering et uvanlig spennende og viktig arbeidsfelt. I mitt perspektiv har BIBSYS mistet grepet om en strategisk dokumentasjonstjeneste. Men jeg har ikke sett noen reaksjoner fra resten av bibliotek-Norge.

Bibliotekfag er mer enn bibliotek

Jeg tror bibliotek-Norge tar feil. Bibliotekfag er mer enn bibliotek. Faget vårt dreier seg om kunnskapsorganisering - i og utenfor bibliotekene. De tekniske problemstillingene rundt Forskdok og Frida er utpreget bibliotekfaglige.

Her kan vi fråtse i autoritetsregistre, katalogiseringsregler og bibliografiske rapporter. Bibliometriske metoder står helt sentralt i rangering av tidsskrifter og faglig vurdering av forskningsmiljøer.

Samtidig blir faget utvidet. Dokumentene blir ikke lenger enerådende. Arbeidsområdet utvides fra publikasjoner til å inkludere prosjekter, personer og et bredere spektrum av kunnskapsresultater: foredrag, utstillinger, læremidler, osv.

I et bredt perspektiv er disse prosjektene nøkkeltiltak i kunnskapsøkonomien. De blir styrende for forskernes publiseringsstragier og for institusjonenes FoU-planlegging. Bibliografi blir en del av belønningssystemene.

Profesjonsutdanningene er forandret fra yrkesskoler til fakulteter. Universitetene gjenoppstår som kunnskapsfabrikker. De nye systemene har bare så vidt begynt å bite. Men det er nå premissene og posisjonene blir etablert.

Frida og Forskdok kommer til å engasjere politikere, planleggere, forskere og fagforeninger i i mange år framover. Dette er norsk kunnskapspolitikk i sin vorden.

Bibliotekarene har de beste faglige forutsetninger for å definere seg som eksperter på kompetansedatabaser, resultatregistrering og bibliometrisk evaluering. Men forsknings-Norge kommer ikke til å tigge om hjelp. Andre gjør jobben hvis ikke bibliotekarene stiller opp.

Ny arbeidsdeling

Industriell masseproduksjon er hierarkisk. Nøkkelen til suksess er full kontroll. Kunnskapsøkonomien er sosial, gjensidig og nettverksorientert.

Det å lære er en form for samproduksjon der begge parter må bidra aktivt. Kunnskapsutvikling forutsetter langvarige og tillitsfulle relasjoner mellom mennesker og organisasjoner.

Overgangen fra industri til kunnskap innebærer altså dypere relasjoner mellom kunder og leverandører. Det er antagelig derfor kvinner blir mer etterspurte i næringslivet: de har generelt høyere relasjonskompetanse enn menn.

Jentegjengen er flinkere til å samarbeide på tvers av grensene. Gutta boys er flinkere til å sette grenser. Det er også en viktig oppgave. Kvinnekulturen kan bli lammet av lutter harmonisk allsang.

Vi som er vokst opp med det gamle, trenger å utvikle nye vaner og arbeidsformer for å mestre det ny. Sosialt og digitalt. Vi må endre vår egen habitus (Bourdieu). Det gjelder hver enkelt person - og hver enkelt organisasjon.

Bibliotekfeltet er preget av ytterligheter. På den ene siden avansert digital kunnskapsteknologi - som bibliotekene har benyttet siden midten av 1970-årene. På den andre siden en kuldskjær frykt for å gå inn i teknologien som en del av feltets kultur og selvforståelse. Teknikken holdes på armlengdes avstand - som et redskap for åndslivet.

I industrisamfunnet var bibliotekene kulturinstitusjoner. De holdt til i utkanten av produksjonslivet, langt fra maskiner og samlebånd.

I kunnskapssamfunnet blir arbeidsdelingen gjort opp på ny. Her ligger bibliotekene inn mot sentrum, der kunnskapsproduksjonen foregår. Hvis de selv vil. Foreløpig har ikke bibliotekene bestemt seg for hva de skal bli når de vokser opp.

Hvem drepte biblioteket i Högsby?

Del 1

Første januar i år ble alle filialene stengt. ...

- Länsrätten konstaterar nu i inledningen på sin dom visserligen att alla medborgare enligt lag skall ha tillgång till ett så kallat folkbibliotek och att en av kommunens obligatoriska uppgifter faktiskt är just biblioteksverksamheten.

Folkbiblioteken ska finnas i varje kommun och verka för att databaserad information görs tillgänglig för alla medborgare, står det också bibliotekslagen enligt länsrätten. ... .

Berth Sandins överklagande avslås eftersom det finns ett huvudbibliotek i Högsby som enligt länsrätten alla kommunmedborgare har tillgång till. Detta huvudbibliotek verkar dessutom också enligt länsrätten för att databaserad information görs tillgänglig för alla medborgare runt om i Högsby kommun.

Kilde: Fredrik Loberg

Del 2

Våren 2005

"För en tid sedan anmälde Migrationsverket att man ville flytta sina kontorslokaler från grannkommunen Hultsfred till Högsby. Förutsättningen var att man fick tillgång till kommunbiblioteket, ett vackert litet bibliotek byggt och planerat som bibliotek i mitten av 1980-talet.

Kommunledningen har nu böjt sig för Migrationsverkets krav och har skrivit avtal med dem. Fr.o.m. måndagen den 13 juni stängs kommunbiblioteket (dvs. kommunens enda och sista bibliotek) för obestämd tid ..."

Kilde: Brigitte Kühne
***
Med over 6000 innbyggere er Högsby ingen liten kommune etter norske forhold. Tre fjerdedeler av alle norske kommuner er mindre.

SK 30: De gode hjelpere. Del 1.

Fire støttespillere

For to uker handlet dette søndagsbrevet om de største profesjonsaktørene: Bibliotekarforbundet og Avdeling JBI - dvs. bibliotekutdanningen i Oslo. Forrige uke skrev jeg om selve bibliotekene.

Nå er turen kommet til de viktigste norske støttespillerne for profesjon og institusjon:

1. Norsk bibliotekforening
2. ABM-utvikling
3. Biblioteksentralen (31. juli)
4. BIBSYS (31. juli)

Det finnes selvsagt mange andre. ABM-direktoratet ligger under Kirke- og kulturdepartementet. Selv om Undervisnings- og forskningsdepartementet ikke har noe tilsvarende diektorat, har UFD sterke interesser i forhold til skole-, høgskole- og universitetsbibliotekene.

Norsk bibliotekforening står sentralt, men det finnes mange andre medlemsorganisasjoner i miljøet.

Biblioteksentralen og BIBSYS er eid av det offentlige, men opptrer som markedsaktører. Det samlede bibliotekmarkedet har en omsetning på noen hundre millioner kroner i året. Dette er interessant for andre leverandører innenfor IKT, media og bibliotekutstyr.

Som helhet er bibliotekfeltet preget av mange små aktører. Dette er en styrke i noen sammenhenger - og en svakhet i andre. Mangfoldighet kan bidra til innovasjon og kreativitet. Konsentrasjon kan gi strategisk tyngde og handlekraft.

Det ideelle er selvsagt en struktur som støtter innovasjon og gjennomføring på samme tid. Jeg er redd for at dagens organisering og organisasjonskultur bremser begge disse prosessene. Derfor er det verdt å undersøke hva som må til for å styrke sektoren.

Fire utfordringer

En vanlig teknikk for å vurdere organisasjoner i et langsiktig perspektiv kalles SWOT. Det betyr ganske enkelt å vurdere organisasjonens sterke og svake sider (Strength, Weaknesses) - i lys av mulighetene og truslene (Opportunities, Weaknesses) i det ytre miljøet.

Vi kan gjerne sammenlikne SWOT med en grundig helsesjekk: har aktøren skaffet seg de indre forutsetninger som er nødvendige for å møte miljøet utenfor organisasjonen med styrke, fleksibilitet og pågangsmot? Eller finnes det svakheter som bør rettes opp?

I vårt miljø er det først og fremst overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn som styrer utviklingen. Jeg har foreslått å knytte analysen til fire sentrale prosesser. Alle samfunnsaktører må nå forholde seg til og mestre:

1. en bred og vedvarende spredning av avansert datateknologi
2. stigende krav til produktivitet i alle former for verdiskapende virksomhet
3. den raske overgangen fra isolerte nasjonalstater til globale markeder og samfunnsformer
4. den massive veksten i kunnspssektoren - utdanning, forskning og utviklingsarbeid

Dette er de fire utfordringene bibliotek-Norge står overfor. Dette er de de fire hovedgrenene i den postmoderne olympiaden: profesjonalisering, effektivisering, digitalisering og globalisering.

En full sjekk av hele bibliotek-Norge ville kreve en bok. I dag ser jeg på to aktører og på en enkelt øvelse: digitaliseringsløp i ulendt terreng. Bare dette ble så omfattende at jeg har utsatt de to store leverandørene - altså BIBSYS og Biblioteksentralen - til neste uke.

ABM-utvikling

ABM-utvikling er en ganske ny organisasjon. Direktoratet ble opprettet 1. januar 2003 etter en lang og opprivende tautrekking mellom sentrale bibliotekaktører: Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten, Nasjonalbiblioteket og Norsk bibliotekforening. Siden miljøet ikke klarte å samle seg om en felles løsning, grep staten til slutt inn.

Dermed ble resultatet noe helt annet enn det bibliotek-Norge hadde forestilt seg. Vi fikk et ABM-prosjekt heller enn et bibliotekprosjekt.

Dette løpet er nå kjørt. Det politiske Norge vil ikke reorganisere bibliotekene med det første. ABM-utvikling er en spennende nykommer, og det nye prosjektet må få tid og rom til å utvikle seg.

Historien som førte til ABMs fødsel har også en moral, som jeg vil formulere slik:

Legg like mye vekt på strategi og samarbeid som på særinteresser. Ta vare på fellesskapet. Diskuter uenighet i åpne fora. Unngå formaldebatt og taktisk taushet. Framtida krever lærende organisasjoner. Legg kortene på bordet - da blir det så mye lettere å forsvare bibliotekenes felles interesser.

Selve ABM-konseptet er et resultat av datateknologien. Arkivenes dokumenter, bibliotekenes publikasjoner, og museenes gjenstander konverteres gradvis til digitale filer. De fysiske objektene blir mindre viktige. Både brukerne og de ABM-ansatte selv vil i stadig høyere grad forholde seg til digitale objekter. Dermed blir likheten mellom institusjonene tydligere. I et kulturelt perspektiv kan vi si at alle tre arbeider med den digitale kulturarven.

Men slike nydannelser må alltid kjempe for å overleve. ABM-utvikling er en visjon og et eksperiment like mye som det er et direktorat.

Fellesskapet mellom de tre sektorene har ikke sprunget ut av sektorene selv. Hverken bibliotekene, museene eller arkivene hadde kommet langt nok i sine egne digitaliseringsprosesser til å utforme så pass radikale ideer. Derfor vil ABM-utvikling være under et press for å legitimere sin rolle i årene framover.

Direktoratet har fått ansvar for tre store praksisfellesskap: arkiv, bibliotek og museer. Men det er bare museene som er dekket i sin helhet. Også museene er en heterogen sektor: hovedskillet går mellom kulturfag og naturfag.

I arkivsektoren ligger de statlige arkivene under Riksarkivet. Her arbeider nærmere to hundre ansatte. Hele sektoren blir nå gjennomgått med tanke på en reorganisering bygd på sterke regionale arkiver. Nysæterutvalget (PDF) har nettopp (juni 2005) levert sin innstilling om dette til riksarkivaren. I en slik prosess må ABM-utvikling og Riksarkivet ha et nært samarbeid.

Biblioteksektoren er også delt. I praksis har ABM-utvikling et mye tettere forhold til folkebibliotekene enn til bibliotekene i undervisningssektoren. I kunnskapsøkonomien blir bibliotekene sentrale bidragsytere til læringsprosessene. Samspillet med eierne - altså skoler, universiteter og høgskoler - blir tettere.

Studiebibliotekene og skolebibliotekene dras inn i læringens og forskningens logikk - som har andre drivkrefter enn kultursektoren. Dermed blir ABMs kulturelle visjon mindre relevant. Læringsprosjektet og kulturprosjektet trekker i hver sin retning.

Spenningen mellom kunnskap og kultur er også viktig for folkebibliotekene - se Søndag kveld nr. 16. Den overvinnes ikke med rask retorikk av typen: - "kultur er da også kunnskap". I Norge er forholdet mellom kulturpolitikk og kunnskapspolitikk dypt uavklart. Begrepene fra velferdsstatens tid har ikke lenger bærekraft. Her må det tenkes nytt.

ABM-utvikling må altså koordinere tre etablerte sektorer, med deres indre spenninger, og bygge opp et nytt praksisfellesskap - på samme tid.

I Europa er Storbritannia det store forbildet med hensyn til digitalisering av kultursektoren.

The Museums, Libraries and Archives Council (MLA) is the national development agency working for and on behalf of museums, libraries and archives and advising government on policy and priorities for the sector.

MLA's roles are to provide strategic leadership, to act as a powerful advocate, to develop capacity and to promote innovation and change

Britene har arbeidet målbevisst med bibliotek og IKT siden midten av nittitallet. Norge har en bedre infrastruktur når det gjelder IKT på bibliotekene. Vi flyter på oljen. De britiske bibliotekmiljøene har arbeidet mye hardere med å formidle en faglig og strategisk forståelse av IKT-revolusjonen. Hvis du tar en rask sveip gjennom tidsskriftet Ariadne, vil du skjønne hva jeg mener. De handlet mens vi kranglet.

Sosiale byggverk

Digitaliseringen undergraver den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom yrker og institusjoner i industrisamfunnet. Hvem som gjør hva er ikke lenger en selvfølge.

For 25 år siden - sier Einar Førde - var vi alle sosialdemokrater. I dag er alle sosialkonstruktivister. Vi vet at ting kan organiseres, ordnes og tolkes på mange ulike måter. Dessuten vet vi at konstruksjonene oppstår gjennom kamp. Det har vi lært av Foucault.

ABM-utvikling er en sosial konstruksjon. Skal direktoratet lykkes, bør det - sett fra biblioteksida:

1. satse tungt på nettverksbygging på tvers av sektorene
2. formidle en dyp forståelse av digitaliseringsprosessene i kultursekturen
3. utnytte bibliotekene som fellesressurs når det gjelder digital kunnskapsorganisering
4. utvikle sterke strategiske allianser med U&H-bibliotekene og Nasjonalbiblioteket

På det første punktet gjøres det allerede mye godt arbeid. Punkt nummer to dreier seg ikke om de praktiske prosjektene - her skjer det en god del, men om faglig innsikt, formidling og debatt. Arbeidet med bibliotekutredningen har dessverre store svakheter på dette området.

Punkt tre vil gi bibliotekene en profilert rolle innenfor ABM-feltet. De får lov å bidra med sin egen ekspertise - samtidig som de vil lære mye av å "kunnskapsorganisere" nye fagfelt.

Det fjerde punkter er en repetisjon. I et turbulent miljø må aktørene av og til klatre høyere opp og se lengre ut enn de er vant til. De teknologiske kreftene som setter institusjonene i bevegelse er langt større enn bibliotekbransjen.

Varslene har kommet tett i år: Bærum og Oslo, Vestfold og Tromsø, synkende opptak og stigende arbeidsløshet. Det er bransjen som er utsatt for slitasje. Hvis de tunge aktørene bruker for mye krefter på taktikk, vil feltet som helhet svekkes. Vi trenger strategisk forståelse og strategiske allianser.

Norsk bibliotekforening

Norsk bibliotekforening (NBF) er bibliotek-Norges største og viktigste bransjeorganisasjon. Foreningen ønsker å samle alle organisasjoner og personer, både innenfor og utenfor det rene bibliotekmiljøet, som er engasjert i bibliotekenes utvikling og framtid.

NBF har et fast sekretariat med sju (p.t. åtte) ansatte. Organisasjonen ledes av et styre med på ni personer. NBF-medlemmene er både organisert geografisk, i fylkesvise avdelinger, og i spesialgrupper ut fra felles faglige interesser: referanse og fjernlån, barn og ungdom, flerkulturell virksomhet osv.

Jeg har selv deltatt aktivt i foreningen de siste par årene, dels som nettredaktør for Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk, dels som rådgiver og faglig konsulent for NBFs arbeid med bibliotekutredningen.

For en landsomfattende medlemsorganisasjon skaper digitaliseringen først og fremst nye muligheter for å samarbeide, rådslå, diskutere og publisere. Data er et sosio-teknisk fenomen: en kraftfull teknologi med massive sosiale konsekvenser.

Den tekniske utviklingen fortsetter i samme ville tempo som tidligere. Nå er det bredbånd, mobile dataverktøy, XML og språkteknologi som er på vei inn. Men det kvinnen og mannen i gata opplever er nye sosiale fenomener: digitalisert politikk, helse, utdanning og kommers. Det er bruk og praktisk nytte som teller. Data har blitt hverdag.

Det er først nå organisasjonene får kniven på strupen. Alle snakker om IT-revolusjonen - der ute i samfunnet. Men det er i organisasjonenes sentrum at revolusjonen faktisk foregår. Og det er selvsagt her motstanden er størst. Makt og mening må revurderes fra bunnen av.

Det er en ting å ta i bruk digitale verktøy. Det er noe helt annet å la teknologien styre organisasjonens arbeidsform og beslutningsstruktur. Dette er NBFs langsiktige utfordring.

Omstillingsprosessen har bare såvidt begynt. Det siste året har imidlertid NBF - noe forsinket - tatt et fast grep om sin egen digitalisering. Organisasjonens nettsted er kraftig oppgradert. Det brukes nå som et aktivt nyhetsmedium. NBF har nylig satt i gang en bred debatt om sin egen organisasjonsform.

NBFs interne postliste er flyttet til en ny og bedre platform. Tidligere fantes det ikke noe arkiv over tidligere meldinger. Derfor var det umulig for nye lesere å orientere seg. Deltakerne kunne heller ikke gå tilbake og reflektere over innleggene i ettertid. Vår verden er sosio-teknisk: tekniske ordninger har sosiale konsekvenser.

Den nye spesialgruppen for IKT vil konsentrere seg om samspillet mellom bibliotek og data. Den nye spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk er en nettsentrert organisasjon. Foreningens tidsskrift Bibliotekforum publiserer stadig mer på nettet. Det må også sies at NBF antagelig er den aktøren som mest bevisst bruker postlista biblioteknorge til å føre faglige og fagpolitiske debatter.

Ord og makt

Digitaliseringsløpet foregår i et rufsete landskap. Når en myr er passert, dukker en bergknaus opp. Når teknikken er på plass, må folk ta den i bruk. Når folk faktisk begynner å diskutere, bør debattene ordstyres.

Summen av innspill må samordnes for å gi resultater. Og når debattene gir innsikt, må de omsettes i handling. Den borgerlige offentlighet er ikke et cocktailselskap. Demokrati forutsetter myndig tale.

Digitalt demokrati innebærer nye måter å kommunisere på. Vi er på vei fra massemedia til nettverksmedia. Samfunnets løpende samtaler med seg selv skifter form.

Norge har ti tunge bibliotekaktører. Når framtida banker på, er det disse som må svare. Siden bibliotek-Norge setter ytringsfriheten høyt, er alle invitert til å delta i debatten. Men hvis de som har mest makt og innflytelse tier stille, hjelper det ikke at alle mulige andre har "meninger om mangt".

For tiden har jeg et inntrykk av at svært mye av "debattansvaret" har havnet hos NBF. Selv om organisasjonen har en usedvanlig engasjert og talefør leder - og gode interne støttespillere, blir de sentrale debattene om bibliotek-Norges framtid merkelig haltende. Den norske "bibliotekvesenet" har ti føtter. Hvis bare en av dem beveger seg, vil dyret gå i sirkel.

Demokrati er mer enn ytringsfrihet. Den europeiske demokratimodellen forutsetter at ytringene har betydning for beslutningene. Demokrati er et styresett - altså en utøvelse av makt. Politikere og ledere må lytte og svare. De må vise hvor de står.

Hvis den offentlige samtalen og de viktige beslutningene skiller lag, forvitrer den demokratiske prosessen. Alle mennesker kan mene hva de vil, uten at noen bryr seg. Marcuse kalte det repressiv toleranse. I bibliotekmiljøet går de strategiske diskusjonene på tomgang hvis ikke de sentrale strategiske aktørene selv deltar. Ytringsfriheten er bevart, men frihetens hensikt forsvinner.

SK 29: Hvem leder Bibliotek-Norge?

Bibliotek er trauste institusjoner. Den som sier "bibliotek", tenker mer på stabilitet, orden og fordypelse enn på uro, kaos og fornyelse. Det er likevel de siste tre ordene som preger dagens situasjon i bibliotek-Norge.

Det skyldes en serie tunge sosiale prosesser som forandrer hele samfunnets - og dermed også bibliotekenes - livsvilkår. Jeg har kalt dem digitalisering, profesjonalisering, effektivisering og globalisering.

Digitaliseringen stiller i særklasse. Datateknologien går i dybden og forandrer bibliotekets indre kjerne: dokumentene og deres organisering. Papirobjekter erstattes av digitale filer. I første fase var det dokumentsubstituttene som ble transformert. Vi fikk digitale kataloger og bibliografier. I andre fase er det dokumentene selv som blir digitale.

Bibliotekene må, med andre ord, mestre overgangen fra papir til skjerm. Vi kommer fra en verden der både dokumenter og metadata var lagret på papir. Vi beveger oss mot en verden der dokumenter og metainformasjon i hovedsak håndteres i digital form.

Debatten om bokas død er irrelevant. Papirobjektene vil bestå. Det finnes fortsatt leirbål og hester - i panelovnens og bilens Norge. Men bibliotekfagets sentrum forflytter seg.

Bibliotekets tekniske kjerne er koding av dokumenter slik at de lett kan gjenfinnes. På dette området - koding for gjenfinning - foregår den faglige utviklingen hovedsaklig innenfor det digitale mediet.

Om noen år - ti eller tjue eller tredve - vil bibliotekene først og fremst være digitale institusjoner. Det er denne overgangen fra papir til skjerm som skaper uro og kaos i rekkene. Og det er bare de ti tunge aktørene i bibliotek-Norge som kan lede den vanskelige marsjen over Alpene: fra boktrykkerkunstens Nürnberg til det fruktbare digItalia - der appelsinene gloeder som gullepler:

Kennst du das Land, wo die Zitronen blühn,
Im dunkeln Laub die Goldorangen glühn,
Ein sanfter Wind vom blauen Himmel weht,
Die Myrte still und hoch der Lorbeer steht?

Goethe. Mignon.

La oss denne gangen se på de fire operative bibliotekaktørene på den tunge lista - altså Nasjonalbiblioteket, studiebibliotekene, folkebibliotekene og Deichmanske bibliotek.

Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket er det naturlige flaggskipet i norsk bibliotekvesen. Biblioteket ivaretar en rekke viktige fellesoppgaver og har landets største bibliotekfaglige miljø. NB er for tida imidlertid lite synlig i den strategise og fagpolitiske debatten. Det skyldes kanskje ytre faktorer.

Nasjonalbiblioteket var tidligere en integrert del av Universitetsbiblioteket i Oslo. I 1989 fikk NB en stor og viktig avdeling i Rana. Avdelingen i Rana fungerte svært selvstendig. Den var langt på vei et distriktspolitisk tiltak - og ble ledet av en dyktig og slagkraftig eks-politiker. Som fortsatt hadde politisk innflytelse.

Etter en langvarig organisasjonsprosess ble NB og UBO skilt fra hverandre i 1999. Etter nok en krevende prosess i 2003-2004 ble NBs avdelinger i Oslo og Rana tett integrert - under vår nye nasjonalbibliotekar. De gamle bygningene på Drammensveien har blitt rustet opp. I august 2005 åpner det nyrestaurerte bygget - under IFLAs stjernehimmel - og energien kan igjen rettes utover.

De store endringene skyldes brede samfunnsprosesser. I Rana erstattet kunnskapsbedriften NB den gamle industrikjempen Norsk Jernverk. I kunnskapsøkonomien trenger universitetene produktive bibliotek. Å bevare norsk kulturarv er en annen type oppgave. Derfor måtte de siamesiske tvillingene skilles fra hverandre. Det ble for trangt med to sjeler - ach, in einer Brust!

Nasjonalbibliotekets langsiktighet og faglige tyngde er en styrke. Ingen enkelt aktør kan stake ut kursen for hele bibliotek-Norge. Men Nasjonalbiblioteket står så sentralt i forhold til framtida at det også merkes når biblioteket ikke uttaler seg om strategier, prinsipper, modeller og veivalg.

Studiebibliotekene

Fagbibliotekene i høyere utdanning (studiebibliotekene) er en stor, viktig og - ikke minst - homogen gruppe i norsk bibliotekvesen. Norsk høyere utdanning har gjennomgått dramatiske endringer de siste femti årene.

Den kvantitative eksplosjonen i studenttallet startet i sekståra. Siden da har strukturendringene kommet som perler på en snor. Kvalitetsreformen - som egentlig dreier seg om effektiv utdanning - er den siste store perlen.

Også universitets- og høgskolebibliotekene har gått gjennom store forandringer. På universitetene har undervisningen - endelig - blitt tatt på ramme alvor. Masseutdanning koster. Det ble rett og slett for dyrt med deltidsstudenter og tilfeldige studieopplegg.

Høyere utdanning i dag dreier seg først og fremst om effektiv læring. Selv om reformkritikere vinner rektorvalg både i Bergen og andre steder, må de navigere i forhold til de samme studentene, de samme finansieringsordningene og det samme europeiske utdanningsmarkedet.

Institusjonens framtid bestemmes utenfor murene. Det samme gjelder bibliotekene. Det gode gamle lesesalsbiblioteket - med en hærskare av små instituttbibliotek - er forsvunnet. Professorene klagde, men vinden tok dem.

De nye U&H-bibliotekene er kjappe, moderne, målrettede institusjoner. De må først og fremst forholde seg til utdanningsmarkedet - som etter hvert blir internasjonalt - og til, moderorganisasjonen. Derfor er også universitets- og høgskolebibliotekene nokså fraværende i de nasjonale bibliotekdebattene.

Høgskolene har tradisjonelt hatt en sterkere undervisningspraksis - og en svakere forskningsorientering. Sammenslåingen av høgskolene i midten av nittiårene, og innføringen av en felles lov for all høyere utdanning, har gjort høgskolene faglig sterkere - og samtidig lettere å styre.

Staten ønsket en helhetlig utdanningspolitikk - ikke et sammensurium av profesjonsstyrte læresteder. Økt status og redusert selvstyre går hånd i hånd.

De nye undervisningsformene gir bibliotekene en ny og viktig rolle som læringssentre - og stiller samtidig nye krav til bibliotekstaben. Etter hvert som fagene og undervisningen digitaliseres, må studiebibliotekene definere en verdiøkende platform for sin virksomhet. Hvordan bidrar bibliotekene til produksjonen av kandidater og forskningsresultater?

Bolognaprosessen fortsetter. Vi er ennå langt fra slettelandet i Nord-Italia.

Studiebibliotekenes felles organ er i praksis det nye Universitets- og høgskolerådet, som også har et eget bibliotekutvalg. Det er her - går jeg ut fra - at de strategiske diskusjonene foregår.

Mye tyder på at studiebibliotekene i høyere grad enn tidligere følger sitt eget løp. De skal også til Italia. Men de marsjerer sammen med lærestedene, ikke med Nasjonalbiblioteket, Norsk bibliotekforening og ABM-utvikling. De må alliere seg med utdanningsinstitusjonene og tale deres språk. De tilhører utdannings-Norge.

Dermed blir resten av bibliotek-Norge mindre relevant. De vertikale båndene til moderinstitusjonene (og deres nettverk) blir viktigere enn de horisontale båndene til andre bibliotek og bibliotekorganisasjoner.

Studiebibliotekene er slett ikke politisk passive - for miljøet har mange drevne fagpolitikere. Men de opererer i stadig høyere grad på andre politiske arenaer. Jeg savner dem paa biblioteknorge.no, men aksepterer historiens gang.

Folkebibliotekene

Folkebibliotekene har ikke noe politisk, eller faglig-strategisk, organ som tilsvarer Universitets- og høgskolerådet. Det finnes ikke noen fast arena der folkebibliotekenes ledere kan samrå seg og mobilisere sine felles krefter. Etter hvert som endringsvinden tiltar, blir dette et økende savn.

Noen må gå foran og lede den spraglete flokken som skal over Alpene. Jeg snakker ikke om formell makt - den ligger hos kommunene - men om retningssans, flaggborg og moralsk autoritet. Uten faglig og strategisk ledelse spriker framtidsdebatten i alle retninger.

Jeg snakker ikke om enkeltpersoner. De som skal vise vei, tar et kollektivt ansvar. De må ha miljøer og institusjoner i ryggen. Om den strategiske ledelsen opptrer som en enkelt person, som en duo, som en troika eller som en kvartett spiller mindre rolle.

Ingen kan styre folkebiblioteksektoren. Men vi trenger noen som kan beskrive landskapet, formulere oppgavene, tilrettelegge diskusjonene, oppsummere samtalene og foreslå marsjruter.

I dag ser de mulige aktørene slik ut:

1. Kommunenes Sentralforbund - som samler folkebibliotekenes eiere
2. Norsk bibliotekforening - som har folkebibliotekene som medlemmer
3. ABM-utvikling - som har et faglig og politisk ansvar for folkebibliotekene
4. Nasjonalbiblioteket - som har et faglig ansvar for all norsk bibliotekvirksomhet
5. Fylkesbibliotekene - som har et faglig ansvar for folkebibliotekene i hvert enkelt fylke

Jeg vet ikke om KS kan spille en mer aktiv rolle som bibliotek aktør - men det kan være verdt å undersøke muligheten. KS har i hvert fall stilt opp med politisk støtte til kampanjen fr@ ditt bibliotek.

NBF har selvsagt bibliotekpolitikk som en hovedoppgave - og har nylig fått en egen spesialgruppe for folkebibliotekpolitikk (SFP). Her drives mye relevant strategiarbeid. Men dette er frivillige nettverk, der arbeidet stort sett må drives på fritida. NBF har en håndfull ansdatte. SFP har ingen.

De som er involvert, forplikter ikke sine egne bibliotek. NBF/SFP kan derfor ta initiativ og bidra til å sette i gang viktige debatter. Men de er ikke slik plassert at de kan følge opp og gjennomføre strategiske prosesser. Her trengs organisasjoner med flere ansatte og større budsjetter.

Både ABM-utvikling - med 70 ansatte; fylkesbibliotekene - med 170 årsverk; og Nasjonalbiblioteket - med 350 ansatte, har materielle forutsetninger for å drive et slikt systematisk og langsiktig strategiarbeid. Ingen av dem har styringsansvar eller utøvende myndighet vis-a-vis folkebibliotekene. Derfor må strategiprosessene bygge på dialog og konsensusbygging.

I fjor høst ble det satt i gang et omfattende arbeid med en ny bibliotekutredning. Det vil sikkert bli gjennomført etter timeplanen. Kultur- og kirkedepartementet vil få sitt strategidokument 1. mai 2006. Men så lenge forholdet mellom de viktigste aktørene er uavklart, får utredningen - i tillegg til sine faglige og fornuftige sider - også karakter av en politisk kamp.

Mer om dette neste uke ...

Fylkesbibliotekene

Her og nå vil jeg poengtere at fylkesbibliotekene - som gruppe - også kunne bidra mer til å klargjøre vår "folkesektorens" strategiske situasjon. Fylkesbibliotekene er et viktig ledd i bibliotek-Norge - spesielt for de mindre folkebibliotekene. De fungerer som kursarrangører og prosjektledere, som faglige ressurssentre, som leverandører av bøker og andre medier og som sentrale aktører i forhold til de nye digitale kulturnettene.

Innenfor sitt eget virkeområde - altså de enkelte fylkene - ser det ut til at de fleste fylkesbibliotekene er godt synlige. Derimot er jeg overbevist om at fylkesbibliotekene som gruppe kunne - og burde - stå tydeligere fram på det nasjonale planet.

Det er all grunn til å tro at folkebibliotekenes samarbeid med utdanningsinstitusjonene - skoler, høgskoler, bibliotek - vil bli sterkere i årene framover. Samtidig kan motsetningen mellom nasjon - region øke. Mange virtuelle tjenester organiseres best nasjonalt - og kan lett føre til en svekkelse av det regionale nivået - dersom vi ikke har gode modeller for samspillet mellom nasjonale og regionale tjenester.

Fylkesbibliotekenes framtid dreier seg derfor ikke bare om folkebibliotek, men om den regionale siden av all bibliotekvirksomhet. Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk har skrevet mye om presset mot folkebibliotekene - men fylkesbibliotekene kan jo også bli truet av den politiske utviklingen.

Vestfold fylkesbibliotek er oppe i en akutt krise. Bibliotekarforbundet reagerer raskt (bra!), men uten å si noe om bakgrunnen for krisen. Hvorfor skjer dette i ett av de fylkene som virkelig har utmerket seg når det gjelder bibliotekutvikling? Dreier det seg om interne problemer som bare har lokal interesse? Eller ligger det mer prinsippielle konflikter bak - som bør drøftes åpent?

Deichmanske bibliotek

Bibliotek-Norge har tre slagskip: Nasjonalbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Oslo og Deichmanske bibliotek. Dette er tunge fartøy. Skal de krysse Alpene, må det skje i ballong. Eller tar de kanskje sjøveien - via et annet fjell? Jeg tenker selvsagt på Tariks berømte klippe: Djebel al-Tarik - som spanierne forvrengte til Gibraltar.

"Deichman" har både lokale oppgaver, som by- og fylkesbibliotek for Oslo, og et nasjonalt ansvar for fellestjenester som Biblioteksvar, Detektor og Det flerspråklige bibliotek. Mens Nasjonalbiblioteket pusses opp for sytti millioner, og UBO nyter sommeren i sitt svale marmorpalass, kjemper Oslos folkebibliotek mot en uendelig rekke av kutt, kontrolltiltak og utsettelser.

Jeg har levd med den merkverdige funkisbygningen på Hammersborg hele mitt liv. Barneavdelingen viser hva den burde være. Resten av bygget hjemsøkes av Sputnik, Suez og Imre Nagy. Tiden har stoppet i 1956.

Deichmans problemer er bibliotek-Norges problemer - i tilspisset form. Oslo kommune vet ikke hva den vil med biblioteket - bortsett fra å spare ennå litt mer til neste år. Selv om Vestbaneprosessen kryper framover, mangler den politisk visjon og ledelse. Den store Bøygen, sa Ibsen, vinner uten å kjempe.

Og det er ikke nok å klage på kommunen. Den styres av politikere - ikke av bibliotekarer. Norske kommunalpolitikere er sjelden bibliotekfiendtlige. De fleste er velvillige i utgangspunktet. Biblioteket skremmer ingen. Men blir politikerne begeistret?

Sommerens bibliotekdebatt har vært mer intens enn på lenge. Det er utmerket. Men det er lettere å mobilisere til forsvar enn til frammarsj. Bærum, Oslo, Vestfold og Tromsø fortjener utvilsomt kritikk og debatt. Men hva sier fagets og institusjonens ledere om framtida?

Framtidas folkebibliotek er ikke en forlengelse av dagens bibliotek. Det virtuelle folkebiblioteket blir et nasjonalt nettverk. Hva skal det inneholde? Hvem skal betale - og hvorfor? Det fysiske folkebiblioteket må begrunne sin verdi som sted - når mange tradisjonelle oppgaver løses virtuelt. Hva skal det inneholde? Hvem skal betale - og hvorfor?

Det er disse spørsmålene politikerne kommer til å stille - og som bibliotek-Norge bør ha gode svar på. Det er slik vi kommer over Store St. Bernhard.

Vi har sett - så det holder - at eksterne konsulenter ikke kan skrive de gode Fortellinger om biblioteket. Sjangeren er for krevende for nybegynnere. Jeg tror heller ikke en nøye sammensatt komite - eller en korrekt og ansvarlig administrasjon - er svaret.

Det er den indre spenningen mellom ansvar og villskap som gir fortellinger innflytelse. Bibliotekets visjoner må gi plass for det vesentlig nye. Vi må rystes for å komme i bevegelse.

Deichman har allerede satset friskt på spennende ideer (se Nye Deichman) og på praktiske eksperimenter som Låtlån (avsluttet), Bazar, Kinoteket, Lesehulen og Deichmans digitale verksted. Også Norsk bibliotekforening har prøvd å dra i gang en bred debatt om strategi og framtid på sine nettsider.

Noen få engasjerer seg - men responsen fra bibliotek-Norges øvrige aktører har vært forbløffende stille og forsiktig. Er det slik at opinionslederne venter på hverandre? På Staten? På tillatelse?

***

Forrige uke skrev jeg - i En styrket profesjon? - om Bibliotekarforbundet og Avdeling JBI. Brevet denne uka handler om de operative bibliotekene. Neste uke avslutter jeg med de fire som gjenstår: Norsk bibliotekforening, Biblioteksentralen, BIBSYS og ABM-utvikling.

SK 28: En styrket profesjon? Bibliotekarer og bibliotekfag i kunnskapssamfunnet

I de nærmeste årene - la oss si fra 2005 til 2015 - vil de teknologiske, økonomiske og politiske betingelsene for bibliotekenes virksomhet være i usedvanlig rask endring. Behovet for strategisk tenkning, faglig debatt og bevisst politisk handling er derfor økende. Verden presser seg på og forlanger svar.

Mye tyder på at bibliotekarprofesjonen nå begynner å frigjøre seg fra bibliotekinstitusjonen. Den gamle symbiosen mellom bibliotekar og bibliotek er ikke lenger så selvsagt. Forrige nummer av Søndag kveld - Kan vi mestre kunnskapsøkonomien? - handlet om de nye rammebetingelsene. Dette nummeret handler om konsekvensene for profesjonen. Neste uke går jeg løs på institusjonene.

Analysene tar utgangspunkt i de sentrale norske bibliotekaktørene. Faglige strategier oppstår i samspillet mellom faglige og politiske aktører. Jeg har foreslått en liste på ti tunge aktører. Det er først og fremst disse som kan velge - eller unnlate - å handle.

Effektive tiltak i større skala vil ofte forutsette politisk eller økonomisk støtte fra de politiske miljøene utenfor bibliotek-Norge. Men initiativet må komme innenfra.

Profesjonsaktørene

Jeg regner Bibliotekarforbundet (BF) og Avdeling JBI ved Høgskolen i Oslo som de viktigste profesjonsaktørene.

- BF har eget sekretariat som medlemmene kan ta kontakt med. Her jobber forbundsleder og organisasjonssekretær på full tid. ... Sekretariatet ... arrangerer faglige kurs og konferanser, ... Det blir arrangert jobbsøkerkurs for avgangsstudentene ved bibliotekutdanningene i Oslo og Tromsø.

JBI har trolig det nest største forsknings- og utviklingsmiljøet i Norge. Bare Nasjonalbiblioteket er større. Avdelingen satser betydelige ressurser på bibliotekfaglig FoU - ved siden av å undervise bibliotekstudenter på bachelor- og masternivå.

Når jeg sier JBI heller enn Bibliotek- og informasjonsutdanningen (BIBIN), skyldes det høgskolens organisering. BIBIN ledes av en studieleder, men har ikke noe eget beslutningsorgan. Det er avdelingsstyret ved JBI som har det strategiske ansvaret for langsiktig planlegging av utdanning, forskning og formidling.

I samsvar med høgskolens krav, skal minst 25 prosent av lærernes tid brukes til forskning og utvikling. Dette tilsvarer 7-8 FoU-årsverk hvert år. Mer om dette i artikkelen Forskning, formidling og folkebibliotek.

I tillegg leverer avgangsstudentene på begge nivåer oppgaver med innslag av FoU (se Hovedoppgaver: Bibliotek- og informasjonsfag og Liste over masteroppgaver). Fagmiljøet er stort nok og solid nok til å kunne forberede kandidatene på de nye kravene til bibliotek og bibliotekarer. Avdeling JBI har derfor et betydelig strategisk potensiale.

Også NBF bør nevnes. Selv om Norsk bibliotekforening konsentrerer seg om biblioteket som institusjon, har foreningen også engasjert seg i spørsmål knyttet til profesjonen og til faget. Foreningen har blant annet et Utdannings- og forskningsutvalg og en Arbeidsgruppe for oppfølging av bibliotekassistentutdanningen. (se Komiteer og utvalg for navn på medlemmene). NBF har derfor mulighet til å ta nyttige initiativer. Foreningen kan reise problemstillinger - men ansvaret for å gjøre noe med dem må nok ligge hos de to hovedaktørene.

Profesjonsstrategier

For å mestre kunnskapsøkonomien - er mitt utgangspunkt - må profesjonsaktørene utvikle strategier for:

1. god rekruttering til studiet
2. sterke faglige utdanningsopplegg
3. profilering og synliggjøring på arbeidsmarkedet
4. systematisk etter- og videreutdanning (livslang læring)
5. bibliotekarenes forhold til andre yrker og profesjoner

For å ha bærekraft, må disse strategiene være langsiktige. Det betyr å tenke minst fem år framover. Kortsiktige strategier kan kanskje løse noen akutte problemer, men kunnskapsøkonomien krever først og fremst en analyse av de nye rammebetingelsene for bibliotekarenes virksomhet.

Jeg har nevnt fire prosesser som innebærer dyp og langsiktig endringer i profesjonens nærmiljø: digitalisering, profesjonalisering, effektivisering og globalisering. Alle fire påvirker samspillet mellom bibliotekarene og brukerne - og forholdet til andre profesjoner.

Digitalisering

Framtidas brukere vil ha langt bedre IKT-ferdigheter enn i dag. Skoleverket må nå sørge for en omfattende integrasjon av IKT i alle fag. Det betyr at gjennomsnittseleven etter hvert vil ha en bred IKT-bakgrunn.

Da har profesjonen åpenbart et valg. Bør bibliotekarene som mål å ligge på omtrent samme IKT-nivå som skoleungdommen i 2015? Litt høyere? Vesentlig høyere?

Da internett først slo gjennom, oppsto en sterk etterspørsel etter folk med ferdigheter i nettpublisering. Det var nok å beherske HTML for å få jobb. Denne perioden er for lengst forbi. Etter hvert som digitale yrker blir en normal del av arbeidslivet, trenger du avanserte eller spesialiserte kunnskaper for å skille deg ut.

Den nye digitale etterspørselen gjelder mennesker og miljøer med dyp innsikt i samspillet mellom IKT og spesifikke anvendelsesområder: utdanning, journalistikk, markedsføring og salg (e-business), nettbasert formidling (informasjonsarkitektur), osv.

Dersom bibliotekarene ønsker å profilere seg med en særegen IKT-kompetanse, må de også bestemme seg for innholdet i denne kompetansen. Bibliotekarene kan ikke konkurrerere med informatikerne - som utelukkende studerer IKT.

Finnes det digitale kunnskapsfelt som profesjonen kan utnytte til sin egen fordel? Eller er konkurransen fra andre spesialister - som systemutviklere, digitale designere og informasjonsarkitekter - for sterk?

Jeg har nylig telt opp antall hovedoppgaver med digital vinkling ved utdanningen i Oslo. Fra slutten av nittiårene til i dag har prosentandelen blitt halvert. Også masterutdanningen har mistet mye av sin digitale tyngde. I Oslo er i alt fem hovedoppgaver gjort tilgjengelige i digital form siden år 2000. I Borås ble 60 % av oppgavene pblisert i PDF så tidlig som i 2001.

Den tunge tekniske kompetansen - som kunne gi bibliotekarene et fortrinn i forhold til andre kunnskapsmedieprofesjoner - forvitrer. Den erstattes av andre fag - med større vekt på språk og kommunikasjon.

Innholdet i bibliotekstudiet og forståelsen av faget kan begrepsfestes på ulike måter. Den sosiale virkeligheten er en konstruksjon. Profesjonsstrategier er prosjekter - ikke valg mellom noe som er riktig og noe som er galt. Men ulike valg kan likevel ha ulike konsekvenser. Dersom arbeidsmarkedet ønsker noe annet enn det utdanningen går inn for, er det liten tvil om hvem som får det siste ordet.

Profesjonalisering

Bibliotekaryrket er mangesidig. IKT er bare ett av flere kompetansefelt. I en profesjonalisert verden kan bibliotekarenes fagprofil bli utfordret på flere områder. I hverdagen vil den enkelte bibliotekar møte mange brukere med høy faglig kompetanse. På samme måte vil bibliotekarprofesjonen være omgitt av andre profesjoner med likeverdig eller høyere kompetanse.

Dersom profesjonen vil vektlegge litteraturformidling, veiledningspedagogikk eller kunnskapsforvaltning (knowledge mangement), må den samtidig spørre: hva må til for å hevde seg i konkurransen om denne typen oppgaver på det norske arbeidsmarkedet?

Individuelle utfordringer

Profesjonaliseringsprosessen er både individuell og kollektiv. Stadig flere mennesker skaffer seg høyere utdanning. Det som gjenstår av ufaglærte eller upopulære jobber overtas av ungdom i en overgangsfase, av innvandrere - eller flyttes til utlandet. De ferdigutdannede er aldri ferdig utdannet: de må sørge for å oppdatere sin kompetanse resten av livet.

Bibliotekutdanningen i Oslo har blitt tvunget til å redusere sine kurstilbud de siste par årene (Kurskatalog 2005). Andre steder i landet har det vært vanskelig å rekruttere deltakere til kompetansegivende betalingskurs. Korte - og gjerne subsidierte - kurs over en eller to dager er det lettere å gjennomføre. Men totalt sett er tilbudet magert.

Bibliotekmiljøet mangler strategier for livslang læring. Dersom profesjonsaktørene ikke engasjerer seg tungt i dette problemet, vil bibliotekarenes muligheter for mobilitet, stillings- og lønnsopprykk gradvis svekkes. Deres CV-er blir for tynne.

Kollektive utfordringer

På det kollektive planet blir hvert enkelt yrke profesjonalisert. Praksisrettede yrker får formelle utdanninger, kunnskapskrav og sertifikater - slik det skjedde med bibliotekyrket i forrige århundre. I neste fase får de en akademisk overbygning, med doktorgrader, professorater og fagfellevurderte tidsskrifter.

Sykepleierne var tidlig ute - det første norske professorat i sykepleievitenskap ble opprettet ved Universitetet i Bergen i 1979. (Se 25-års jubileum for sykepleievitenskap, På høyden, nettavis for Universitetet i Bergen, 17.04.2004). Praksisfagene akademiseres.

I kunnskapsøkonomien er utdanning en forutsetning for økonomisk vekst. Over hele Europa blir utdanningssystemene standardisert og effektivisert. Den norske kvalitetsreformen dreier seg om å gjøre kunnskapsproduksjonen mere strømlinjet - ikke om å realisere etiske eller kulturelle verdier i og for seg.

Dette gjelder også Europa. Hele Bolognaprosessen tar sikte på å styrke kontinentets økonomiske og kulturelle slagkraft innenfor det globale systemet. Det er disse utviklingsprosessene bibliotekprofesjonen - som alle andre fag og profesjoner - må forholde seg til. Vi kan velge mellom en energisk og proaktiv, eller en forsiktig og reaktiv tilpassing. Men vi kan ikke melde oss ut av prosessen.

Rett før IFLA møtes femti europeiske bibliotekskolefolk i København for å diskutere bibliotekutdanning i lys av Bolognaprosessen. Og som de selv sier:

The apparent disparate nature of LIS educational programmes in Europe
constitutes a barrier to increased co-operation in the field.

There is a marked need for joint discussions of the structure and contents of LIS school curricula and for identifying and discussing possible common curricular elements both for the purpose of enhancing the quality of individual LIS educational programmes and for the sake of increased collaboration between European LIS school programmes.

Akademisering og anerkjennelse

Bibliotekarenes utgangspunkt er slett ikke dårlig. Bibliotekfaget har deltatt aktivt i akademiseringen. Et dusin doktorgrader er avsluttet eller midt i løpet. Vi har professorer i Oslo og i Tromsø. Forskningsinnsatsen har økt vesentlig på ti år. Pensum og arbeidsformer har blitt oppdatert.

Men vi ser samtidig at konkurransen om studenter og faglig anerkjennelse mellom kunnskapsprofesjonene øker. I forhold til kravene utenfra er mye ugjort. Hittil har ikke våre profesjonsaktører laget noen overbevisende analyser av student- og arbeidsmarkedet. Jeg savner de skarpe omverdensanalysene og de langsiktige strategiske grepene.

Profesjonenes kamp for sosial status krever mer enn akademisk legitimitet. I USA har bibliotekfaget lenge vært et universitetsfag. Men faget ligger helt på bunnen av den akademiske rangstigen. Library and information science har ikke noe stort navn i den akademiske verden. Sammenliknet med anerkjente universitetsfag har forskningen og de vitenskapelige artiklene vært for svake.

Innenfor praksisfagene har ikke forskning noen egenverdi. Det er ikke nok å være akademisk. Skal bibliotekforskningen ha noen hensikt, må den påvirke - og lære av - bibliotekenes og bibliotekarenes praksis. Dette er vanskeligere enn man skulle tro.

Forskning og praksis kan sove i samme seng - men det står et nakent sverd mellom dem. Det tette og levende samspillet mangler. Noli me tangere ...

Faglig mobilisering

Internasjonalt har store deler av LIS-faget vært for lite reflektert, for lite systematisk og for lite innstilt på utfordrende faglige debatter. Dette var en hovedgrunn til at hver fjerde bibliotekutdanning i USA ble nedlagt i løpet av nittiårene. De sto, kan vi gjerne si, faglig til for hogg.

Utdanningen i Oslo risikerer ikke å bli nedlagt. Vår markedsposisjon er for solid. Det er også lettere å markere seg faglig innenfor en høgskole som bare driver med profesjonsutdanning enn på et universitet fylt av selvsikre akademikere. Men det finnes andre farer.

Det største trusselen mot profesjonen er en gradvis marginalisering. Hvis søkertallet fortsetter å synke og hvis bibliotekarene først og fremst satser på Biblioteket som arbeidsplass, vil andre informasjonsyrker stikker av med de nye og spennende jobbene. Da bør profesjonsaktørene brette opp ermene og mobilisere langt sterkere enn de hittil har gjort.

Effektivisering

I Norge er vi vant til en jevnt stigende levestandard. Det krever en jevnt økende produktivitet. De som arbeider må i gjennomsnitt produsere mer - kvantitativt eller kvalitativt - per arbeidstime. Det betyr ikke at arbeidet blir tyngre - for vi får stadig bedre hjelpemidler til å utføre våre arbeidsoppgaver. Men arbeidet skifter stadig innhold og form. Økt produktivitet krever vedvarende utvikling og omstilling.

Mye effektivisering skyldes IKT. I bibliotekene har databaserte kataloger forenklet katalogiseringsarbeidet. Bibliografiske databaser - og deretter internett - har revolusjonert søkearbeidet.

Epost, chat og SMS gjør referansetjenestene lett tilgjengelige, samtidig som det blir enklere å drive systematisk kvalitetssikring av svarene. Utlånsautomater og innleveringsautomater reduserer behovet for arbeidskraft i skranken.

Bibliotekenes eiere - kommunene, skolene, lærestedene, statsinstitusjonene, bedriftene - har ikke tenkt å ta noen endringspause med det det første. De er selv under press - fra staten, fra hverandre, fra innbyggerne, fra teknologien, fra Europa, fra USA, Kina og India ... Produktiviteten kan og skal økes.

I bibliotekene bidrar dette til en samling om færre og større enheter (tas opp neste uke) og til en mest mulig effektiv bruk av den dyre, høykompetente arbeidskraften. Hovedreglene gir seg selv:

1. Du skal ikke bruke bibliotekarer, der du kan bruke assistenter.
2. Du skal ikke bruke mennesker, der du kan bruke maskiner.
3. Du skal ikke bruke Norge, der du kan bruke Øst-Europa (eller Asia)

Den gamle tanken om å bruke bibliotekarer overalt - for det kunne jo komme et vanskelig spørsmål - er passé. På Deichmanske bibliotek sitter det ingen bibliotekarer i utlånsskrankene. Faglig arbeidskraft reserveres for faglig krevende oppgaver.

I store deler av Norge har denne prosessen bare så vidt begynt. Den stiller profesjonsaktørene overfor et valg: skal vi satse på få og godt betalte - eller på mange og dårlig betalte - bibliotekarer?

Skal bibliotekprofesajonen bygges ut i bredden - mot gulvet? Eller skal den satse på å gå i høyden? Altså rykke oppover i yrkeshierarket - og samtidig gi rom for kvalifisert støttepersonale (bibliotekassistenter, "para-professionals) på grunnplanet?

Det store idealet: mange jobber som er godt betalt, er heller ikke utelukket. Men det vil innebære en satsing på nye jobbmarkeder utenfor de etablerte bibliotekene - med deres krav og forventninger.

Globalisering

Globaliseringen har mange fasetter:

1. Norske bibliotek får stadig flere flerkulturelle brukere - som stiller nye krav til tjenestene.
2. Bibliotekprofesjonen trenger langt flere bibliotekarer med flerkulturell bakgrunn
3. Norsk høyere utdanning integreres stadig tettere med Europa (Bolognaprosessen) - og studiebibliotekene (læringssentrene) må følge med.
4. Bibliotekutdanningen møter sterke krav om internasjonalisering - mht. studentrekruttering, utenlandssemestre, pensum og forskningsplatform.
5. De store EU-programmene innenfor forskning, utvikling, formidling og nettverksabygging gir biblioteksektoren nye muligheter til innovasjon og internasjonalt samarbeid
6. Den globale konkurransen på bibliotekens markeder vil fortsette å vokse (Springer, Google, Aleph, ...)

Når det gjelder profesjonsaktørene, får jeg holde meg til utdanningen i Oslo. Det er den jeg kjenner.

Avdeling JBI har lenge hatt internasjonalisering som satsingsområde. Det skjer ikke av seg selv:

• Det er krevende å tilpasse våre stramme undervisningsopplegg - slik at vi kan ta i mot utenlandske studenter og lærere med et fullverdig faglig utbytte.
• Det samme gjelder den andre veien: det er krevende å reise ut som student eller lærer og få et solid faglig utbytte av oppholdet ved en annen profesjonsutdanning.
• Profesjonene er mer "himavla" enn universitetsfagene. Våre - og deres - profesjonsutdanninger er ikke designet for gjestestudenter og -lærere.
• Samtidig vet vi alle at globaliseringen av høyere utdanning fortsetter. EU, den norske regjering og departementet dytter og drar - og det vil de fortsette med. Vi kan velge å utsette arbeidet med å tilpasse våre egne systemer. Men vi kan ikke unngå det i lengden. Apres nous, le d`EU.
• For å få til gode resultater, må vi trolig arbeide i et 5 til 10 års perspektiv. Det tar tid å snu et slagskip, som Liv Sæteren sa om Deichman. Gevinsten kommer over tid.

Det mest vellykkede tiltaket er trolig studentkonferansen BOBCATSSS - et førsteklasses globaliseringsverktøy. Internasjonaliseringstrykket øker pga. Bolognaprosessen; JBI deltar aktivt gjennom bibliotekutdanningsnettverket EUCLID - der Ragnar Audunsson og Tor Henriksen er henholdsvis formann og generalsekretær ... Stå på, kamerater!

Og en riktig bedagelig sommeruke til de øvrige lesere av Søndag Kveld. Den går ut på lørdag pga. datatrøbbel i heimen.

LIS education in Europe

Socrates-prosjektet LIS education in Europe ledes av bibliotekskolen i København. Jeg klipper fra nettet:

... leading up to the mid-August 2005 experts’ working seminar in Copenhagen twelve “virtual” groups are exploring and exchanging views and ideas about a specific LIS curricular theme.

Each virtual group is expected to provide input for twelve similar workshops that will be running during the two-day seminar in August.

... . From the outset of the European LIS education project, a basic idea has been to encourage both highly merited senior experts and young dynamic teaching and research academics in the LIS field to join the virtual discussion groups.

De tolv tematiske gruppene som er nevnt nedenfor, kan illustrere hvordan europeiske bibliotekskoler for tida kategoriserer hovedområdene innenfor bibliotek- og informasjonsfaglig utdanning.

1. LIS curriculum in general. - Ingen kommentar.
   
2. Cultural heritage and digitisation of the cultural heritage.
   
   - EU har lenge lagt meget stor vekt på å synliggjøre og markedsføre den europeiske kulturarven - bl.a. gjennom digitalisering av tekster, bilder og kulturelle gjenstander - inkludert steder (GIS - digitale kart, visualiseringc - 3 D, animasjoner).
   
   Dette har både en kulturell og en økonomisk side:dels å profilere Europas kulturelle identitet som motvekt mot USAs glamour, dels å skape grunnlaget for en sterk kulturindustri. I et bibliotekperspektiv er digitaliseringen av faglige tekster og objekter - uten sterke kulturelle assosiasjoner - like viktig. Bekjem kulturfetisjismen!
   .
3. Information literacy and learning.
   
   - Begrepet Information literacy (informasjonskompetanse) har blitt svært populært i bibliotekkretser. Det brukes internasjonalt som en ny fane for bibliotekfaget. Men IL forutsetter at det finnes noen allmenne ferdigheter i informasjonshåndtering. Jeg tror mer og mer på vektleggingen av kontekst.
   
   Kan vi undervise i "kreativitet? Og da mener jeg ikke kreativitetsteknikker. Kan vi undervise i sport? I å tenke? I "det å arbeide"? Jeg tviler.
   .
4. Information seeking and information retrieval.
   
   - Dette er standardbegrep - som skifter karakter under Googles hegemoni.
   .
5. The information society: Barriers to the free access to information.
   
   -Informasjonssamfunn er et begrep på vei ut. Det erstattes av det mer presise kunnskapssamfunn. Informasjonstilgang (access) er mindre og mindre vesentlig. Påvirkningsevne gjennom bruk av informasjon (impact) er demokratiets kjerne. I
   kunnskapssamfunnet er det prosesseringen som teller.
   .
6. Knowledge management.
   
   - Kunnskapsforvaltning er viktig og vanskelig. Ikke pga. tekniske problemer, men pga. politiske motsetninger. Kunnskap er knyttet til interesser, mekanismer og maktstrukturer.
   .
7. Knowledge organisation.
   
   - Gode gamle KORG - som nå må digitaliseres enten folk vil eller ikke. Tenk koding for gjenfinning. Tenk informasjonsarkitektur.
   .
8. The library in the multi-cultural information society: International and intercultural communication.
   
   - Lett å si, vanskelig å gjøre. Bare et par prosent av bibliotekutdanningens studenter har en klart "ikke-norsk" bakgrunn, etter navnelistene å dømme. Bare to-tre prosent studerer på heltid i utlandet. Norskheten dominerer.
   
   Fagene - og spesielt kjernefagene - er veldig tett koplet til norsk språk og kultur. Det er vel derfor vi tar oss bryet med å oversette Dewey og katalogiseringsreglene til norsk.
   .
9. Library and society in a historical perspective.
   
   - Jeg er personlig svært så glad i historie - inkludert bibliotekenes. Men hvorfor defineres bibliotekhistorien som en av "de tolv"? Hva med bibliotekene i et økonomisk, sosiologisk, antropologisk eller samfunnsgeografisk perspektiv? Var det opp til meg, skulle bibliotekstatistikken stått i sentrum ...
   .
10. Mediation of culture in a European context.
    
    - Mere europeisk identitetsbygging. Heng dere på - her er det prosjektmidler å hente ...
    .
11. Practice and theory: Placements and practical training in libraries and other information agencies.
    
    - Tipper dette er et middel for å få universitetene ut i praksisfeltet og teoretikerne ut av godstolen. Biblioteket er ikke en fin og åndelig, men en rå og materiell ting (Benjamin). Bibliotek er hardt arbeid. Bakom synger produksjonskreftene.
    .
12. Library management and promotion.
    
    - Begrepet management har et Janusansikt: på den ene siden ledelse, på den andre forvaltning. Rolige tider trenger forvaltere. De venter på problemene.
    
    Turbulente tider trenger ledelse. Ledere oppsøker problemene.

Ti tunge aktører

Når norsk bibliotekpolitikk skal hamres ut, er samspillet mellom de største og tyngste aktørene i bibliotekfeltet sentralt. Hvem som skal regnes som store og tunge kan diskuteres. Min liste omfatter ti organisasjoner og grupperinger:

1. Nasjonalbiblioteket
2. Universitets- og høgskolebibliotekene (studiebibliotekene)
3. Folkebibliotekene (med fylkesbibliotekene)
4. Deichmanske bibliotek (med nasjonale oppgaver)
5. Norsk bibliotekforening
6. Biblioteksentralen
7. BIBSYS
8. Bibliotekarforbundet
9. Bibliotekutdanningen i Oslo
10. ABM-utvikling

Det operative miljøet

De fire første representerer det operative bibliotekmiljøet. Det er her det løpende bibliotekarbeidet foregår.

Nasjonalbiblioteket har landets største bibliotekfaglige miljø. Institusjonen har 350 ansatte - av disse er omtrent 200 fagutdannede bibliotekarer. Studiebibliotekene har 550 bibliotekarer og ca. 900 ansatte i alt. Tallene gjelder 2004, men forandrer seg ikke vesentlig fra ett år til et annet.

Folkebibliotekene og fylkesbibliotekene har til sammen mellom 2.800 og 2.900 ansatte. Men mange av disse er på deltid - ofte i små stillingsbrøker. Antall årsverk i sektoren som helhet ligger rundt to tusen. Omtrent halvparten er fagutdannede bibliotekarer. Tallene er fra 2003.

Skal vi sammenligne folkebibliotek og fagbibliotek, må vi også ta hensyn til spesialbibliotekene. Hvis vi tar alle fagbibliotek under ett, representerer de 900 bibliotekarårsverk og 1.400 årsverk i alt. I et profesjonsperspektiv er altså de to sektorene omtrent jevnstore.

Deichmanske bibliotek er både et folkebibliotek, et fylkesbibliotek og et bibliotek med ansvar for flere nasjonale tjenester. "Deichman" er landets nest største bibliotekorganisasjon, med over 300 ansatte og ca. 250 årsverk.

Norsk bibliotekforening

NBF er en frivillig organisasjon der både bibliotek og bibliotekarer kan være medlemmer. Men foreningen er først og fremst en sammenslutning av bibliotek. Foreningen har rundt tre tusen medlemmer. NBF kjemper for institusjonens interesser - ikke for den enkelte yrkesutøver. Profesjonen har andre forkjempere.

Leverandører

Biblioteksentralen og BIBSYS er de største leverandørene av varer og tjenester til biblioteksektoren. Biblioteksentralen AL er en kunnskapsbedrift - med rundt 50 ansatte - som har spesialisert seg på å tilby produkter og tjenester til norske bibliotek. Biblioteksentralen eies av kommunene, fylkeskommunene, Kommunenes sentralforbund og Norsk Bibliotekforening.

BIBSYS leverer først og fremst katalogtjenester, men er i ferd med å utvikle et bredere tilbud som blant annet omfatter en emneportal og en prosjektkatalog (Forskdok). BIBSYS benyttes av Nasjonalbiblioteket, av alle universitetene, av alle statlige høgskoler, og av en rekke andre fagbibliotek i Norge.

Alle disse aktørene har tette og nære forbindelse til bibliotekarene som yrkesgruppe. Men ingen av dem kan ta hovedansvaret for å utvikle selve profesjonen. Den oppgaven må først og fremst fagforeningene og utdanningene ivareta.

Profesjonsaktørene

Med omtrent 1.400 medlemmer er Bibliotekarforbundet utvilsomt den største og tyngste fagforeningen for fagutdannede bibliotekarer. Flere hundre bibliotekarer er imidlertid organisert i andre fagforbund.

Når vi snakker om profesjonen, bør vi også ta betraktning at nærmere femti prosent av de bibliotekansatte ikke er bibliotekarer. En helhetlig strategi for profesjonsutvikling bør utformes i samspill med de andre yrkesgruppene som jobber i bibliotek. Kunnskapsøkonomien har konsekvenser for alle ansatte.

Utdanningen i Oslo har ikke lenger monopol på å utdanne kvalifiserte bibliotekarer. Dette er sikkert en fordel. Konkurranse øker endringsviljen. Men Osloutdanningen dominerer fortsatt markedet, med 80-90 prosent av alle ferdige kandidater.

Utdanningen har ca. tredve faglige ansatte, ett professorat og mange lærere med doktorgrads- eller førstelektorkompetanse. Nærmere ett hundre ferdige kandidater slippes ut på arbeidsmarkedet hvert år.

Direktoratet

ABM-utvikling - eller Statens senter for arkiv, bibliotek og museum - er det viktigste statlige organet på bibliotekområdet. Det

vart oppretta 1. januar 2003 ved ei samanslåing av Statens bibliotektilsyn, Norsk museumsutvikling og Riksbibliotektenesta. ABM-utvikling skal vere eit strategisk utviklingsorgan, og arbeide med felles utviklings- og samarbeidstiltak og med sektorspesifikke utfordringar for dei tre sektorane.

Direktoratet ligger under kultur- og kirkedepartementet og har rundt 70 ansatte.

SK 27: Kan vi mestre kunnskapsøkonomien?

Utfordringen kommer utenfra. I de første par tiårene etter år 2000 står norske bibliotek og norske bibliotekarer overfor en oppgave vi gjerne kan kalle historisk: vi må mestre overgangen fra en industribasert velferdsstat til en kunnskapsbasert markedsøkonomi. Eller helt kort: vi må mestre kunnskapsøkonomien.

Denne oppgaven er ikke spesiell for bibliotekene. Den gjelder alle norske institusjoner. Den gjelder også hele Europa, hele Nord-Amerika og hele den industrielle verden forøvrig. Det å bygge det nye kunnskapssamfunnet er vår tids politiske prosjekt.

Vi er i samme båt som Bok-Norge, Skole-Norge, Storby-Norge og Utkant-Norge. Men ingen sektorer opplever konsekvensene av kunnskapssamfunnet på samme måte. Bibliotek-Norge må finne sin måte å møte utfordringen på.

Velferdsstaten

I Norge og de andre nordiske landene var etterkrigstida velferdsstatens epoke. Næringslivet og arbeiderbevegelsen hadde en felles forståelse av framtida. Etter 1945 var revolusjonen definitivt fjernet fra den politiske dagsorden. Industriproduksjonen økte jevnt, samtidig som sosialdemokratiet sikret alle samfunnslag adgang til utdanning, helsetjenester og en grunnleggende økonomisk trygghet.

Veksten foregikk innenfor nasjonalstatens rammer. Skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, og mellom nasjonal og internasjonal økonomi, var fortsatt vesentlig. Norge stoppet ved grensene.

Fra velferdsstat til kunnskapsøkonomi

Den nye kunnskapsøkonomien opphever ikke velferdsstaten, men den setter nye rammer for økonomisk og politisk virksomhet. Tradisjonell industriproduksjon erstattes av kunnskapsbasert virksomhet: kunst og kultur; tekstproduksjon og opplevelsesindustri; høyteknologiske varer og tjenester.

Industriarbeiderne avløses av kunnskapsarbeidere. Vi overøses med kunstnere og designere; med ingeniører og journalister; med pedagoger og prosesskonsulenter. Kunnskapskapitalen oppdateres og fornyes gjennom undervisning, utviklingsarbeid og forskning.

- Innovation, once rare and precious, is becoming a commodity.
(Bruce Sterling, Wired, juni 2005, s. 110).

Den politiske alliansen som skapte velferdsstaten har gått i oppløsning. Alle politiske partier strever med å finne en platform som kan gi dem mening og slagkraft under de nye betingelsene.

Skillet mellom venstreside og høyreside - eller Arbeid og Kapital - er mindre selvsagt enn tidligere. Den viktigste kapitalen måles ikke lenger i kroner. Den sitter mellom ørene. Da må både Høyre og Venstre tenke nytt.

Skillet mellom gammel og ny tenkemåte splitter alle politiske partier. Den splitter bibliotek-Norge - og den bryter opp den trauste norske alliansen mellom forlag, forfattere og bibliotek. Det bokelskende fellesskap går i oppløsning. Diskusjonen om opphavsrett våren 2005 var første runde. Det kommer mange flere. Hele det litterære systemet må jo også tilpasses kunnskapsøkonomiens rammer.

Kunnskapsbasert produksjon bygger på avansert teknologi - med IKT i sentrum. Den forutsetter høyt skolert arbeidskraft - helst med høyere utdanning. Den er mest lønnsom i stor skala - og søker derfor internasjonale markeder.

Den norske kunnskapsøkonomien kan bare forstås i en europeisk ramme. Norge står formelt utenfor EU. Men i praksis er vi nitti prosent innenfor.

Det globale systemet

Europa er heller ingen festning, lukket mot resten av verden. Kunnskapsøkonomien danner et globalt system, der Europa i særlig grad må forholde seg til USA, til Kina og Japan og til India. I et politisk perspektiv er forholdet til nabostatene i Nord-Afrika, Midt-Østen og det oppløste Sovjetimperiet viktig.

Tenker vi kulturelt, må vi også ta hensyn til strømmen av mennesker fra det fattige Syd til det rike Nord. Innvandringen kan begrenses, men ikke stoppes. Sluttresultatet er gitt: et flerkulturelt Norge - i et flerkulturelt Europa - i en flerkulturell verden.

Det å mestre overgangen til kunnskapsøkonomien har altså flere dimensjoner. Vi må håndtere den nye teknologien - i første rekke IKT. Vi må fungere innenfor et høyt utdannet samfunn. Vi må møte de vedvarende kravene til økt produktivitet. Og vi må mestre nye globale rammer for arbeid og samfunnsliv:

• sterke internasjonale markeder
• høy geografisk mobilitet
• økende etnisk mangfold

Når vi beveger oss inn i kunnskapssamfunnet, tar vi også de første skrittene mot en verdensomspennende sivilisasjon. Ethvert feriehus i Spania er en del av denne utviklingen.

Alle sosiale sektorer opplever kunnskapsøkonomien på sin unike måte. De sentrale prosessene kan beskrives ved de samme stikkordene: digitalisering, profesjonalisering, effektivisering, globalisering.

Men hva ordene konkret betyr for den enkelte sektor eller institusjon kan bare avgjøres ved å studere sektoren eller institusjonen i dybden. Vår verden myntes ut på nytt. De som vil prege framtida, må ta den på alvor. Dette krever refleksjon og nytenking - og bibliotek-Norge må ta sin del av den intellektuelle dugnaden.

Bibliotekenes utgangspunkt

I forrige århundre var bibliotekenes plass i samfunnet identisk med deres plass i velferdssamfunnet. Spesialbliotekene hadde sine selvsagte oppgaver innenfor offentlig forvaltning - og en håndfull private bedrifter. Bibliotekene i høyere utdanning forsynte studentene med lesesalsplasser og pensumbøker - og lærerne med forskningsdokumenter.

Folkebibliotekene ivaretok demokrati og kulturell likestilling - ved å gi alle borgere tilgang til god og nyttig litteratur. Gjennom innkjøpsordningen ble de også redskaper for en aktiv statlig litteraturpolitikk.

Den svakest forankrede biblioteksektoren var skolebibliotekene. De ble innført ved lov ved alle skoler. Men det var i praksis opp til skolene selv å bestemme bruken og ambisjonsnivået. I den tradisjonelle norske enhetsskolen, med standardiserte læringsløp og felles pensumlitteratur, hadde ikke skolebibliotekene noen klar pedagogisk posisjon.

I praksis ble de ofte brukt som utlånssteder for fritidslesning. Siden bemanningen var lav, fungerte de som supplementer til folkebibliotekenes barne- og ungdomsavdelinger - med mindre faglig støtte.

Reform og revolusjon

Den nye datateknologien påvirket bibliotekene i to omganger. Den første runden (1965-1995) gjaldt katalogene. Den andre (1995-2025) gjelder dokumentene. Den første var lett å håndtere. Den andre stiller store krav til faglig innovasjon.

Industrisamfunnets bibliotek formidlet papir. Den moderne boka er et papirobjekt. Selv om katalogene etter hvert ble automatisert, forble bibliotekenes arbeidsformer uforandret. De tradisjonelle kortkatalogene var strukturert som databaser - og ga bibliotekarene en "flying start" inn i den nye digitale virkeligheten.

Men de færreste grep sjansen til å tenke gjennom betydningen av IKT på lengre sikt. De fleste bibliotekmiljøer fortsatte som før. De definerte data som et nyttig verktøy - ikke som en faglig revolusjon.

Det store konseptuelle bruddet kommer først når bibliotekarenes sentrale objekt - dokumentet - blir digitalt. Det betyr at selve kjernen i faget forandrer seg. I stedet for å bearbeide sammenlimte bunker av papir må framtidas bibliotekarer tilrettelegge og formidle samlinger av digitale filer.

Tenkemåten i tradisjonell kunnskapsorganisering er rettet mot papirmediet. For å mestre de digitale tekstene, må faget "dekonstrueres og rekonstrueres" - altså tas fra hverandre og bygges opp på nytt - med det digitale mediet som grunnlag.

Digitalisering først

For bibliotekene og bibliotekarene er dette den største og mest krevende oppgaven kunnskapsøkonomien stiller. Det er digitaliseringen som setter faget og institusjonen på prøve.
Det betyr ikke at de øvrige prosessene - profesjonalisering, effektivisering og globalisering - er uviktige. Alle sentrale bibliotekaktører trenger også strategier:

1. for å styrke bibliotekprofesjonen innenfor et høyt utdannet samfunn
2. for å møte kravene til produktivitet og effektivitet
3. for å fungere i et internasjonalt miljø
4. for å ivareta en kulturell mangfoldighet av brukere

Men en helhetlig strategi må gi den digitale utfordringen første prioritet. De andre prosessene har en langsommere og mer kontinuerlig karakter.

Digitaliseringen av bibliotekfeltet innebærer et brudd: en dyp teknologisk transformasjon av fagets kjerne. Dette stiller langt større krav til omstilling og omskolering enn de sosiale, økonomiske og kulturelle prosessene som løper parallelt med digitaliseringen.

I disse årene beveger datateknologien seg langt raskere framover enn datakompetansen. Vi mottar mer enn vi klarer å fordøye. Produksjonen overvelder evnen til resepsjon.

De tekniske forutsetningene for bruk av IKT, i form av programvare, dataterminaler og raske nettverk, er stort sett på plass. Det krevende faglige arbeidet i forhold til digitaliseringen gjelder folks ferdigheter og forståelse.

Skal bibliotekfaget følge med, må det utvikle adekvate begreper, modeller og teorier for digital organisering av kunnskap. Siden faget er praktisk, forutsetter dette solid erfaringsbasert innsikt. Du blir ikke svømmedyktig ved å lese om svømming. Du kan ikke forstå det digitale mediet uten å praktisere digital produksjon.

Lærende organisasjoner

Utfordringen kommer utenfra. Men svaret må komme innenfra. Bibliotekene er en liten økonomisk sektor. Vårt bidrag til nasjonalproduktet ligger på et par milliarder kroner i året - eller en femtedels prosent av Norges samlede BNP.

Bibliotekarprofesjonen er tilsvarende liten -kanskje en tusendedel (en promille) av hele arbeidsstokken. De aller fleste bibliotek har under ti ansatte. Alt i alt snakker vi om et miljø på rundt fire tusen mennesker, fordelt på mange hundre organisasjonsenheter.

Vi kan ikke vente at politikere, forskningsinstitutter, konsulentfirmaer eller store organisasjoner av egen drift setter i gang storstilte analyser og utviklingsprosesser innenfor bibliotekfeltet. Det er sektorens egne aktører som må gripe oppgaven med å undersøke, diskutere, presentere - og investere i nye strategier.

Det burde være greit. Siden bibliotekene alltid har lagt vekt på bringe opplysning, kunnskap og læring ut til folket, er miljøet selvsagt innstilt på å gå inn i en dyp læringsprosess - når faget selv blir utfordret ....

***

Denne artikkelen dreier seg om de strategiske utfordringene til biblioteksektoren i sin alminnelighet. Jeg har tenkt å skrive mer om utfordringene for de viktigste norske bibliotekaktørene i de nærmeste ukene.