Denne artikkelen begrunner de femten (+ 1) bibliotekpolitiske forslagene fra Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk i Norsk bibliotekforening i august 2005.Et sømløst biblioteksystemBibliotekene er både kultur- og kunnskapsinstitusjoner. Deres tjenester spenner fra lesekampanjer for barn til organisering av faglig informasjon for forskere og kunnskapsbedrifter.
I samfunnet er det en økende etterspørsel etter bibliotekarenes spesielle ferdigheter. Framtidas økonomi er kunnskapsbasert. Det betyr at innhenting, tilrettelegging og formidling av kunnskap av alle typer og i alle medier blir en nøkkelfunksjon.
Bibliotekene har tradisjonelt vært delt i grupper med ulike oppgaver: folkebibliotek, skolebibliotek, akademiske bibliotek og spesialbibliotek. I et kunnskapssamfunn som er gjennomsyret av digital teknologi blir skillet mellom disse gruppene mindre viktig enn tidligere.
De ulike bibliotektypene betjener riktignok ulike brukergrupper, men de faglige ressursene og måten de formidles på er langt på vei felles. Det er denne utviklingen som ligger bak visjonen om et sømløst bibliotek.
En samlet bibliotekpolitikkDette er også fornuftig i et læringsperspektiv. Barn som er glad i å lese, som utforsker naturen, som morer seg med tall og som utvikler sine egne kreative evner, skaper grunnlaget for morgendagens forskere, nyskapere og kunnskapsarbeidere i kunst, kultur og samfunnsliv. Bibliotekene kan spille en viktig rolle gjennom hele utviklingsprosessen.
Folkebibliotekene er særlig viktige for barn, for ungdom og for mennesker som ønsker å lære mer i voksen eller moden alder, uten å måtte følge faste studieløp. Fagbibliotekene retter seg fortrinnsvis mot studenter, forskere og ansatte i kunnskapsbedrifter. Men det er befolkningen som helhet som er bibliotekets målgruppe.
Vi trenger en samlet bibliotekpolitikk, ikke en isolert politikk for folkebibliotekene alene. Denne politikken bør heller ikke avgrenses til biblioteket som institusjon, men heller betraktes som et ledd i en nasjonal kunnskapspolitikk. Med andre ord: folkebibliotek er kunnskapspolitikk.
Det norske samfunnet blir stadig mer påvirket av verden utenfor Norge. For å hevde seg økonomisk, politisk og kulturelt trenger landet en sterkere og mer samordnet kunnskapspolitikk. Denne politikken må integrere områder som i dag ofte styres av sektorinteresser: kulturpolitikk, utdanningspolitikk, forskningspolitikk, næringspolitikk og distrikts- og regionpolitikk.
Bruk bibliotekene!SFP støtter arbeidet med å utvikle en langsiktig nasjonal kunnskapspolitikk. Vi legger vekt på at denne politikken også bør stimulere norske lokalsamfunn til å tenke langsiktig og helhetlig rundt innovasjon, produktivitet og livslang læring rundt om i landet. Vi tror folkebibliotekene kan gi viktige bidrag til lokal kunnskapsutvikling.
Lokal og regional kunnskapsutvikling er en forutsetning for en nasjonal kunnskapspolitikk. Det betyr at folkebibliotekene politisk sett bør betraktes både i et kommunalt, i et regionalt og i et nasjonalt perspektiv. De er mer enn kulturtilbud - de er viktige verktøy for utvikling, læring og kunnskapsproduksjon på alle tre nivåer.
Folkebibliotekene har adgang til store kunnskapsressurser - lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Vi har sterke samarbeidsnettverk, gode gjenfinningssystemer, engasjerte formidlere og en sikker plass i lokalsamfunnet.
Vi ønsker å bli brukt - og vi kan brukes langt bredere og mere aktivt enn i dag. Dersom politikere og planleggere ser behovet for kunnskapsutvikling, er de aller fleste folkebibliotek klare til å delta. Det er bare å spørre.
SFP går derfor inn for en aktiv offentlig folkebibliotekpolitikk på regionalt og nasjonalt nivå. Kommunene bør fortsatt være bibliotekenes viktigste forankring og virkeområde. Men dagens store utfordringer - knyttet til digitalisering, internasjonalisering og framveksten av en global kunnskapsøkonomi - kan ikke møtes på lokalplanet alene.
InnovasjonssystemetFolkebibliotekenes virksomhet har regional og nasjonal betydning. Derfor bør bibliotekutvikling også ivaretas og samordnes på høyere styringsnivåer. Den viktige engelske bibliotekanalysen,
Framework for the future (2003), kom til samme konklusjon (min oversettelse):.
Det finnes mange barrierer. Folkebibliotekene i England blir ledet av 149 ulike bibliotekorganisasjoner med i alt 3.500 bibliotekenheter. Det er vanskelig for nasjonale beslutningsorganer å kommunisere med sektoren som en helhet. Lokale innovasjoner blir ikke brakt videre til det nasjonale nivå.
I Norge opplever vi det samme. Bibliotekene er engasjert i en lang rekke spennende og nyskapende utviklingsprosjekter rundt om i landet. Men det skorter på videreføring, spredning og systematisk læring. Alt for mange prosjekter avsluttes med den obligatoriske prosjektrapporten pluss et par foredrag og artikler for bibliotekmiljøet
Alle som har studert sosiale spredningsprosesser vet at dette er utilstrekkelig. Gammel vane er vond å vende, heter det. Slik er det i jordbruket, i næringslivet, i skolen og i helsevesenet. Det samme gjelder i bibliotekene. Det tar lang tid, mange gjentakelser og mye oppmuntring å skifte fra en etablert arbeidsform til en annen.
Bibliotekene står midt oppe i en dyptgripende teknologisk revolusjon - samtidig som samfunnets læringsbehov øker. Men bibliotekenes innovasjonssystem er - som i England - alt for fragmentert.
Denne typen fragmentering står i veien for effektiv spredning av gode praksiser fra en region til en annen. Innenfor lokaladministrasjonen er bibliotekene ofte deler av langt større avdelinger. Framsynte fylker og kommuner er klar over hvilke rolle bibliotekene kan spille innenfor deres store dagsorden. Men andre steder kan de bli oversett og undervurdert.
Kommunene samarbeider i alt for liten grad om bibliotekutvikling. Viktige erfaringer fra ett distrikt blir ikke videreført til andre deler av landet. Dermed kaster prosjektinnsatsen alt for lite av seg. SFP går derfor inn for bred praktisk og økonomisk støtte - på nasjonalt og regionalt nivå - til systematisk spredning av nye teknikker og arbeidsformer i biblioteksektoren.
Tilgang på teknisk utstyr, spesielt i form av datamaskiner, programvare og bredbånd, er en viktig forutsetning for at bibliotekene skal kunne løse nye samfunnsoppgaver. Men utstyret alene er verdiløst hvis ikke personalet får anledning til å bygge opp ny kompetanse. Ofte må det også bygges nye og mer fleksible organisasjonsstrukturer for å få fullt utbytte av teknologien og den individuelle kompetansen.
Denne typen utviklingsoppgaver løses mer effektivt på regionalt og nasjonalt nivå enn innenfor hver enkelt kommune. SFP går derfor inn for en økt satsing på etter- og videreutdanning - og da som ledd i en strategisk plan over 5-10 år for styrking av fagmiljøene.
Kunnskap for alleBibliotekene betrakter i utgangspunktet kunnskap som et fellesgode. Alle mennesker bør ideelt sett ha fri og åpen adgang til verdens samlede kunnskapsressurser. Samtidig må de som produserer kunnskap ha mulighet for inntekter og fortjeneste. Men kunnskapsøkonomien bør ikke bli et tungt, monopolistisk system, der kunnskap først og fremst utnyttes som en kilde til profitt.
Interessekampen mellom brukere, produsenter og oppkjøpere er en viktig side av kunnskapspolitikken. Den digitale utviklingen forandrer både bokmarkedet, massemedia og de store systemene for vitenskapelig publisering gjennom faglige tidsskrifter.
I Norge er både forfattere og mediebedrifter godt i stand til å ivareta sine egne interesser. Brukerne - som vanlige lesere, studenter og forskere - er ikke like godt organisert. Derfor er det naturlig at bibliotekene engasjerer seg i kampen for friest mulig tilgang.
Gratis adgang til private ressurserMange av kunnskapsressursene må nok være privat eiendom, der adgang forutsetter betaling. Men ressurser som er viktige for mange bør likevel være gratis tilgjengelige for vanlige brukere. Slik er det ved bibliotekene i dag, og slik bør det være i framtidas digitale bibliotek. Det forutsetter at det bygges ut fornuftige statlige ordninger for kompensasjon til produsentene.
Tilgangssystemer som forutsetter at brukerne er nødt til å møte opp på biblioteket er meningsløse i et digitalt samfunn. Norge kan ikke være et elektronisk foregangsland - og samtidig forlange at bibliotekene skal fungere på samme måte som i 1970. Vi må ta utgangspunkt i framtidas normale situasjon: at alle digitale ressurser er umiddelbart tilgjengelig via faste eller trådløse datanett.
SFP ønsker derfor en langsiktig statlig strategi for å gjøre viktige private kunnskapsressurser gratis tilgjengelig over nettet.
Norske tidsskriftartiklerEt aktuelt eksempel er norske tidsskriftartikler. Svært mye av den aktuelle kunnskapen om det norske samfunnet blir skapt og formidlet gjennom artikler i allmenne tidsskrifter. Korte artikler egner seg godt for barn, ungdom og studenter som skal sette seg inn i nytt fagstoff.
Bibliotekene er først og fremst organisert for å formidle bøker. Tidsskriftlitteraturen er det mye vanskeligere å få oversikt over. Leveringen går sakte. Tekstene kan skaffes på papir, men sjelden via nettet.
Dagens elever og studenter kan sjelden vente til papirkopiene ankommer. Skal noe bli brukt, må det leveres med det samme. Det betyr i praksis at den rike norske artikkelproduksjonen i alt for liten grad blir utnyttet.
Et statlig program for digital publisering av viktige tidsskrifter ville flerdoble avkastningen av forfatternes møysommelige arbeid. Siden det antagelig er skoleverket og begynnende studenter som vil være de største brukergruppene, bør tilgangen for sluttbruker være gratis.
Systemer med prissetting kan gi en moderat privatøkonomisk gevinst - kombinert med et stort samfunnsøkonomisk tap. Vi tror at enkle nasjonale fellesløsninger i dette tilfellet er økonomisk mer effektive enn en mangfoldighet av private betalingssystemer. Spørsmålet bør i hvert fall utredes.
InnkjøpsordningenDagens innkjøpsordning gir et verdifullt tilskudd til fornyelse og bredde i folkebibliotekenes samlinger. Etter hvert som bibliotekene får større betydning som lærings- og kunnskapsinstitusjoner, bør den norske faglitteraturen vektlegges sterkere enn tidligere. Den nye innkjøpsordningen for fagbøker er et skritt i riktig retning.
Dagens ordning stiller i hovedsak alle folkebibliotek likt, uansett størrelse og lokale behov. Dette har enkelte uheldige konsekvenser. De mindre bibliotekene blir forpliktet til å ta i mot, katalogisere og oppbevare en god del litteratur det ikke er behov for ut fra en bibliotekfaglig vurdering. SFP ønsker derfor en revisjon av mekanismene for fordeling av bøker som tar hensyn til ulike lokale forutsetninger for formidling av litteratur.
KunnskapsalmenningenMye kunnskap er også fritt tilgjengelig. Kunnskapsalmenningen er større enn mange er klar over.
I Norge, og i mange andre land, er de fleste offentlige publikasjoner gratis. Borgerne har jo allerede betalt for dem over skatteseddelen. Ofte er de heller ikke beskyttet av copyright.
Mange kommersielle bedrifter - som Google, ABC startsiden og Yahoo! - er først og fremst kjent for sine gratistjenester. Svært mye nyhetsstoff er også fritt tilgjengelige. Bedriftene skaffer seg inntekter på andre måter, ofte i form av reklame. Google bruker også sin enestående status til å selge sin programvare til bruk på private intranett.
Verdens største leksikonMange forfattere og andre innholdsprodusenter er mer interessert i å bli lest enn å bli betalt. Det gjelder de aller fleste vitenskapelige forfattere, det gjelder de aller fleste som skriver for frivillige organisasjoner, og det gjelder de mange som rett og slett vil gi sitt personlige bidrag til verdens felles kunnskapskapital. Det beste eksempelet på hva som er mulig i en slik gaveøkonomi er det enestående leksikalske verket
Wikipedia.
Wikipedia er basert på omfattende frivillig innsats. Wikipedia er ikke bare et nettsted - det er et nettbasert samfunn med en levende dugnadskultur. Dugnadsprinsippet er verkets store styrke. Det staten bør bidra med er altså ikke lønn til forfatterne, men moralsk og praktisk støtte til at verket blir bedre kjent og mere brukt.
Bruken av gratis ressurser blir ofte hemmet av usikkerhet. De potensielle brukerne vet ikke om de kan stole på de opplysningene de finner. Vi trenger en form for forbrukerinformasjon - altså kvalitetsvurderinger vi kan stole på. Denne oppgaven kan delvis løses av miljøene selv, ved at Wikipedia-lesere vurderer eller "stemmer over" artikler de leser.
Men fra et faglig perspektiv er ikke slike heldemokratiske vurderinger helt betryggende. Noen vurderinger bør gjennomføres av fagfolk som bruker en eksplisitt og systematisk metodikk - slik norge.no vurderer offentlige nettsteder. En løpende kvalitetsvurdering er ikke vitenskapelig meritererende - og må derfor finansieres uavhengig av bevilgningene til forskning.
Det er ingen stor oppgave å kvalitetsvurdere Wikipedia. Vi har tatt med dette eksempelet for å vise at viktige og nyttige oppgaver i tilknytning til den frivillige virksomheten kan kreve en viss offentlig innsats - slik at produktet av det frivillige arbeidet blir tatt i bruk.
Open AccessI den vitenskapelige verden har det vokst fram en slagkraftig bevegelse for fri tilgang blant forskere og akademiske institusjoner. Kampen for
Open Access fører til at den vitenskapelige kunnskapsproduksjon i økende grad blir gratis tilgjengelig. Samtidig legges det stadig større vekt på formidling av faglige resultater til almennheten.
SFP ønsker at norske myndigheter støtter opp om alle tiltak som kan bidra til Open Access. Som representanter for folkebibliotekene er vi særlig opptatt av at den brede formidlingen av fagstoff til folk flest prioriteres høyt. Slik formidlingsvirksomhet bør slå positivt ut i budsjettmodellene.
Stoffet bør være gratis, godt tilrettelagt, lett å finne og aktivt markedsført. Sist, men ikke minst: folkebibliotekene bør framheves som en viktig kanal for denne typen kunnskapsutvikling.
En nasjonal bibliotekdialogFolkebibliotekene er offentlige institusjoner og har i utgangspunktet en sosial målsetting. Bibliotekene betales av det offentlige for å løse oppgaver som er viktige for fellesskapet. Men hvilke
konkrete oppgaver bibliotekene skal ivareta i framtida, er ikke like selvsagt som for ti eller tjue år siden.
SFP har mange ideer om hva bibliotekene kan gjøre i årene framover. Men bibliotekets nye rolle kan åpenbart ikke bestemmes av bibliotekmiljøet selv. Det ville heller ikke være særlig lurt av myndighetene å pålegge bibliotekene et nytt sett med oppgaver - uten å ta hensyn til bibliotekmiljøets synspunkter.
I arbeidslivet legger bedriftene vekt på å utvikle visjoner og en felles bedriftskultur. I folkebibliotekene vil et nytt samfunnsmandat få størst slagkraft hvis det springer ut av en dialog.
I offentlig forvaltning snakker man om
styringsdialoger. Skoler, sykehus og universiteter har fått større selvstendighet enn tidligere. De må forholde seg til noen brede rammer, men kan velge ulike tilpasninger og løsninger innenfor rammene. Den offentlige styringen skjer imidlertid ikke bare gjennom formelle rammeverk som budsjettrammer og resultatbaserte finansieringssystemer.
De overordnede organene har gitt fra seg mye av instruksjonsmyndigheten, men de er fortsatt interessert i å vurdere resultater, drøfte strategier og formidle synspunkter på hvilke oppgaver virksomheten bør prioritere. Dette skjer ofte gjennom en årlig styringsdialog. Styringsdialogen har samme funksjon for kollektive aktører som medarbeidersamtalen for den enkelte arbeidstaker.
I den grad styringsdialoger brukes i biblioteksektoren, skjer dette innenfor hver enkelt kommune eller fylkeskommune. Det er her bibliotekenes eiere befinner seg. Vi tror imidlertid en dialog om strategi og virkemidler også bør føres på det nasjonale plan, selv om det ikke dreier seg om styringsdialoger i formell forstand.
Hvordan slike samtaler best kan organiseres og gjennomføres trenger også en åpen drøfting. Vi tror en bibliotekdialog (om folkebibliotekene) på nasjonalt nivå i hvert fall bør involvere Kommunenes Sentralforbund, Kollegiet av fylkesbiblioteksjefer og Norsk Bibliotekforening. Det er i imidlertid helt nødvendig at dialogformen blir bevart, med en åpenhjertet og frimodig utveksling av ønsker og vurderinger.
Utdanning og faglige normerI 1945 startet en førtiårig vekst- og utbyggingsfase for norske folkebibliotek. Veksten var særlig sterk på første halvdel av 70-tallet (se
graf). Etter 1985 har feltet vært mer preget av strukturelle endringer. Mange av de minste filialene (utlånsstasjonene) har blitt lagt ned. Etter 1995 har det samlede utlånet pr. innbygger vært nokså stabilt, men etterspørselen skifter over mot nye medier. Bokutlånet nådde en topp i 1990.
Brukerne har blitt mer sammensatte. Når befolkningen jevnt over får høyere kompetanse, stiller de også høyere krav til bibliotekets tjenester. Den vanlige treårige bibliotekutdanningen innebærer at personalet befinner på samme utdanningsnivå som den typiske bibliotekbruker.
Mer enn halvparten av alle ungdommer tar nå høyere utdanning, og studentene utgjør nærmere fem prosent av hele den norske befolkningen. Mange av dem bruker folkebibliotekene som sine studiebibliotek i nærmiljøet. Det samme gjelder voksne som skifter yrkeskarriere midt i livet - og alle andre som satser på livslang læring. Kunnskapssamfunnet forutsetter en lærende befolkning.
Bibliotekene betyr mye for opplæring og integrasjon av flyktninger og innvandrere. Slike oppgaver stiller nye krav til samlingene, til det tekniske utstyret og til personalets kompetanse.
For å yte gode tjenester til de nye brukergruppene trenger bibliotekene og yrkesutøverne å styrke sine faglige forutsetninger. SFP går derfor inn for et systematisk arbeid med faglige normer for bibliotekvirksomhet, etter mønster av Storbritannia og USA og med forankring i IFLAs og UNESCOs arbeid på dette feltet.
Det bør gå sammen med en styrking av studietilbudene i Oslo og Tromsø, slik at vi får en vesentlig økning i antall bibliotekarer med mastergrad.
SFP ønsker også rask framdrift i arbeidet med studietilbud og formelle kvalifikasjoner for bibliotekansatte uten formell bibliotekarutdanning. I dag har omtrent halvparten av folkebibliotekenes personale andre typer utdanning. Framtidas bibliotek vil få stadig færre rutineoppgaver. De vil ha behov for ansatte med høy teknisk og sosial kompetanse i alle stillingskategorier.
Statistikk og forskningDagens bibliotekstatistikk kan virke omfangsrik. Ved nærmere gransking viser det seg at den gir et svært begrenset bilde av bibliotekenes virksomhet og sosiale betydning. Det eneste resultatet som blir nøye målt, er i grunnen utlånet. Andre tjenester i og utenfor biblioteket er knapt synlige i statistikken.
Dette betyr at KOSTRA foreløpig ikke egner seg som vurderings- og styringsinstrument. SFP går derfor inn for en revisjon og utvidelse av bibliotekstatistikken, slik at vi får dekkende data for alle prioriterte tjenester.
Vi ønsker også en langt grundigere analyse av tallmaterialet hos ABM-utvikling, i et langsiktig perspektiv. Kombinasjonen av massiv innsamling og overfladisk analyse innebærer en unødvendig sløsing med ressurser.
Den løpende statistikken er en hovedkilde for strategisk planlegging. Målrettet forskning er en annen. I løpet av det siste tiåret har det norske bibliotekmiljøet styrket sin forskningskapasitet vesentlig.
SFP går inn for økt nasjonal og regional støtte til FoU-prosjekter som styrker bibliotekenes evne til å planlegge. Vi tenker spesielt på prosjekter som analyserer sammenhengen mellom bibliotekenes strategier, tiltak og oppnådde resultater.
Ressurser- Biblioteksjefkonferanse for Buskerud, Telemark og Vestfold, juni 2004. Fyldig referat fra "Vestviken" der mange av punktene i "Fragmentering og fornyelse" ble diskutert.
- Folkebibliotektenesta. IFLA/UNESCOs retningslinjer for utvikling. Oslo: ABM-utvikling, 2002. - 140 s. (=IFLA Publikasjonar 97). Viktig og grundig konsensusdokument.
- Framework for the future: Libraries, Learning and Information in the Next Decade (2003). Sentral britisk strategianalyse for det engelske Department for culture, media and sports.
- Høivik, Tord . En styrket profesjon? Bibliotekarer og bibliotekfag i kunnskapssamfunnet
- - Stikk innom du også! Tre scenarier 2020
- - Visjon eller misjon? Folkebiblioteket i senkapitalismen. Rapport fra den svenske folkebibliotekdebatten.
- NBFs strategidebatt og bidrag til Bibliotekutredninga
Nummereringen ble feil - dette er egentlig Søndag kveld 34b.
Neste uke (28. august) får nr. 35 - rett og slett.
Blogg og bibliotek har ønsket Opp Amaryllis! velkommen - det er bibliotekstudent Kari Frodesen og Carl Michael Bellman som står bak.
